Norsk rock i revers

Turns, Orango og Peter Berry & The Shake Set har gitt det norske rockeåret en sterk, men retro start. Lager norske rockere mest plater for platesamlere og musikkjournalister? spurte jeg i 2002. Er det annerledes i dag? Her er artikkelen min, i nyoppusset utgave med bonusspor og liner notes.

WE

Kanskje er det Motorpsycho som har skylden? Gjennom utrettelig innsats, dyp kjennskap til rockehistorien og intens turnévirksomhet har de bygget opp en unik status i Rocke-Norge. De selger bra, men når aldri helt ut til et virkelig stort publikum.

«Musikk av og for platesamlere», sier surmagede kritikere, men Rocke-Norge er overbefolket av rockere som hyller fortiden og nekter å se framover.

Siden 90-tallet har internasjonal rock gått gjennom stadige endringer, men brorparten av dagens beste norske rockeband ignorerer miksen av punkpop og seig rock som ble døpt grunge, foreningen av synth og tungrock à la Nine Inch Nails og Marilyn Manson og ikke minst numetal – syntesen av hard rock og hiphop representert ved populære amerikanske band som Linkin Park og Limp Bizkit.

Har norske rockere det som skal til for å fange tenåringene slik numetal nå gjør verden over? Jeg tviler på det. Norske rockere lager musikk i hovedsak for de som drømmer tilbake til en svunnen gullalder.

Dinosaurer
Ta oslobandet WE for eksempel. Deres fjerde album Dinosauric Futurobic er en strålende oppvisning i virtuost gitarspill, selvsikker vokal og seig Black Sabbath-inspirert groove. Og WE er da også voldsomt opphengt i 70-tallet, de har til og med kalt den ni minutter lange avslutningslåten for «1971».

I et intervju med Aftenposten forteller vokalist Thomas Felberg at 1971 for ham står fram som et musikalsk jubelår: «1971 var året vi fikk reggae, funken sprang ut av soulmusikken, heavy metal og progrocken begynte å røre på seg. Black Sabbath slapp Master of Reality – og jeg ble unnfanget».

Dinosauric Futurobic er da også en svært potent hyllest til den tunge rocken fra 70-tallet og vil nok stå fram som et av 2002s høydepunkter innen norsk rock, men visjonært og nyskapende kan vi dessverre ikke kalle det.

Øystein Greni og hans BigBang har også levert et finfint rockealbum på sitt fjerde forsøk. Frontside Rock ‘n’ Roll er dypt begravet i fortiden – nærmere bestemt årene rundt 1970. I platas rolige partier er det som om Crosby, Stills og Nash aldri møtte Neil Young og når BigBang trøkker til oser det Memphis-soul og amerikansk rockehistorie ut av cd-spilleren.

«Det er typisk norsk å være retrobra», konstaterte Dagbladet i sin anmeldelse, men det blir urettferdig å avfeie BigBang som bakstrevere. Til det er Grenis evner som låtskriver, gitarist og vokalist rett og slett for gode, og Frontside Rock’n’Roll står fram som hans kanskje mest gjennomførte plate – med svært personlige og til tider mørke tekster.

Kåre Pedersen, tidligere trommeslager i Kåre & The Cavemen, søker også bakover med sin soloplate Sideman under artistnavnet Kåre João. Samtidig har han også lånt et øre til psykedeliske 90-tallsband som Spacemen 3, Spiritualized og svenske The Soundtrack Of Our Lives også.

I samarbeid med vokalist Anders Bortne fra Whopper og en rekke andre musikere er Sideman blitt en lovende, men ikke helt fullendt utforsking av rockens mer utsvevende og fargeglade sider. Over sju lange låter legger Kåre et fundament bestående av enkle riff og vispende trommer, for så å slenge på med baklengsgitarer og en mengde andre instrumenter.

Selv om Sideman ikke er i nærheten av nevnte Spiritualized, viser Kåre et betydelig musikalsk talent som kanskje ble noe skjult i Kåre & The Cavemen-perioden.

80- og 90-tallet
Sliterne i Gluecifer er etter et mislykket forsøk på å vinne USA via Nirvanas gamle plateselskap Sub Pop, hjemme igjen i Norge. Og med fersk kontrakt med storselskapet Sony i lomma har rockerne fått et skikkelig spark bak, samt nok penger til en fet produksjon som virkelig kler bandet.

Den første halvdelen av Basement Apes slår det virkelig gnister av, og attituden står til 20 i stil. Gluecifer har aldri vært i nærheten av å oppfinne kruttet med sin heftige punkrock, sterkt inspirert av gamle helter som MC5, The Stooges, AC/DC og Kiss som de er.

De gjør det ikke denne gangen heller, og selv om ikke alle låtene holder har nok bandet gitt ut sitt klart beste album til nå. Det er moro, bevares, men enda morsommere på konsert med en halvliter i neven.

Der de fleste av denne spaltes band holder seg til 70-tallets tyngre rock, er The Margarets fra Giske begravet i melankolsk engelsk pop à la The Smiths – med klare The Beatles-referanser i tillegg. What Kept You? byr på en lang rekke finfine poplåter, men det blir hakket for snilt, fint og endimensjonalt til å fylle et helt album – samtidig som forbildene trer vel tydelig fram.

Sistemann ut er den 20 år gamle norsk-svensken Stockhaus, som med den svært skurrende og gitarbaserte lofi-popen og soveromsproduksjonen på Kid Of Today, Man Of Tomorrow viser at han er opphengt av tidlig 90-tall.

Debutalbumet minner sterkt om skranglete 90-tallshelter som Beck og Pavement, samt litt hobbyelektronika, men som med våre andre norske rockere her kommer følelsen av å høre gammelt nytt snikende. Og når albumet i tillegg mangler både de beste låtene, den rette sangstemmen og den samme sjarmen som forbildene, får debuten et noe surt hobbypreg over seg.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.


Én kommentar

  1. […] startet med at WE gikk rett inn på førsteplass på VG-lista med Smugglers i 2004, for deretter å plukke meg seg […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere like this: