Kevin Drumm: Ekstremisme i praksis

Fredag 14. januar kan du oppleve Kevin Drumm på Fabrikken i Oslo, i anledning All Ears-festivalen. Innpakningen minner om black metal, men innenfor plateomslagene finnes noe enda mer ekstremt, som utfordrer selve definisjonen av musikk.

Kevin Drumm
Sheer Hellish Miasma
Mego/VME 2002
5/6

Kevin Drumm/Lasse Marhaug
Frozen by Blizzard Winds
Smalltown Supersound/VME 2002
4/6

«Når musikken slutter å være ekstrem, er den ikke black metal lenger». Ordene tilhører Sigurd Wongraven i Satyricon, men de siste årene har norsk black metal inspirert en rekke støymusikere til å lage musikk som er enda mer ekstrem.

Chicago-gitaristen Kevin Drumm for eksempel. Her kommer han med to album der innpakning og albumtitler med en gang vekker assosiasjoner til ekstrem-metal. Men innenfor omslagene finnes noe enda mer ekstremt, som utfordrer selve definisjonen av musikk.

Drumms hovedinstrument er gitaren, men med hjelp av manipulering og bruk av datamaskiner, kassettbånd, mikrofoner, pedaler og analoge synthesizere skaper han et mørkt musikalsk univers som har lite felles med tradisjonelle oppfatninger av gitarmusikk. I forhold til likesinnede som Merzbow holder Drumm seg mer til dype toner og tung bass rettet mot mellomgulvet framfor Merzbows mer hvinende støyeksesser med knuste trommehinner som mål.

Men albumet er ingen monoton oppvisning i støy, selv om 24 minutter lange «The Inferno» må være noe av det jævligste som noensinne er gitt ut på plate (i positiv forstand). Den høres ut som en eneste lang destruksjon av levende maskiner, mens det andre hovedsporet, «Hitting The Pavement», byr på mer dempet uhygge og industriell minimalisme. Albumet framstår nærmest som en skrekkfilm uten bilder, og er plata du setter på for å bli kvitt de siste nachspielgjestene.

Når de siste gjestene så er skremt bort, kan du sette på Drumms samarbeid med en av Norges fremste støykomponister Lasse Marhaug. Frozen by Blizzard Winds er et konsertopptak fra Henie Onstad Kunstsenter i fjor og er preget av samme black metal-symbolikk på omslaget – men er en langt mer dempet affære.

Kall albumet for «stillhet etter støystormen», samtidig som uhyggen fortsatt er sterkt til stede – for eksempel med lyder som minner ekkelt om øresus. Ikke like oppsiktsvekkende som Drumms soloplate, men verdt en utforskning blant dem som er opptatt av å utforske grensene mellom musikk, lydkunst og støy.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.