Selvbiografiske serier 5: Joe Matt – En stakkars jævel

Joe Matt har gjort karriere ved å framstille seg selv som en patetisk og ensom pornoholiker i selvbiografiske tegneserier. Nå er han lykkelig, forlovet og bor i Hollywood. Har han solgt seg, eller er han fortsatt en stakkars jævel?

(Les mer om selvbiografiske serieskapere: Mats Jonsson, Harvey Pekar, Marjane Satrapi, Robert Crumb , Craig Thompson, Simon Gärdenfors og Martin Kellerman. Kommer: Julie Doucet.)

Joe Matt er de selvbiografiske serieskapernes serieskaper. Ikke siden Robert Crumbs glansdager har en serieskaper utlevert seg selv så nådeløst, ærlig og usjenert. Der andre skriver dagbok uten å vise den fram til noen, har Joe utlevert sitt privatliv, sine innerste tanker og nærmeste venner i tegneserieform siden 1987. Og når du skriver dagbok i all offentlighet, blir det raskt trøbbel. For Matts del har tegneseriene hans påvirket privatlivet i den grad at begrepet «å gjøre en Joe Matt» kan brukes i de tilfeller der den selvutleverende kunsten igjen påvirker dagliglivet.

Fram til 1992 nøyde Joe seg med ensidere, som er samlet i boka Peepshow – The Cartoon Diary of Joe Matt. Da han fikk utfolde seg i soloheftet Peepshow i 1992, brukte han det første nummeret til å fortelle hvordan han følte seg tiltrukket av kollegaen til kjæresten Trish. Det ble selvsagt trøbbel da hun fikk lese serien, og i neste nummer eskalerte konflikten, slik at Trish til slutt dumpet stakkars Joe.

Kjærestetrøbbel
I de påfølgende numrene fikk vi lese om hvordan Joe ble venner med Andy, som elsket seriene hans, noe som så klart endte med at Joe forelsket seg i Andys kjæreste, Kim. Det førte igjen til trøbbel da Andy og Kim fikk lese tegneseriene Joe laget om dem. I løpet av noen få numre hadde tegneseriene tatt over livet til stakkars Joe, og spolert både hans store kjærlighet og et ferskt vennskap. Men Joe føler ikke at tegneseriene har påvirket livet hans i stor grad, bortsett fra når det kommer til kjærester.

– De eneste gangene livet mitt er blitt direkte påvirket av seriene mine, har vært kjæresterelatert. Forholdene jeg gikk inn i etter Trish, var med fans av seriene mine. Jeg tror ikke det var tegneseriene mine som førte til at de deretter forlot meg alle som en, det var nok mest på grunn av oppførselen min. Rett og slett fordi jeg som regel ønsker å være alene med pornofilmene mine, forteller Matt.

 

Joe er en notorisk gjerrigknark, og foretrakk å gjennomføre intervjuet via et godt, gammeldags brev – besvart i hans karakteristiske håndtekst. Han tror uansett at tegneseriene har gitt ham større selvtillit, og at han uten karrieren neppe ville klart å innlede noe forhold til det motsatte kjønn i det hele tatt.

– Som den idioten jeg er, hadde jeg et behov for å gå gjennom mye selvpåført hjertesorg før jeg skjønte hva jeg holdt på med. Når jeg tenker over det, er kanskje hele livet mitt påvirket av at jeg lager tegneserier om det. Alt henger sammen.

Pornoholiker
Før Joe begynte å lage dagbok i serieform, hadde han prøvd å skape seg en karriere som illustratør og fargelegger uten særlig hell. De selvbiografiske ensiderne skapte umiddelbart stor begeistring blant venner og familie, og Joe kastet seg med glød ut i arbeidet, i håp om at han en dag ville ha nok serier til å fylle en bok.

Seriene var svært utleverende fra første stund, og Joe fortalte usjenert om sine fåtallige damehistorier, fobier og uvaner – alt i løpet av de fire første sidene. Dette var bare begynnelsen, for i den femte og sjette episoden kom han inn på temaet som har preget Peepshow siden, og som førte til hans kunstneriske og kommersielle gjennombrudd.

Etter en forsiktig oppvarming, der han forteller om sin katolske angst og skam overfor onanering da han var i tenårene, går Joe rett på sak og forteller om sin intense interesse for pornografi. Han var inspirert av ærligheten hos serieskapere som Robert Crumb og Harvey Pekar, kombinert med en katolsk oppdragelse som ga ham et behov for å tilstå sine synder. Åpenheten rundt hans egen pornointeresse var det motsatte av egen oppførsel så langt, der han gjennom hele videregående manisk gjemte bort all pornoen han slukte.

– Min besettelse og avhengighet av porno var det eneste som føltes vanskelig å fortelle om i serieform. I dag er en slik pornointeresse ganske vanlig, takket være internett, men i 1988 føltes en slik innrømmelse som et stort skritt å ta. Siden har min største utfordring innen seriene vært å grave dypere i meg selv og hvem jeg er, og der har jeg fortsatt et godt stykke å gå.

