Danseband: En dans på roser

Til minne om Audun Tylden: Min 2006-sak om den norske dansebandmusikkens eksplosive vekst på 2000-tallet. Norske danseband – med plateselskapet Tylden & Co. i spissen – har sendt begrepet «svensktopp» til de evige jaktmarker.

– Jeg kommer ikke hjem så brått, nå har jeg det så flott, synger Eirik Johansen.

Klokka er seks om morgenen, og Scandinavia må gjennom lydprøve og sminking. Etter 18 år i dansebandtoppen er de vant til å gi publikum det de vil ha, og i dag er det TV 2s God morgen, Norge som krever sitt. For selv om Scandinavia har solgt is på Nordpolen i form av over 10.000 solgte plater i dansebandenes hjemland, Sverige, kommer media ikke løpende når de gir ut albumet Alle mann til pumpene. De får nøye seg med Frokost-tv og Nitimen.

 

– Interessen er størst fra nærradioer og lokalaviser, men ting har forandret seg siden vi begynte i 1988. Vi slipper å forsvare musikken vi spiller, og stadig flere kommer ut av skapet som danseband-fans, forteller låtskriver Steinar Storm Kristiansen.

– Ikke så hippe
Det er gode tider for norske danseband. De mest populære selger rundt 25.000–30.000 album, men sliter på VG-lista. I fjor solgte Anne Nørdsti 25.000 eksemplarer av Bonderomantikk, men kom ikke høyere enn 19. plass.

Scandinavia solgte 7500 plater til butikk i sin første uke, før tv-reklamen kom i gang, men kom ikke høyere enn 42. plass. Mira Craig lå til sammenligning seks uker på topp ti, selv om hennes totale platesalg fortsatt ikke har passert 20.000.

Scandinavia debuterte på 22. plass på den ferske helnorske albumlista, som gjør dansebandene mer synlige, men Leif Hemmingsen, salgssjef i Bare Bra Musikk, mener VG-lista og media fortsatt ikke gjenspeiler virkeligheten.

– Da Ole Ivars solgte 30.000 av Vi tar det tel manda’n i fjor gikk over halvparten ut fra dagligvarebutikker, bensinstasjoner og postkontor som ikke rapporterer til VG-lista. I tillegg har de multinasjonale plateselskapene og riksmediene i årevis fokusert på klubbmiljøet i storbyene, mens danseband i 10-20 år har vært den viktigste underholdningen på bygda. Vi er ikke så hippe som vi tror her i Norge, sier Hemmingsen.

Men dansebandene ler hele veien til banken. Spillejobbene står i kø. Ole Ivars har hanket inn seks spellemannpriser siden sjangeren fikk sin egen pris i 1997, mens Christer Sjögren i Vikingarna nylig ble utnevnt til ridder av 1. klasse av den kongelige norske fortjenesteorden. Selv tidligere så urbane platekjeder som Platekompaniet og Free Record Shop selger danseband fra sine senterbutikker.

Dansefeber
NRKs dansebandtilbud er også populært. Innen interaktive tv-programmer, der publikum velger innholdet via sms, knuser Danseband jukeboks både Svisj, Mess-TV og Autofil Jukeboks med 23.000 seere i snitt hver natt til søndag.

Det er det mest populære programmet av sitt slag. Vi har en veldig dedikert seergruppe, der over 80 prosent er eldre enn 40 år. Men blant utøverne som sender inn musikkvideoer ser vi en helt ny generasjon musikere, sier prosjektleder Åsa Formark.

Tidligere på lørdagskvelden samler På dansefot på NRK P1 rundt 250.000 lyttere. Det er det mest populære radioprogrammet på kveldstid, og med unntak av nærradioene alene på markedet.

– Jeg forstår at de andre riksdekkende kanalene ikke prioriterer danseband når de vil nå et så bredt publikum som mulig, men tror verken P4 eller Kanal24 ville tapt på å spille én Ole Ivars- eller Scandinavia-låt om dagen, mener programleder Erik Forfod.

Forfod bruker begrepet «folkelig musikk» om danseband, country (eller køntri), norskspråklig pop og artister som Åge Aleksandersen og D.D.E.

