Fanden leser Bibelen

Douglas Rushkoffs Testament er et lekent og lett blasfemisk blikk på Boken som er grunnlag for våre «vestlige verdier».

«Bibelen er med hensikt framstilt som en tørr og skinnhellig bok, bare for å unngå at folk nærmer seg den,» skriver den amerikanske medieteoretikeren og forfatteren Douglas Rushkoff i forordet til første bind av Testament.

Han fortsetter: «I virkeligheten byr boka på mektig og farlig stoff: Bibelen er den beste håndboka for psykisk opprør. Fylt med sex, tempelprostituerte, besvergelser, incest, reiser til andre dimensjoner, samtaler med romvesener, kriger med kjemper og – flere ganger – ritualisert anal voldtekt.» Rushkoff viser til første mosebok, der hver eneste mann i Sodoma banker på døra til Lot, fordi de vil voldta de to englene han har på besøk: «Hvor er de mennene som kom til deg i natt? La dem komme ut til oss, så vi kan få vår vilje med dem!» (1. Mosebok 19:5).

Bibelsk science fiction
Rushkoff har tidligere skrevet boka Nothing Sacred: The Truth About Judaism og driver nettstedet Open Source Judaism, men i Testament benytter han seg av tegneserien for å kryssklippe en gjenfortelling av mosebøkene med science fiction fra en nær framtid, for å vise hvor universelle fortellingene i Bibelen er. Han er ganske hard på labben og vel overtydelig, men lykkes delvis i å dra Bibelen ned på jorda – ved å plassere den i en historisk sammenheng der han viser påvirkningskraften fra annen gudetro.

I tegneserien kjemper forskjellige guder om menneskenes gunst, både i fortid og framtid, og med actioneventyret som ramme klarer Rushkoff det kunststykket å sjonglere inn funderinger om hvordan egyptisk, indisk og persisk gudetro bidro til å forme boka som er byggesteinen for både jødedommen og kristendommen. De tidlige israelittenes «én gud»-kult står for eksempel i sterk kontrast til judaismens senere «bare en gud»-tro som oppsto rundt 500 år f.vt. Det er stor forskjell mellom å tro på én gud, mens du aksepterer at andre guder eksisterer, til judaismens klokkertro på at det bare finnes én Gud.

Rushkoff storkoser seg når han kobler religion og vitenskap, bibelhistorie og cyberpunk, men etter to bind er juryen fortsatt ute når det gjelder de varige verdiene til Testament. Ideen er frisk og smart, men Rushkoff sliter med å få dem gjennomført som mer enn streit cyberpunk med solide doser sex, vold og overtydelige bibelske metaforer.

Jesus-industrien
Rushkoff hiver seg over mosebøkene, og etter Da Vinci-koden er snart alle støvete religionsforskere trukket ut av kottet for å spekulere om innholdet i Det nye testamentet. Jeffrey Archer skriver om Judas-evangeliet og James Cameron leter etter Jesu grav, og nå er Michael Baigent tilbake med sin blanding av interessant bibellesning, spinnville hypoteser og elleville konspirasjonsteorier i Jesusdokumentene.

Den koker spikersuppe på forgjengerne Hellig blod, hellig gral, som inspirerte Da Vinci-koden og har solgt 50.000 i Norge. Hvilket er synd, for mellom permene ligger en interessant bok skjult. Baigent setter historiens Jesus opp mot troens Jesus, og bildet av den kristne og lyshudete misjonæren rives ned til fordel for en jødisk forkynner og opprører, som senere ble brukt som verktøy for «en gruppe mennesker som ville sikre seg kontroll med det guddommelige uttrykk for å skaffe seg vinning og makt.»

Baigent snakker selvsagt om den katolske kirken, og overser vi noen av mannens villeste konspirasjonsteorier, er det liten tvil om at misbruket av Bibelen opp gjennom hundreårene er en tankevekker for alle som snakker om Europas «kristne og vestlige verdier», særlig siden store deler av Bibelen har sine røtter i Midtøsten.

Demonisering og Djevelen
Den første henrettelsen for å forsvare kirkens stilling kom alt i 386, bare 63 år etter at kirkemøtet i Nikea samlet tekstene som ble til Det nye testamentet og gjorde Jesu guddommelighet til offisielt dogme. Og da inkvisisjonen ikke lenger hadde mange kjettere å slakte ned, gikk de etter kvinnene – i form av hekseforfølgelsene på 1400-tallet.

Baigent siterer Uta Ranke-Heinemann, professor i religionshistorie: «Alt i alt, og undertrykkingen, ærekrenkelsen og demoniseringen av kvinner tatt i betraktning, koker hele kirkehistorien ned til et eneste langt, vilkårlig og trangsynt maskulint despoti overfor kvinnekjønnet. Og dette despotiet av fortsatt uavbrutt frem til i dag.» Her ligger frøene til boka Baigent burde ha skrevet, istedenfor nok et oppkok av sprø teorier om hva som skjedde med Jesus etter korsfestelsen.

Når det ikke er så lett å holde styr på Baigents fakta og rabiate hypoteser, er det like greit å dykke ned i fiksjonen igjen. Og få har boltret seg så like kreativt i bibelhistorien de siste tiårene som det amerikanske tegneserieforlaget Vertigo, som står bak Testament. Greske og norrøne guder ble innlemmet i superheltenes univers allerede på 1960-tallet, men siden har både Djevelen og Gud fulgt etter.

Alan Moores Swamp Thing gikk i fotsporene til Dante og Orfeus, Neil Gaimans Sandman fikk nøkkelen til helvete fra Lucifer, mens Garth Ennis’ pistolsvingende prest tok et blodig oppgjør med Gud i Preacher. Nå har Mike Carey satt sluttstrek for Lucifer, der Djevelen selv spiller hovedrollen som dels sympatisk, dels amoralsk antihelt i en saga, som ifølge Carey tar opp tråden fra Bibelen, John Miltons Det tapte paradis, William Blakes The Marriage of Heaven and Hell og Gaimans Sandman.

Serien holder seg i sjangeren «dark fantasy», tungt inspirert av mytologi og religion, og Carey får rom til å utforske de store, grå områdene mellom «godt» og ondt». Som Lucifer selv sier: «Hvorfor gir menneskene meg skylden for alle sine små feil? De bruker navnet mitt som om jeg alltid satt på skulderen deres, og tvang dem til å utføre handlinger de ellers ville ha syntes var motbydelige. ’Djevelen fikk meg til å gjøre det.’ Jeg har aldri fått noen til å gjøre noe. Menneskene tilhører seg selv. De bare hater å takle det.»

Michael Baigent
Jesusdokumentene: Et kritisk blikk på kristendommens historie
Bazar 2007, 348 sider

Douglas Rushkoff, Liam Sharp m.fl.
Testament vol. 1 og 2
Vertigo/DC Comics 2006-2007, 246 sider

Mike Carey, Peter Gross m.fl.
Lucifer vol. 1-11
Vertigo/DC Comics 2001-2007, 1888 sider

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Advertisements

2 kommentar

  1. […] Fantastisk Litteratur Spessial, siste dag: Er det ikke deilig å ha noen å hate? Drager og demoner har i over 5000 år tatt på seg rollen som den personifiserte ondskap. Les også min anmeldelse av tegneseriene Lucifer og Testament her. […]

  2. […] lest noe dagen før de ble spurt, og allerede for ti år siden omdøpte den amerikanske forfatteren Douglas Rushkoff tenåringer til […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: