The White Stripes: Lommeutgaven av Led Zeppelin

Jack og Meg White legger ned The White Stripes. Jeg benytter anledningen til å mimre om gjennombruddsalbumet White Blood Cells fra 2001.

The White Stripes
White Blood Cells
Sympathy for the Record Industry/Tuba 2001

Ikke før vi har vent oss til at The Strokes er det neste store fra USA, så går engelskmennene igjen bananas over noen bleke amerikanere med gitar og trommer. Denne er det Detroit-duoen The White Strokes  [2011-kommentar: Denne tyrkleifen sto faktisk på trykk. I ettertid står den fram som en meget presis oppsummering av rockehypen av 2001…]

Hype eller ei; The White Stripes låter fett, tøft og minimalistisk. Gruppa består av gitarist og vokalist Jack White og hans trommeslående søster Meg White – og White Blood Cells er deres tredje album. Røttene ligger i blues og folk, forvrengt av tiår med garasjerock og punk – og på sitt beste høres duoen ut som en minimalistisk lommeutgave av Led Zeppelin.

Gruppa har tidligere gjort versjoner av Bob Dylan og Robert Johnson, og forrige album var dedikert til bluesmannen Blind Willie McTell – men White Blood Cells består av 16 egenkomponerte låter.

Jack er ingen stor sanger eller gitarist, men han har særpreg og nerve, mens Meg dasker trommene med selvsikkerhet og evne til å vite når hun skal holde igjen.

The White Stripes’ klare styrke er deres “less is more”-filosofi, for i motsetning til horden av Stooges– og MC5-kopister som herjer for tiden, har duoen forståelse for hvor viktig det minimalistiske var hos punken og garasjerockens stamfedre.

The White Stripes er ikke rockens frelsere de heller, men viser seg fram som en langt mer ærligere og tøffere utgave av Jon Spencer Blues Explosion – med gode låter, men uten den påtatte poseringen.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Bonus 1: Mikroanmeldelse fra Morgenbladet.

The White Stripes
Elephant
XL/Playground 2003

Jack og Meg White viser at de er langt mer enn døgnfluer med sitt rikeste og mest ambisiøse album. Elephant ligger et sted mellom Pixies, Led Zeppelin og minimalistisk punkblues.

Bonus 2: Bergens Tidende-anmeldelse av White Stripes- og Bright Eyes-aktige Two Gallants.

Two Gallants
What the Toll Tells
Saddle Creek/Tuba
4/6

Trenger du en ny blues- og folkinspirert rockeduo?

Det begynner å bli mange band som står i takknemlighetsgjeld til Pitchfork Media, og kraftfolkduoen Two Gallants er blant disse.

I anmeldelsen av 2004s debutalbum The Throes trakk nettstedet linjer til Grateful Dead, The Pogues, Dylan Thomas og James Joyce (!), og Adam Stephens og Tyson Vogel ble deretter omfavnet av NME og plukket opp av plateselskapet til indieyppersteprest Conor Oberst i Bright Eyes. Oppfølgeralbumet hypes nå mer enn rumperistingen til Mira Craig, og San Francisco-duoen er alt booket til Øyafestivalen.

Jeg har ikke hørt The Throes, men What the Toll Tells får meg ikke til å løpe jublende rundt stereoanlegget. Det er potent folkrock med rølpete energi, men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av å høre et samarbeid mellom The White Stripes og Bright Eyes, der låtene gjerne dras ut i åtte-ni minutter (i og for seg en slags anbefaling).

Egentlig fine greier, men spesielt i balladene ligger de farlig nær sin egen plateselskapsboss.