Ut av svenskeskyggen
Som blues og heavy metal er danseband en konservativ sjanger, og Scandinavia sverger til følgende formel: En hverdagslig historie med fengende og dansbar melodi, sunget på norsk. Musikkstilen er dypt rotfestet i Sverige og Norge, med tysk dansemusikk og amerikansk country som nærmeste slektninger.

Den norske dansebandscenen var lenge en blek kopi av den svenske, med band som spilte coverversjoner av svenske hits. På slutten av 1980-tallet begynte miljøet å vokse seg større og mer selvsikkert, og populariteten førte til en eksplosjon av dansegallaer, band og plateutgivelser.

Bobla sprakk midt på 1990-tallet, men i løpet av de siste seks-sju årene har norske danseband vendt tilbake med fornyet kraft og egne låter. På veien har de gravlagt «svensktopp»-begrepet, og Scandinavia selger nå plater både i Sverige og Danmark.

– Nå er det haugevis av svenske band som spiller inn versjoner av våre låter, forteller gitarist Finn Jacobsen.

Countrybandet Vassendgutane fra Åmdalen i Ørsta er et annet eksempel på hvordan ting skjer utenfor radaren. Etter at deres to første album solgte 2000-3000 på lokalplan, ble de plukket opp av Bare Bra Musikk i fjor, og solgte over 18.000 eksemplarer av Ungkar med dobbeltseng. Så godt som ingen aviser anmeldte plata.

 

– Så hvem er Norges ledende dansebandkritiker?

– Kritiker? undrer Steinar Storm Kristiansen i Scandinavia, og tar en svært lang pause.

– Det er som å sende en vegetarianer på biffrestaurant. De har erklært menyen som uspiselig på forhånd. Før ble vi ikke anmeldt, men nå blir vi alle fall slaktet. Det er jo også et slags framskritt.

Undersak: Flørter med danseband
Da rapperen Diaz spilte inn Wilfred Aaneruds «Moderne loffervise» med trekkspillveteranen Turid Marie Bang fikk han en hit på NRKs Danseband Jukeboks.

 

– Det er flere likhetstrekk mellom hiphop og danseband. Man går rett på sak, humoren står sentralt, harryfaktoren er høy og begge musikkformene har slitt med å få aksept, mener Andres Diaz.

Låta fikk faktisk så mye oppmerksomhet at han måtte dysse det ned for ikke å fjerne fokus fra hiphopalbumet Jessheimfanden.

– Det er den eneste sangen jeg har spilt inn, men jeg kan ikke synge og hadde aldri trodd dansebandstjernen Jenny Jenssen ville ta kontakt. Og nå ble jeg nettopp kontaktet av en kar fra Lofoten, som ville ha teksten fordi han og kona skal opptre med låta.

Jessheimfanden er Diaz’ farvel til musikkbransjen, men dersom et comeback frister er sjansen større for at det blir som dansebandartist enn rapper.

– Jeg er alltid blitt trukket mot det som er annerledes, så hvis jeg skal gjøre mer musikk må det bli i en annen sjanger enn hiphop. Danseband er vår tids folkemusikk..

Diaz er ikke alene i dansebandflørting. Komiker Zahid Ali får med bandet Svartingarna seriøse tilbud om spillejobber etter parodilåter som «Tio tusen spermaceller» og «Nei, så norsk du har blitt». Tidligere Idol-finalist Gaute Ormåsen nærmer seg sjangeren når han på albumet G for Gaute synger på hedmarksdialekt.

– Gaute treffer dansebandpublikummet med pop på dialekt. Det er et smart trekk, spesielt når alle andre Idol-artister drømmer om å være Robbie Williams, mener Erik Forfod, programleder i På dansefot.

 

Advertisements

Én kommentar

  1. […] og Gaute Ormåsen til Vassendgutane og alt som kan krype og gå av danseband. Les mer om danseband på bloggen i morra, for som Jenny Jenssen sa til Aftenposten: “Han har gjort alt for dansebandmusikken, utenom […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: