Selvbiografiske serier 1: Undergrunnseksplosjonen

Justin Greens Binky Brown Meets the Virgin Mary regnes som tidenes første selvbiografiske tegneserie. Den kom ut i 1972, og ble i 2009 gjenutgitt i lukusutgave av McSweeney’s. Her er to bøker som forklarer undergrunnens vekst på 60-tallet, og dette er også en prolog til neste ukers spessial om selvbiografiske tegneserier.

(Les om andre selvbiografiske serieskapere: Mats Jonsson, Harvey Pekar, Marjane Satrapi, Robert Crumb , Craig Thompson, Simon Gärdenfors og Martin Kellerman. Kommer:  Åsa Grennvall vs. Mats Jonsson, Daniel Ahlgren, David B., Joe Matt og Julie Doucet. Sjekk også ut «Prosa-klassikeren» – sitat Karianne Bjellås Gilje – «Sakprosa med tusj».)

Sensuren rammet amerikanske tegneserier hardt i 1954. Først i 1968 slo serieskaperne tilbake – fra undergrunnen. Skal du forstå hvorfor dagens voksentegneserier – det være seg Martin Kellermans Rocky eller Daniel Clowes’ Ghost World – er som de er, må du kjenne til to særs viktige begivenheter i amerikansk tegneseriehistorie.

Den første skjedde i 1954: Som følge av harde angrep på «umoralen» i krim- og skrekkserier tok seriebransjen strupetak på seg selv. Som et forsvar ble en streng selvsensur innført, noe som tok knekken på all bruk av temaer som sex, narkotika, skrekk og realistisk vold. Først utpå 1970-tallet dukket narkotika opp igjen i superheltseriene.

Den andre begivenheten skjedde i San Francisco i 1968, da Robert Crumb ga ut første nummer av Zap Comix. Dette var ikke det første undergrunnsheftet, men kanskje det beste, viktigste og mest kontroversielle. Bidragsytere som Robert Crumb, Rick Griffin, S. Clay Wilson og Robert Williams rev lokket av trykkokeren, og amerikanske tegneserier eksploderte i et fyrverkeri av kreativitet som vi fortsatt ser ringvirkningene av.

Himmel og helvete
To nye bøker gir fascinerende, men ikke helt tilfredsstillende, innblikk i disse to revolusjonene. Sex, Drugs, and Violence in the Comics presenterer et utvalg av de kontroversielle tegneseriene som provoserte slik på 1950-tallet. Dessverre har redaktøren ikke fått tillatelse til å bruke serier fra EC Comics, men det føles likevel ikke som noen katastrofe – da disse allerede er godt kjent, i Norge som Iskalde grøss.Isteden får vi en artig og ujevn dose krim- og skrekkserier fra 1947 til 1954, tidlige forsøk fra giganter som Jack Kirby («Fantastic Four»), Jack Cole («Plastic Man»), Wally Wood («Mad»), Jerry Robinson («Batman») og Stan Lee («Spider-Man»).

Lest med dagens øyne er disse seriene om kriminalitet, narkotika, voldsom død og seksuelle antydninger både uskyldige og komiske, men det var hard kost i en underholdningsverden der det var kontroversielt å skrive «helvete» og ektepar på film sov med nattbordet mellom seg. Samtidig er det overraskende at de fleste seriene er svært moralske, med klassiske «kriminalitet lønner seg aldri»-budskap og antidoppropaganda så hinsides at den norske kultkalkunen Himmel og helvete blir nøktern i forhold. Her ødelegges mange liv fra første blås av den demoniske marijuanasigaretten.

En ny generasjon
Men som Patrick Rosenkranz viser i Rebel Visions, tegneseriene på 1950-tallet var bare for tidlig ute. For generasjonen som vokste opp med Mad, skrekk- og krimserier sto klar i kulissene for å vise at tegneseriefaget kunne brukes til det meste.

Denne oppdaterte og utvidete utgaven av originalutgaven fra 2003 forteller deg alt du trenger å vite om undergrunnstegneseriens vekst og fall i USA. Dessverre forteller den også langt mer enn du trenger, for det store bildet forsvinner til tider i vrimmelen av navn, detaljer og mikroperspektiver. Dette gjør boka til ganske seig lesning.

Dette er uansett en spennende og opplysende fortelling om hvordan en svært forskjellig gjeng serieskapere sprang ut fra subkulturer som beatniker, motorsykkelgjenger, tegneserie- og science fiction-fans, surfere, plakatkunstnere og alternative tabloidaviser, og fant sammen og blomstret i den amerikanske motkulturens gylne år på tampen av 1960-tallet.

Selv om New York var viktig, står San Francisco i en særklasse, med Robert Crumb som motor og superstjerne. Han viste at billige hefter trykket på avispapir og i store opplag var veien å gå, ikke glansede magasiner og mer kunstneriske prosjekter. Interessant nok preget denne drakampen mellom popkultur og billedkunst også selve seriene. På den ene siden fant vi karer som Crumb og Gilbert Shelton (Freak Brothers) som var mest opptatt av å fortelle morsomme historier. Rick Griffin og Victor Moscoso hadde derimot skapt seg et navn med å lage psykedeliske «flower power»-plakater, og var mer opptatt av farger og grafiske virkemidler.

