Alt du vil vite om A Tribe Called Quest

Ali Shaheed Muhammad var én av hjernene i A Tribe Called Quest, Lucy Pearl og The Ummah, og torsdag 20. januar spiller han på Blå. Her er min leksikonartikkel om dypt savnede A Tribe Called Quest, med anmeldelse av Muhammads solodebut som bonus.

Sammen med De La Soul og Jungle Brothers var Jonathan ”Q-Tip” Davis, Malik ”Phife Dawg” Taylor og Ali Shaheed Muhammad i A Tribe Called Quest de viktigste medlemmene i det løst organiserte New York-kollektivet Native Tongues. De skrev tekster med filosofi og samfunnskritikk i fokus, og rappet i en tilbakelent stil, mens de la grunnlaget for jazzrap med sin utstrakte bruk av jazzsamples. Trioens tre første album regnes som hiphopklassikere, mens alle de tre medlemmene har slitt med sine solokarrierer etter at gruppa ble oppløst i 1998.

Native Tongues-kollektivet sprang ut fra Afrika Bambaataa og hans Zulu Nation-bevegelse på tampen av 1980-tallet, og besto opprinnelig av Queen Latifah og The Jungle Brothers. Deres felles mål var å fokusere på positive verdier, uten å fjerne seg fra gatesmartheten og den røffe realismen som preget hiphop på 1980-tallet. Kollektivet ble med årene utvidet med De La Soul, produsenten Prince Paul, A Tribe Called Quest, Black Sheep, Monie Love, Common, Black Star, Da Bush Babees og Leaders of the New School. Levetiden til selve kollektivet var ikke så lang, men etterdønningene merkes fortsatt – og native tongues-skolen kan nærmest sies å være en egen hiphopsjanger i dag [edit: såkalt conscious-rap].

Q-Tip og Phife Dawg var barndomskompiser fra Queens i New York, og da de traff dj-en Ali Shaheed Muhammad på skolen dannet de A Tribe Called Quest i 1988. Q-Tip debuterte som gjesterapper på De La Souls banebrytende album 3 Feet High and Rising i 1989, mens trioen platedebuterte samme høst med singlen ”Description of a Fool”.

Det førte til platekontrakt med Jive Records, og i 1990 kom albumdebuten People’s Instinctive Travels and the Paths of Rhythm. De fikk mindre hits med “Can I Kick It?”, som samplet Lou Reeds ”Walk on the Wild Side”, ”Bonita Applebum” og ”I Left My Wallet In El Segundo”, mens også resten av plata var preget av fantasifulle låtkonsepter, samplinger av alt fra jazzgitar til fusionsynth og lekne og innholdsrike tekster.

Q-Tip dukket opp på Deee-Lites hitsingel ”Groove Is In The Heart” (1990), og forventningene var store foran 1991s oppfølger The Low End Theory. Der tok gruppa sin flørt med jazzverdenen flere hakk videre, og inviterte blant annet bassist Ron Carter (Miles Davis, John Coltrane) med i studio. Resultatet regnes av flere kritikere som gruppas mesterverk og som en av de mest solide 90-tallsplatene innen hiphop overhodet, og med 1993s Midnight Marauders var det bred enighet om at trioen hadde klart hat trick hos kritikerne.

Nå hadde også gruppa slått gjennom blant publikum. Der de to første albumene ikke kom høyere enn henholdsvis 91. og 45. plass på Billboards albumliste, klatret Midnight Marauders helt til 8. plass (og toppet r&b-lista). I Norge har trioen aldri vært på salgslistene.

Det første tegnet på kunstnerisk stillstand kom med remiksalbumet Revised Quest for the Seasoned Traveler (1994), samtidig som Q-Tip begynte å slå seg opp som hyppig brukt gjesterapper og produsent for artister som Run-D.M.C., Nas og Mobb Deep. Trioen vendte tilbake i 1996 med albumet Beats, Rhymes and Life, men selv om det ble gruppas første på toppen av Billboard-lista ble det ikke like godt mottatt av kritikere og gamle fans.

Trioen hadde mistet litt av samspillet, lekenheten og oppfinnsomheten underveis, og både denne og The Love Movement (1998) sto fram som bleke kopier av gruppas banebrytende tre første album. The Love Movement debuterte på en sterk tredjeplass på Billboard-lista, men etter en påfølgende turné annonserte gruppa at de gikk fra hverandre.

To samleplater, The Anthology (1999) og Hits, Rarities & Remixes (2003), fulgte, og det samme gjorde rykter om en snarlig gjenforening – uten at det hittil er blitt noe av. De tre medlemmene har gitt ut hver sin soloplate siden, men ingen har vært i nærheten av suksessen de opplevde samlet som A Tribe Called Quest. Q-Tip opplevde til og med at hans andre soloalbum, det eksperimentelle Kamaal the Abstract, ble lagt på hylla av plateselskapet Arista. Det er fortsatt ikke utgitt.

[2010-oppdatering: Teksten ble skrevet i 2006, samme år som gruppa omsider ble gjenforent på scenen. Det er blitt flere turneer, men ingen ny musikk. I 2008 fikk Q-Tip et slags comeback med kritikerroste The Renaissance, og samme år ble også Kamaal the Abstract omsider utgitt. Phife Dawg pusler fortsatt med andrealbumet Songs In The Key Of Phife: Volume 1 (Cheryl’s Big Son), mens Ali Shaheed Muhammad ikke har gitt ut flere plater i eget navn. Jeg ser nå at jeg glemte å nevne hans suksess med Raphael Saadiq og Dawn Robinson i supergruppa Lucy Pearl, og deres selvtitulerte album i 2000. Jeg burde også ha nevnt The Ummah, produsenttrioen bestående av Q-Tip, Muhammad og J Dilla, som var aktive fra 1996 til 1999.]

Opprinnelig publisert i Jon Vidar Bergans Store rock- og popleksikon (Kunnskapsforlaget 2006). Les også mine artikler om OutKast og Snoop Dogg.

Bonus: Aftenposten Aften-anmeldelse av Ali Shaheed Muhammad

Ali Shaheed Muhammad
Shaheedullah and Stereotypes
Garden Seekers/Rykodisc/VME 2004
3/6

Vi vil ha en A Tribe Called Quest-gjenforening. Nå!

Summen er utvilsomt ofte langt større enn de enkelte delene. Hiphoptrioen A Tribe Called Quest (ATCQ) var en av 90-tallets mest nyskapende, vellydende og visjonære grupper – uavhengig av genre. Så hvorfor har det seg da slik at alle de tre medlemmene går på trynet med sine respektive soloprosjekter?

Amplified av Q-Tip var kunstnerisk ambisiøs, men kommersielt mislykket – og plateselskapet Arista har fortsatt Kamaal the Abstract låst inn i arkivet. Ventilation: Da LP av Phife Dawg var svært halvveis, noe som bare ble understreket da den stakkars rapperen fylte sin So What!-konsert med halvparten av ATCQ-klassikere.

Skulle det da bli beatssnekkeren Ali Shaheed Muhammad, det tause tredjemedlemmet, som skulle gjenopprette trioens ære?

Nei. Shaheedullah and Stereotypes er ikke bare en klønete albumtittel, men høres mest av alt ut som en tredjerangs fetter av ATCQ-magien. Det høres mest ut som om noen prøver å kopiere ATCQ-disiplene Slum Village, og ingen av rapperne eller sangerne klarer å redde dette fra å ende opp som en lapskaus med hiphop, jazz og r&b som ingredienser.

Den fyller magen, men smaker ikke stort – på tross av positive og promuslimske tekster.