Onanerer seg i stykker
Etter at Joe ble dumpet av kjæresten i Peepshow #2, sank han stadig dypere ned i sin pornoavhengighet. Han blir sittende på rommet sitt, der han onanerer seg i stykker og bruker timer på timer på å sette sammen favorittscener fra pornofilmer til den ultimate masturbasjonsfantasien.

I det virkelige liv mister han evnen til å omgås det annet kjønn, og ingen damer når opp mot hans stadig mer uoppnåelige idealer. Den kinesiske 19-åringen over gangen har for store leggmuskler, mens den søte, rødhårete servitrisen har for mange fregner. Selv da han får muligheten til en trekant med gamlekjæresten, låser alt seg. Fantasiverdenen i pornofilmene er langt lettere å forholde seg til, og Joe mener porno fyller samme rolle i hans liv som alkohol for en alkoholiker – et verktøy for å bedøve intelligensen og følelsene.

– Porno og onani spiller en såpass stor rolle i seriene mine fordi det er en av mine største besettelser og hobbyer. Det kunne like gjerne ha vært drikking, rasisme, sport eller politikk, dersom jeg hadde vært opptatt av det. Men jeg føler meg ikke kvalifisert til å skrive om så mye annet enn det jeg er intenst interessert i, og mine tanker og mitt liv dreier seg svært mye om pornografi. Oppførselen er sykelig, og jeg bruker mye tid og krefter på å prøve å forstå motivene mine. Noe jeg ikke klarer.

Etter den mislykkede trekantsexen ender historien, som er samlet i boka The Poor Bastard, med at Matt låser seg inne på rommet han leier. Han er single, men lykkelig – fordi han har fått låne husvertens videospiller. Etter «The Poor Bastard» vender Joe seg vekk fra sex-tematikken på det eneste viset han kan. Han går tilbake i tid, til historien «Fair Weather», som utspiller seg i barndommen – før han ble kjønnsmoden.

– Jeg visste rett og slett ikke hva annet jeg kunne gjøre på den tiden. Bruddet med Trish gjorde meg apatisk, og jeg klarer ikke å dikte noen historier. Å gå tilbake til barndommen var bedre enn ingenting.

Besatt av Snoopy
Joe Matt vokste opp i en forstad til Philadelphia. Moren var religiøs, mens faren stilte i kirken i tøfler og møkkete t-skjorte. Joe var en nerd; en bebrillet, sjenert og bortskjemt gnier, som tissa i senga til han var oppe i tenårene. Han var ekstremt opptatt av tegneserier, og i «Fair Weather» klikker han fullstendig da moren later som hun har kastet hele samlingen, for å straffe Joe fordi han nektet å klippe plenen. Interessen for tegneserier startet med Knøttene av Charles M. Schulz.

– Jeg ble besatt av Snoopy da jeg var fem år gammel, og prøvde å katalogisere alle stillingene Schulz tegnet ham i. Jeg var også opptatt av stripeserien Lil’ Abner, som jeg klippet ut av avisa hver dag i fem år. Jeg samlet på hefter som Little Lulu, Archie, Dennis the Menace, Casper the Friendly Ghost og Donald Duck, og falt spesielt for Carl Barks’ serier, uten å vite navnet hans. Da jeg var tenåring, leste jeg nesten utelukkende superheltserier fra DC og Marvel. Jeg likte i utgangspunktet Jack Kirby best, men ble etter hvert forført av «realismen» til tegnere som Neal Adams, Bernie Wrightson og John Byrne (jeg er så flau!). Da jeg var i 20-årene, ble jeg reddet og inspirert til å lage mine egne serier av den hellige treenigheten Robert Crumb, Harvey Pekar og Art Spiegelman. Jeg var inspirert av Crumbs skissebøker da jeg lagde mine første selvbiografiske serier, og den dag i dag er han fortsatt min største inspirasjonskilde.

Joe ser først og fremst seg selv som en forfatter, en som tilfeldigvis benytter seg av tusj for å fortelle sine historier. Tegningene er ikke så viktige, men bør fylle samme funksjon som alfabetet gjør i litteraturen. Tegnemessig minner Peepshow mer om Knøttene enn Robert Crumb. Der Crumb pøser på med skraveringer og detaljer, er Joe mer opptatt av å forenkle og karikere bakgrunner og figurer, slik at de blir lett gjenkjennelige og universelle. Noe av det samme Charles M. Schulz gjorde i Knøttene. Men der Schulz trofast lagde nye serier hver dag i 50 år, er Joe langt mindre produktiv. Han hadde sine første serier på trykk i 1987, men den totale bibliografien rommer bare 87 ensidere og 13 numre av Peepshow.

 

– Jeg svarer alltid «ja» når noen spør om jeg fortsatt lager tegneserier, men i praksis er jeg mest opptatt av å kopiere og redigere videokassetter med porno til privat bruk. Jeg holder på med nummer 14 av Peepshow, men har ikke klart å tusje en eneste side i løpet av det siste halvannet året.