Men disse motsetningene, kombinert med heftig dopeksperimentering, et ønske om å provosere og sjokkere og slippe kreativiteten løs, la grunnlaget for en revolusjon.

Robert Crumbs morsomme, frekke og kontroversielle serier er fortsatt malen alle som driver innen alternative serier og røff humor måles opp mot, men Rosenkranz gir god plass til andre helter. S. Clay Wilson var den drøyeste, som gjerne brøt tabuer om homofili, narkotika og kannibalisme på én side, og som påvirket Crumb til å slippe løs alle hemninger. Justin Greens Binky Brown Meets the Holy Virgin Mary satte selvbiografi på tegneseriekartet, Dan O’Neill fikk Disney-konsernet på nakken da han tegnet en munnsexscene mellom Minni og Mikke, mens Art Spiegelman i 1972 innledet livsverket Maus, om faren som var fange i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Verken dagens frekke avisserier eller tegneserieromaner hadde vært mulig uten disse pionerene.

Patrick Rosenkranz
Rebel Visions: The Underground Comix Revolution 1963-1975

Fantagraphics Books 2008
3/5

Greg Theakston (red.)
Sex, Drugs, and Violence in the Comics

Pure Imagination Publishing 2008
3/5

Opprinnelig publisert i Rocky.

Bonus: Selvbiografi topp 5.

1. Art Spiegelman: Maus
2. Lars Fiske og Steffen Kverneland: Olaf G.
3. Joe Sacco: Palestina
4. Marjane Satrapi: Persepolis
5. Chester Brown: The Playboy

De beste tegneseriene med serieskaperen i hovedrollen ifølge Tor Arne Hegna, redaktør av Seriekritikk.no.

12 kommentar

  1. Fin gjennomgang. Synes dog det ikke er rett å kalle Maus (og tildels Olaf G) for selvbiografisk. Synes et blir litt i gråsonen.

    • Enig i at de er i gråsonen. Serieskaperne bruker riktignok seg selv i historiene, men hovedpersonen er en annen. Biografiske serier med selvbiografiske elementer?

      Jeg har forresten aldri kalt dem selvbiografiske. Det er i Tor Arne Hegnas liste over «de beste tegneseriene med serieskaperen i hovedrollen» de nevnes som selvbiografiske.

      • «Biografiske serier med selvbiografiske elementer» stemmer bedre. jeg ville kanskje ha kalt de for biografier. Enkelt og greit.

        For andre medier definerer en ikke om biografien har selvbiografiske elementer eller ikke. Så hvorfor gjøre det i tegneserieverden?

        Beklager såg ikke at det var Tor Arne som hadde laget listen før du kommenterte det

      • På den andre siden er det sjelden at biografene er så – bokstavelig talt – synlige som i Maus og Olaf G. Sistnevnte har jo klare innslag av gonzoreportasje, mens Maus også handler mye om Art Spiegelman selv.

  2. […] This post was mentioned on Twitter by Øyvind Holen and KarianneBjellåsGilje, Tone Kvenild. Tone Kvenild said: @einjen – noe for deg: (RT) Selvbiografiske tegneserier. Knausgård, ta deg en bolle! http://bit.ly/fcj9Ol #tegneserier @oyvindholen […]

  3. Jeg er enig i at Maus er selvbiografisk, selv om Art Spiegelman ikke er hovedperson. Et annet poeng er at Spiegelman velger å gjengi den definitivt selvbiografiske tegneserien «Prisoner on the Hell Planet» i sin helhet. Kan vi dermed kalle Maus metaselvbiografisk?

    • Godt poeng. Maus begynner jo som et typisk selvbiografisk prosjekt, men handler med årene mer og mer om faren etter som Art forstår at det er der selve historien ligger.

      Jeg vil si historien er todelt, en del er en tradisjonell biografi over farens opplevelser under andre verdenskrig, mens den andre delen er mer selvbiografisk, den handler mer om Art og forholdet mellom ham og faren, og hvordan farens opplevelser har påvirket livet til Art.

      Det samme kan en egentlig si om Olaf G. En del tradisjonell biografi, og en del selvbiografisk gonzo, der Fiske og Kvernelands jakt på sin helt forteller vel så mye om dem og nåtidas kunstsyn som om fortida.

  4. […] selvbiografiske tegneserien ble født i kjølvannet av 1960-årenes amerikanske undergrunnsserier, og den store pioneren var Harvey Pekar. Han fant et tomrom mellom de livsfjerne superheltene og de […]

  5. […] Most Creative Talents samler hele 700 tegninger over 352 sider, fra undergrunnsgiganter som Victor Moscoso og Kim Deitch, via superheltstillisten Jim Steranko og elegantiere som Joost Swarte og Seth, og frem […]

  6. […] Les mer om ham her. Flere tabuknusere her, og mer om undergrunnsserier her. […]

  7. […] flasket opp på MAD, Carl Barks’ Disney-serier og EC Comics – lokket av denne trykkokeren. Undergrunnstegneseriene eksploderer i et fyrverkeri av kreativitet vi fortsatt ser ringvirkningene […]

  8. […] form minner disse seriene mest om de aller særeste amerikanske undergrunnsseriene fra 1960- og 70-tallet. At serier som dette i det hele tatt har kommet ut på det vanlige norske bladmarkedet er ganske […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: