Selvbiografiske serier 6: Julie Doucet – Undergrunnens seriedronning

Fransk-kanadiske Julie Doucet lager tegneserier om sex, fyll, dop, kroppsvæsker, kåte katter og avkappede peniser.

(Les mer om selvbiografiske serieskapere: Mats Jonsson, Harvey Pekar, Marjane Satrapi, Robert Crumb , Craig Thompson, Simon Gärdenfors og Martin Kellerman.)

– Grrrmbl.

– Mmbllwakeupp? Uuh! Offfffuckkrrrzzzzzzzzzzz

– Zzzzkkr Uh? Hummmnnooooo! Oooooh

– Noon!???? Ssshit! Mmbl Grr it’s late! Mnvtrrx

– Mblfuckoff I’m sshkzw!

Nei, det er ikke noe galt med tastaturet mitt. Jeg bare beskriver mitt første møte med Julie Doucet, den fransk-kanadiske serieskaperen fra Montreal som slo ned i serieundergrunnen som en bombe tidlig på 1990-tallet.

Historien «A Day In Julie Doucet’s Life» var en sju sider lang beskrivelse av kunstneren som morgengretten latsabb, der utfordringene besto i å våkne, lage kaffe, fortvile over tomt kjøleskap, kjøpe øl, komme opp med ideer til nye tegneserier og bekymre seg over hvem i alle dager det er som ringer på telefonen. Uten at det kom noe annet enn søvngretten mumling ut av munnen hennes.

Traurig hverdag, utflippa drømmer
Med heftet Dirty Plotte (fransk-canadisk for «skitten fi..e») ble Doucet den ledende kvinnen blant serieskaperne som på 90-tallet videreførte arven etter Robert Crumbs psykedeliske fantasier og Harvey Pekars skittengrå ultrarealisme. Doucet ble raskt elsket og beryktet for sin utlevering av eget følelsesliv og sexfantasier, og sin sammensmeltning av traurig hverdagsliv og utflippa drømmer.

Som i «The Offering», der hun drømmer at hun møter en brevvenn i utlandet. Denne vennen kapper av seg sin egen penis, gir den til Julie – som spiser den og tenker at den ”smaker akkurat som pølse”. Ikke rart jeg var litt nervøs for å intervjue henne, selv om intervjuet foregikk på trygg avstand fra hennes hjem i Montreal. Hun viste seg heldigvis å være mer verbal og mindre penissulten enn i tegneseriene sine.

– Å tegne om sex var et middel for å utforske min egen private seksualitet på. Når det gjelder serier om sex, liker jeg også Robert Crumbs serier – selv om han ikke alltid var like snill mot kvinnene. Og jeg liker også Chester Browns arbeid, der han utforsker og forteller om sin egen gryende seksualitet som tenåring, forklarer Doucet.

Hun begynte å utforske tegneserier mens hun gikk på kunstskole, og likte det i en slik grad at hun i 1988 begynte å gi ut små minihefter under navnet Dirty Plotte. Disse sendte hun inn til den toneangivende antologien Weirdo, der både Robert Crumb og Peter Bagge har vært redaktører.

– Før Weirdo publiserte meg, hadde jeg overhodet ingen ambisjoner – og kunne ikke en gang drømme om hvor dette ville føre meg. Dette var på 80-tallet, og jeg så ikke for meg noen framtid. Jeg sluttet på universitetet og gikk rett på sosialtrygd, og trodde det var den eneste løsningen.

Satser på billedkunst
I dag er Doucets serier høyt respektert, og hun har flere bokutgivelser i mange land bak seg. Men tegneseriene har hun lagt bak seg, og hun har faktisk ikke laget noen nye i løpet av de siste fem årene. Isteden har hun satset for fullt på billedkunsten, og savner foreløbig ikke seriemediet.

– Jeg følte at jeg hadde utlevert meg selv og mine drømmer nok, og at det var på tide å bevege seg videre. Jeg driver nå i hovedsak med linoleum- og tretrykk, samt kunstbøker og litt skriving.

Etter Weirdo tilbød det viktige canadiske forlaget Drawn & Quarterly seg å gi ut Dirty Plotte som et skikkelig tegneseriehefte, og det første nummeret kom ut på tampen av 1990. Doucet gikk rett på sak og forklarte tittelens mening på første side, før hun kastet seg ut i en rekke serier (halvparten hentet fra miniheftene) med kroppsvæsker, sexfantasier, nakenhet, kaos og perverse katter som fikk Fritz the Cat til å se ut som en søndagsskoleelev.

Sjokkeffektene avtok i kommende numre til fordel for en sikrere strek og mer personlige historier fra sitt virkelige liv – der hun blant annet fortalte om sitt første samleie og fantaserte om sitt liv som eremitt en gang i framtiden. Men den gamle Julie var så definitivt til stede, og i en drømmeserie forteller hun hvordan et kjønnsskifte fører til at hun får draget på både sin vennninne Dina og Micky Dolenz i 60-tallsgruppa The Monkees.

– Jeg ser ikke på meg selv som en ekshibisjonist, men forteller bare historier om det jeg kjenner best: Meg selv! Jeg føler ikke at jeg skjuler meg bak en oppdiktet figur, og det er heller ikke slik at jeg forteller veldig personlige eller pinlige ting. Eller at det å fortelle om personlige ting gjennom bilder, gjør det hele mer utleverende.