Handlingsfattig
Etter «Fair Weather» begravde Joe seg i en historie som dykker dypere enn noensinne i hans pornobesettelse, men med bare tre numre i løpet av seks år går det smått med framdriften. Historien er heller ingen potensiell «blockbuster», for Joe har gått inn for å gjøre den «så kjedelig som mulig». Her er det mest prat, og ingen spor av action, dramatikk og såpeopera. Nummer 13 utspiller seg på kafé sammen med serieskaperkompisene Seth og Chester Brown, mens Joe ikke en gang går ut av rommet sitt i nummer 12. En setting han truer med å gjenta i nummer 14.

– Noen av de beste tegneseriene gjennom tidene kan karakteriseres som «kjedelige», i og med at det skjer veldig lite: Gasolin Alley, Little Orphan Annie, samt seriene til Ben Katchor. Jeg føler at historiefortellingen blir langt mer utfordrende når det er lite action, og jeg prøver også å holde alle såpeoperaaktige elementer unna historien – ganske enkelt fordi jeg retter fokus mot helt andre ting.

Til Joes forsvar har han ikke bare sittet på rumpa og dradd seg i snabben de siste åra. Han har flyttet fra Toronto i Canada til Hollywood, skrevet et manus for en tv-pilot for kanalen HBO (The Sopranos, Six Feet Under) og forlovet seg. Ja, du leste riktig. Hollywood, tv og forlovelse. Snakker vi sellout?

– HBO ønsket å gjøre The Poor Bastard om til en tv-serie, en blanding av animasjon og liveaction i stil med filmen American Splendor. Jeg skrev en pilotepisode i samarbeid med to andre karer, men HBO takket nei, og det var det. Heldigvis, for det hadde sikkert endt opp som en dårlig tv-serie, samtidig som jeg hadde mistet rettighetene til figurene mine.

Å miste rettighetene til sine egne figurer må være en absurd opplevelse for en som lager tegneserier med seg selv og vennene sine i hovedrollene. Kunne HBO overtatt rettighetene til karakterene Joe Matt, Seth og Chester Brown? En juridisk nøtt vi dessverre ikke vil få svar på. Men Joe har holdt seg i Hollywood selv om tv-drømmen brast, fordi han har funnet kvinnen i sitt liv. På den ene siden er han ulykkeligere enn noensinne, fordi han ikke makter å tegne serier, men på den annen side er han også svært lykkelig.

– Kjæresten min er den rette jenta for meg på alle vis. Hun er min forlovede, og jeg skremmer henne faktisk ikke vekk (snarere det motsatte) med min oppførsel. Hun synes heller ikke det er problematisk at jeg ser så mye porno, og hun er en sann glede å være i nærheten av. Jeg skal slutte å skryte, for ellers vil du tro at jeg er en kjærlighetsblind tosk. Det er jeg ikke. Øynene er vidåpne, og jeg tenker fullstendig klart.

Joe planlegger å fortelle om sine opplevelser i Hollywood i serieform med tiden, og vi gleder oss. La oss håpe han får ut finger’n snart, slik at vi får lese fortsettelsen på den spennende cliffhanger-scenen i Peepshow nummer 13. Her sjokkerer gnieren Joe Matt sine venner på kafeen ved å be om en meny. Et lite jordskjelv etter at de (og vi) er blitt vant til at han i årevis har nøyd seg med å spise restene fra deres tallerkener. Joe Matt er nemlig en så sterk historieforteller at det er verdt å vente i tre år på å få vite hva han spiser til middag. Vi gir han også siste ord, ellers blir han gretten.

– Jeg er ingen ekshibisjonist. Jeg er en kikker. Tegneseriene mine er ganske enkelt av det slaget jeg selv elsker å lese. Jeg gjør dette først og fremst for meg selv.

 

Joe Matt-biblioteket

Peepshow – The Cartoon Diary of Joe Matt (Kitchen Sink Press 1992).
Boka samler alle Joe Matts ensidere fra 1987 til 1992. Her får du vite alt du trenger om vår helt, samt en god del du ikke har lyst til å vite. I disse årene hadde Joe det for seg at han skulle tegne smått, og rekorden er 96 ruter på én side.

The Poor Bastard (Drawn & Quarterly 1997).
Denne boka samler de seks første numrene av soloheftet Peepshow. Her tar Joe opp dagbokfilosofien fra ensiderne, og rendyrker den. Dette er «The Fall of Joe Matt»; en oppvisning i hvordan du skal miste venner og kjærester.

Fair Weather (Drawn & Quarterly 2002).
Boka samler Peepshow #7-10, der Joe går tilbake til barndommen for inspirasjon. Han var gått lei sin egen sexfiksering, og forteller isteden en historie fra sin problemfrie barndom – med puberteten truende i bakgrunnen. Den er sterkt inspirert av Chester Browns I Never Liked You, og Joe er fortsatt misfornøyd med slutten.

Spent (Drawn & Quarterly 2007)
Samler actionhistorien fra Peepshow #11-14, der han stort sett henger rundt med Seth og Chester Brown til lunsj og redigerer porno og runker resten av døgnet. «A Woody Allenesque portrait-of-the-artist-as-a-pathetic-bundle-of-neuroses».

Opprinnelig publisert i Rocky.