Orango: Som snytt ut av nesa til Øystein Greni

Oslobandet Orango er tilbake med Confessions, oppfølgeren til Villa Exile (2004). Torsdag 20. januar feirer de skiva med konsert på Mono, og her er min heller lunkne anmeldelse av ep-debuten fra 2001. Du kan også oppleve dem på Big Dipper lørdag 22. januar kl. 14.

Orango
Something Good EP
RickoSound Records 2001

Oslogruppa Orango høres ut som den er snytt ut av nesa til Øystein Greni i Bigbang. For dette er en krafttrio med mektig gitarlyd, tung rytmeseksjon og musikalsk inspirasjon hentet fra flere tiår med amerikansk gitarmusikk. Det er profesjonelt til fingerspissene, lekkert produsert og arrangert, men selve låtene har problemer med å feste seg og helhetsinntrykket er heller anonym gitarrock i lekker innpakning.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

[edit: Det var Orango for ti år siden, slik høres de ut i dag.

Eller som Audun Vinger formulerer det i Dagens Næringsliv: «Dette er rock som flukt fra ansvar, analyse og avantgarde. Confessions inneholder i høyeste grad sjangermusikk etterlengtet hos mange; svært kompetent utført ZZ Top-ish, dypt heterofil sørstatsboogie».]