Seriedagbok
Dirty Plotte
kom bare ut med 12 numre fra 1991 til 1998, og etter et mislykket forsøk på å gjøre tittelen om til en antologi med bidrag fra andre tegnere, vendte Doucet tilbake med en av sine sterkeste serier. «My New York Diary» ble publisert i Dirty Plotte nummer 10-12, og handler om da hun og kjæresten flyttet til New York i 1991. Hun opplever at hennes karriere som serieskaper er i ferd med å ta av, samtidig som hun må kjempe mot epilepsi, rusmisbruk og en stadig mer sjalu, psykotisk og dopet kjæreste. Hennes neste bok på Drawn & Quarterly blir en ny dagbokutgivelse, som etter planen slippes i september.

– Jeg tegnet en daglig dagbok i 2002 og 2003, med en liten side om dagen. Det er ikke bare tegneserier, men bilder og tekst uten at bildene er direkte fortellende. Det var et ettårig prosjekt, fullstendig improvisert og er ment som en slags type skissebok. Men jeg bruker ikke hele livet mitt i tegneseriene mine.

Med sine tallrike serier om sexfantasier, menstruasjon, masturbasjon og peniskapping blir Doucet ofte regnet som en feministisk serieskaper.

– Det lå aldri noen feministisk grunntanke bak seriene mine, men til syvende og sist endte de vel opp som nettopp feministiske serier. Så ja, jeg er en feminist på mitt eget vis – og elsker også seriene til kvinnelige serieskapere som Debbie Drechsler og Phoebe Gloeckner.

Ullkorn-fan
Men serieskaperen som fikk Doucet til å ta opp tusjen var verken feminist eller Robert Crumb, men franskmannen Richard Peyzaret – alias F’Murr – kjent i Norge med den åtte album lange serien Ullkorn (i Frankrike er det sluppet 12 album under tittelen Le génie des alpages).

– Jeg leste mange tegneserier da jeg vokste opp, så det ble naturlig for meg å holde på interessen og etter hvert begynne å tegne selv. F’Murr inspirerte meg på grunn av tegnestilen, som er veldig «rund» i kantene – samtidig som historiene hans er veldig absurde uten at så veldig mye faktisk skjer. Det var langt unna alt jeg hadde lest tidligere, og det virket som han var fullstendig fri i sin innstilling til tegneserier.

Doucet har også god kjennskap til flere svenske og finske serieskapere (ingen norske). Ikke så rart, siden svenskene Max Andersson og Gunnar Lundkvist og finnene Matti Hagelberg og Kati Kovàcs alle er gitt ut på engelsk av Doucets eget forlag Drawn & Quarterly eller amerikanske Fantagraphics Books.

– Når det gjelder mine egne serier, vil jeg anbefale nysgjerrige å begynne med min første boksamling, som heter Lève Ta Jambe, Mon Poisson Est Mort! – selv om tittelen er forferdelig (den betyr «løft beinet ditt, fisken min er død»). Den boka beskriver best min bakgrunn, og hvor jeg kommer fra.

Bibliografi i utvalg

Dirty Plotte #1-14 (selvpublisert 1988-1990)
Små stensilerte minihefter, der mye av innholdet ble trykket på nytt i neste runde av Dirty Plotte.


Dirty Plotte #1-12 (Drawn & Quarterly 1991-1998)
Doucets sporadisk utgitte solohefte.


Lève Ta Jambe, Mon Poisson Est Mort!
(Drawn & Quarterly 1993)
Den første samlingen med serier fra Dirty Plotte, samt serier fra flere antologier.


My Most Secret Desire: A Collection of Dream Stories
(Drawn & Quarterly 1995)
En samling av de beste drømmeseriene fra Dirty Plotte.


My New York Diary
(Drawn & Quarterly 1999)
Samlingen av en av Doucets sterkeste og mest gjennomførte historier, utfylt med noen mindre serier.

The Madame Paul Affair (Drawn & Quarterly 2000)
Den første boken som ikke henter stoff fra Dirty Plotte, men en 40 sider lang serie for en ukesavis i Montreal. Doucets eneste serie som ble skrevet på fransk (med unntak av enkelte serier i de første miniheftene).


Long Time Relationship
(Drawn & Quarterly 2001)
Den første boka som konsenterer seg om Doucets karriere etter at hun la seriene på hylla. Dette er en samling av hennes trykk – blant annet basert på familiebilder hun fant i søpla i Berlin, samt ikke fullt så flatterende portretter av «den moderne mannen».


365 Days (Drawn & Quarterly 2008)
Dagboka hun snakker om i intervjuet. Les min anmeldelse her.

Opprinnelig publisert i Rocky.

4 kommentar

  1. […] og «Donald Fuck«, og var også med i kanadiske antologier side om side med navn som Julie Doucet og Joe […]

  2. […] Cruse tar homokampen inn i tegneseriene med selvbiografiske Stuck Rubber Baby, mens franskkanadiske Julie Doucet forteller om sin kamp mot epilepsi, rusmisbruk og en stadig mer sjalu, psykotisk og dopet kjæreste […]

  3. […] tak i serieskapere som var hans helter. Og også mine, viste det seg: Peter Bagge, Daniel Clowes, Julie Doucet, Christopher Nielsen, Mats Jonsson og Simon Gärdenfors.Dette må da også kunne brukes i det […]

  4. […] hørt navn som Lewis Trondheim, Dave Cooper, Jason Lutes, radarparet Dupuy/Berberian, Jim Woodring, Julie Doucet eller Seth? Kort sagt, hadde situasjonen vært den samme for oversatt skjønnlitteratur som for […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: