Kategorier
Journalistikk Tullball

Jævla bra byline 19: Mosveen, Sjøli, Kvistad eller…? Hvem er størst?

Høyrøstet debatt i Jævla bra byline-redaksjonen: Hvem av VGs kommentatorer har best bildebyline? Men hva mener du? Si din mening i kommentarfeltet nederst i saken.

(Flere jævla bra bylines her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her, her og her.)

Bernt Olufsen hadde knapt rydda pulten i VG-huset før alfahannene i kommentaravdelingen albuet seg fram for å flekse bildebylinemuskler i form av lange kommentarer om det som virkelig er verdt å diskutere: Hvem er størst i rocken?

Men når man velger å illustrere denne evigvarende debatten om Elvis, Bob Dylan, Neil Young og John Lennon med bilder av tilårskomne journalister med gråstenk i håret og antydning til hitlerbart, da er det viktig at bylinebildene sitter som ei kule.

Men her var det mye rart. For å sitere Frithjof Jacobsen: Påtroppende sjefredaktør Torry Pedersen har mye å ta fatt i.

Nå forventer bylineredaksjonen at VGs nye sjefredaktør sender flere av medarbeiderne tilbake til fotostudio. Hvis ikke, vil vi heller ha bilder av Elvis og Dylan neste gang debatten bryter ut.

Apropos musikkdiskusjon: I Fargo Rock City argumenterer Chuck Klosterman for at Tubthumper av Chumbawamba er et bedre album enn Bob Dylans Time Out Of Mind. Hvorfor? Fordi det rommer én låt som vil spilles om 20 år, mens bare dylanologer kan nynne en trall fra sistnevnte. Så la oss heller diskutere noe virkelig interessant:

Hvem har best bildebyline?

Dette er jævla bra byline-redaksjonens rangering, fra bånn og opp til toppen.

5: Frithjof Jacobsen: Saksbehandler i NAV? Foreleser på BI?
Den tidligere så bredbente posøren Biff Malibu i Gluecifer, skuffer stort med sitt bylinebilde. Mannen jeg håpet skulle mose til med VG-spalten «Biff på lørdag overbeviser ikke i VGs fotostudio, men ender opp med et tradisjonelt passfoto. Dette minner mer om en i mengden på lista over konsulenter i NAV eller blant foreleserne på BI.

Jacobsen er nybarbert, med kledelige, men anonyme klær, og stiller med et mildt uttrykk og heller tomt blikk, blottet for intensitet og meningsiver. Resultatet signaliserer ikke sterke meninger, snarere den undertrykte desperasjonen i bildet man legger ved den femtiende jobbsøknaden.


4. Anders Giæver: Hallo? Adjø!
Det er lenge siden VGs USA-korrespondent hadde noe særlig musikalsk pondus å vise til, noe som framheves av dette heller stakkarslige bylinebildet. Korslagte armer og morskt blikk klarer ikke rette opp helhetsinntrykket, som trekkes ned av en utvaska og slaskete blå t-skjorte, mens den dressjakka trolig så sine beste dager samtidig som Neil Young relanserte karrieren som «the godfather of grunge» for 20 år siden.

Det sikre blikket og amerikansk president-inspirerte sideskillen gir riktignok et inntrykk av erfaring og seriøsitet, men det som funker utmerket fra skuldrene og opp , faller gjennom når man oppgraderer til bildebyline i halvfigur og farger.

3. Hans Petter Sjøli: VGs egen Loke.
Ferskingen i VGs kommentarredaksjon initerte debatten da han våget å antyde at Neil Young var større enn Dylan, og sammenlignet rockerne med henholdsvis de norrøne gudene Tor og Odin. Men selv en bok om Akp (m-l) og bakgrunn fra Klassekampen, Ny Tid og Dagens Næringsliv har ikke helt modnet Sjøli til et bylineliv blant VGs beintøffe kommentarredaksjon.

Han ser riktignok ut som han har vært en tur innom Anders Giævers bylineskole, for ser vi ikke de samme korslagte armene og den samme stripete dressjakka? Det gir et solid førsteinntrykk, men bak den selvsikre fasaden aner vi usikkerheten som avslører ferskingen i skolegården.

For det første: VG-journalister barberer seg når de skal ta offisielt bylinebilde. Eller så har de skjegg. Ikke noe midtimellom. For det andre: se på øynene til Sjøli? Er det ikke et snev av mild usikkerhet eller gjøglete selvironi som lyser ut av dem? Det kan virke som Sjøli ikke helt tar bylinebildesesjonen helt på alvor, for et selvironisk glimt i øyet kan fort slå tilbake på det beste bylinebilde.

Dermed ender Sjøli opp som kommentarredaksjonens Loke. Vi hører på hva han har å si, men vet ikke helt om vi tør å stole på ham.

2: Yngve Kvistad: Motemessig fasit.
VGs erfarne kulturkommentator, den sindige trønderen Yngve Kvistad, skriver vanligvis om ting som ingen andre i VG-huset bryr seg om, noe som bæres fram på delikat og subtilt vis i bylinebildet. For her er det borgerskapets diskré sjarm som gjelder.

Kvistad er minimalistisk, men elegant kledd, i svart fra topp til tå – en fin kontrast til de lyse lokkene hans. Inntrykket toppes med et velfrisert skjegg, et typisk intellektuelt forfattergrep om haken (se nedenfor), samt et lunt, litt innforstått blikk mot leseren.

Det er nesten så vi venter at han skal blunke mot vi som føler oss som VGs mer velutdannede og kulturelle lesere, de som mener VG er en bedre avis enn Dagbladet, på grunn av de gode gravesakene og den brede nyhets- og sportsjournalistikken. Kulturjournalistikk har man uansett Morgenbladet til. Kvistad er VGs kulturelite, manifestert i én språksikker og kunnskapsrik penn.

Men Kvistad har også en frekk, rampete, ja skal vi si nyrik?, side. For se på armbåndsuret. Bling-bling! Her lener vi oss på en mer britisk tradisjon, eller kanskje en smak av New York og Condé Nast?

Oppsummert: Et sofistikert bylinebilde for den moderne mann, med et stødig blikk som appellerer både til mannen i gata, adjunkten på Lesja og friteaterdama på Grønland.


1. Eirik Mosveen: Rockehistoriens kraftlinjer.

«Dylan er rockens Odin. Men Young er rockens Tor,» skrev Hans Petter Sjøli. Vel, Eirik Mosveen er VG-kommentatorenes Tor. Han går løs på tastaturet sitt med hammer, noen ganger med slegge, andre ganger med neglefil. Men selv i de vare partiene er det som om han maner fram et helvetes tordenvær.

Og dette kommer tydelig fram i det selvsikre, litt rastløse bylinebildet. Du ser det på den tidligere Beat-redaktøren, han har verken lyst eller tid til å posere for noen jævla fotograf. Han har det travelt med å komme seg tilbake til tastaturet, der tafatte politikere venter på å bli fillerista.

Det sier jo sitt at Mosveen gravde fram cowboyskjorta fra sitt gamle garderobeskap som Beat-redaktør allerede før Olufsen var ute av VG-huset. En politisk kommentator i blå jeans og cowboyskjorte, et antrekk som hadde fått stortingspresidenten til å bannlyse ham fra talerstolen til evig tid, det er selvsikkerhet og pondus.

Dette er mann man føler man må lytte til, samtidig som han signaliserer at han aldri vil høre på hva du har å si.

Det politiske kommentariatets Elvis. Med nesten ubehagelig stor margin ned til nummer to.

Bonus 1: Større enn Dylan-bildebyline.


Det var ikke blant VGs kommentatorer det gikk varmt for seg i musikkdebatten, også programmerne på VG.no hadde sitt å stri med. For slik så samlesida ut til å begynne med. Om det var et uhell eller en infam innsidespøk overfor oppblåste kommentatorer vites ikke, men resultatet ble uansett gigabylines som kunne ha fylt to dataskjermer.

Skjermbildet ovenfor er krympet ned til et minimum, legg merke til mikroskriften øverst, men likevel fikk ikke en gang nesa til Hans Petter Sjøli plass på skjermen.

Fasiten i rockedebatten er altså: Hans Petter Sjøli – større enn Dylan.

Bonus 2: Lydverket-elsker-bildebyline i halvfigur og svart/hvitt.
Jævla bra byline-redaksjonen mistenker Lydverket-programleder Asbjørn Slettemark for å stå bak denne nyskapningen. For han må jo ha blitt mektig lei av, i program etter program, å fronte utallige anemiske Brooklyn-band og sjangersurfende indiemusikere under «Lydverket elsker»-paraplyen.

Nå er det altså slutt på dette, for nå må den enkelte Lydverket-journalist/researcher/postproducer selv ta ansvar for egne meninger – i form av enorme bildebylines som fyller nesten halve tv-ruta. Men vi er samtidig litt skuffa over at Lydverket ikke ga oss levende bildebylines, som Filmpolitiets Birger Vestmo sjokkerte bylineindustrien med i fjor.

Bonus 3: Most Wanted-bildebyline.
Hvem er de to karene nede i venstre hjørne? Ettersøkte terrorister? De lyssky mesterhjernene bak den siste pyramidespillsvindelen? De ondskapsfulle offiserene som styrer den egyptiske etterretningstjenesten med hard hånd? Nei, det er VG Netts utskremte Kairo-journalister Erlend Skevik og Lars Akerhaug.

Dette er bylineindustriens bakside. For når det virkelig brenner, er autensititet viktigere enn presentasjon. Her skal leserne ikke tvile ett sekund på at korrespondentene ofrer både nattesøvn og helse ute i felten, og at de ikke sitter og skrøner i hotellbaren sammen med de andre krigskorrespondentene.

Bonus 4: En bylineklassiker til glede for nye lesere.
Redaksjonen har mottatt flere tips om Thomas Talseths bildebyline i det siste, og vi lar enkelt overbevise av litt vennligsinnet mas. Så her er det, trutmunnbildebyline fra skuldrene og opp i farger. Talseth er for øvrig i hard kamp med Alfa-boss Magnus Rønningen om den mest «pouty» bylinestilen.


Bonus 5: Intellektuell-bildebyline med fingre i fjeset.
Norsk presse har for få bildebylines i stil med bylinebildet til Washington Posts Anne Applebaum. Dette grenser farlig nær opp mot det klassiske forfatterportrettet, for skal du signalisere din overlegne intellektuelle kapasitet er det viktig å få fingra opp i fjeset.

Trolig er Auguste Rodins klassiske statue Tenkeren og Mikke Mus som grublende privatdetektiv grunnleggerne av denne trenden, og legg merke til hvor mange filosofer, essayister,  brainy forfattere og Yngve Kvistad som enten hviler haken tenksomt på håndflaten, gnir seg uutgrunnelig i skjeggstubbene – eller som Applebaums feminine variant – lener hele kinnet ned i en åpen håndflate.

Faksmile fra (Sporten) (Pax Forlag/Rune Slagstad)

Bonus 6: Intellektuell friskus-bildebyline i helfigur.

Nevnte vi intellektuelle forfattere? Etter hvert som simple journalister aper etter det klassiske forfatterportrettet, beveger forfatterne seg videre. Vi vet jo allerede at de er smarte, de skriver jo tykke bøker og lange kronikker, dermed blir forfatterportrettet et verktøy for å vise at de også er både sporty og forplantningsdyktige.

Som Rune Slagstad, som benytter smussomslaget til (Sporten) til å vise fram dama, ungen, shortsen og egne friskustakter ved Skjennungen i Nordmarka.

Bonus 7: Bildebyline under falskt flagg.
Sånn kan det gå når du ikke stiller på konsernjulebordet. Ingen i avisa veit hvem du er, og når nye adgangskort skal lages, finner de bare ett bilde som ligner (av tidligere kollega Kimmo Risbakken).

Jeg hadde et stille håp om at jeg skulle klare å få en kommentar på trykk i avisa under dette falske bylinebildet, men forsøket ble oppdaget – og nytt bylinebilde ble tatt i hurten og sturten, uten at jeg verken fikk barbert meg, tatt på findressen eller skifta ut brillene med kontaktlinser. The horror, the horror!

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

5 svar på “Jævla bra byline 19: Mosveen, Sjøli, Kvistad eller…? Hvem er størst?”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..