Dilbert: Kontorrottenes konge

Arne And-bladet er død, og erstattet av Dilbert. I 2011 føles dette litt som å satse på Kongen av Queens i primetime, for er det noen der ute som fortsatt synes kontorrotta er morsom? Jeg gikk lei da den andre kjempeboka kom på på norsk ved tusenårskiftet. Her er mine anmeldelser.

Bergens Tidende-sak fra 1997: Lever du et meningsløst kontorliv, er sjansen stor for at du har en Dilbert-stripe hengende ved plassen din. Scott Adams’ kontornerd Dilbert har siden 1989 beskrevet ansattes kontormareritt, og er nå blitt en bestselger verden over.

Endeløse møter, dustete sjefer, ny teknologi, strategiplaner, hav av dokumenter. Dette er bare noe av det som gjør livet hardt for kontoransatte kloden rundt. Og serieskaperen Scott Adams tar kontoreksistensen brutalt på kornet.

«Det finnes bare to typer firmaer, de som erkjenner at de er akkurat som Dilbert, og de som ikke har forstått det ennå,» sier Guy Kawasaki fra Apple Computer i et intervju med Newsweek.

Dilberts konturløse fjes prydet omslaget av Newsweek i august.

Bestselger
Dilbert-kulten har tatt helt av i USA: Boken The Dilbert Principle lå som nummer én på bestselgerlisten til New York Times i 27 uker. Seriestripen går i over 1400 aviser i 35 forskjellige land, mens seriebøkene har solgt i over tre millioner eksemplarer.

Og fanklubben Dogbert’s New Ruling Class har nå over 150.000 medlemmer.

Hver dag får «The Dilbert Zone» 1,5 million treff på internett.

En undersøkelse om nettstreifernes (2010-kommentar: Nettstreifer? Hvor ble det av det ordet?) favorittlektyre utenom nettet, viste dessuten at The Dilbert Principle her ligger på tredjeplassen over streifernes mest leste bøker.

I midten av det hele står bebrillede Scott Adams, som 11 år gammel bestemte seg for å bli en berømt kunstner. Nå er vel ikke tegningene det som trekker fansen til Dilbert, men berømt har i alle fall Adams blitt.

Dilbert-prinsippet
Hvorfor har Dilbert blitt en slik suksess? Den treffer alle som jobber, eller har jobbet, på et større kontor. «En optimist er en pessimist uten yrkeserfaring», som Adams sier det.

Dilbert gir frustrerte kontoransatte en liten daglig utblåsning i forhold til det daglige idioti på jobben. Eller som Adams selv formulerer det, med sitt Dilbert-prinsipp: «De mest ineffektive arbeiderne blir systematisk flyttet til det området hvor de kan gjør minst skade: Ledelsen. I dag forfremmer vi systematisk de med minst kunnskaper.»

Dilbert har klart det kunststykket å forene alle som hater sjefen sin. Og det er mange, viser det seg.

Sjefen i Dilbert-serien er en hjernetom og ondskapsfull person, og Adams forteller at hans to sprikende hårtuster er basert på Djevelens horn. Hårtustene er blitt mer og mer hornlignende med årene. Dette er korrekt reaksjon hvis sjefen til din sjefs sjef forteller en vits, ifølge Adams: «HA HA HA! Den må jeg få tatovert på ryggen min!»

Motgift
Adams får daglig godt over 300 eposter fra sine lesere, og mange av disse vil fortelle skrekkhistorier fra sin arbeidsplass. Flere av disse ender opp i serien.

«Jeg får post fra Sverige, Canada, Australia, New Zealand, Danmark, England, og historiene er de samme. De fleste skriver: ‘Du jobber i samme firma som meg, hva heter du egentlig?’,» sier Adams i et intervju med Disgruntled.

Enkelte mener også at Dilbert fungerer som en motgift for tankeløshet i storfirmaene. Adams håper selv at han kan bidra til å løse problemene han beskriver i seriene sine. «Jeg fikk høre at et firma har oppnevnt en dilbertiseringskomité. Deres oppdrag er å finne ting i firmaet som kunne gjort seg som en Dilbert-serie, for så å prøve å forandre det,» forteller Adams i Newsweek.


Scott Adams

Dilbert: Det er størrelsen det kommer an på
Bladkompaniet 1998

Kontorrottenes konge æres med kjempebok.

Scott Adams er den første til å innrømme at han ikke kan tegne. «En samtale fører uunngåelig til ubehagelige sammenligninger mellom min tegnekunst og ting man finner i naturen, som gulvteppeflekker og motorsykkelulykker» skriver han i forordet til den første norske Dilbert-boka.

Likefullt er avisserien om den anonyme, nerdete og patetiske kontorrotta Dilbert blitt en enestående suksess. Serien går i 1700 aviser og «The Dilbert Zone» er den mest populære tegneseriesiden på internett, med tre millioner treff i uka.

I Norge følger nå Dilbert etter Tommy og Tigern og Ernie, og beæres med en 224 siders kjempebok med striper fra 1991 og 1992.

Dilbert har utvilsomt truffet tidsånden, den har slått seg opp på samme tid som datafolket tok over verdensherredømmet. Dilbert er Bill Gates’ åndelige, men mislykkede, bror.

Og serien er morsom, den tar dagliglivet i store og uregjerlige bedrifter knivskarpt på kornet, og driter ut dumme sjefer, tompratende konsulenter, meningsløse møter og kampen om kontormøblene.

Dilbert er serien for alle som drømte om å bli brannmann som barn, men endte opp med å flytte dokumenter og trykke på taster i en kontorstol i stedet.

Scott Adams skjærer gjennom bedriftsspråket, og lar personene sine snakke rett fra levra: «Derfor har jeg hyrt inn en konsulent fra Geelmuyden Skvise for å plage dere med irriterende spørsmål» sier den stadig mer demoniske sjefen, mens Tor irriterer sine kolleger med å ta ut ferien sin ti minutter av gangen på kontoret, bare for å slippe unna alle oppgaver.

Men Adams plukker ikke bare fra hverandre storbedriftene, Dilbert rommer også solide porsjoner vill og fantasifull crazyhumor. Eller hva sier du om Dogberts tabbe når han skal genspleise Mahatma Gandhi og Mike Tyson? Han ender opp med det motsatte av planlagt, nemlig et menneske med visdommen til Tyson og styrken til Gandhi.


Scott Adams

Dilbert: Varme følelser
Bladkompaniet 1998

32 sider for Dilbert-tvilere.
Lesere som ikke føler behov for å plassere Dilbert ved siden av Knut Hamsun og Bill Watterson i bokhyllen, kan få en smakebit i det mindre påkostede Varme følelser.

Albumet rommer Dilbert-striper hentet fra årene 1989 og 1990, og er altså av eldre årgang enn Dilbert-boken.

Den demoniske sjefen er fraværende, og erstattes av mer surrealistiske innfall som pysete dinosaurer, datasuperhelten Mikro-Chip, Dagsrevyens Bjørn Hansen og en heks som forvandler Dilbert til en frosk.

Tegningene er like enkle som vanlig, men humoren er av godt Dilbert-merke. For Dilbert-skeptikere -og tvilere.


Scott Adams

Dilberts lov om ledelse
Bladkompaniet 1999

Kostelig parodi på ledelsesbøker.

«I disse dager virker det som om enhver idiot med bærbar pc kan skvise ut en bok om ledelse og tjene seg rik. Det er akkurat det jeg håper på».

Slik lyder Scott Adams’ profetiske innledning til sin eventyrlig suksessfulle parodi på ledelsesbøker. Dilberts lov om ledelse er fremfor alt boken som er hovedansvarlig for at Dilbert er den mest populære avisserien på siste halvdel av 90-tallet.

Dette er en kynisk håndbok, à la Macchiavellis Fyrsten, for alle som jobber i storbedrifter. Men i motsetning til Macchiavelli tar Scott Adams ikke sjefens parti, dette er en overlevelseshåndbok for anonyme slitere og kontorrotter. Med en rekke eksempler fra Adams’ tegneseriestripe og store mengder anonym epost fra seriens lesere skildrer Adams et tragikomisk bilde av bedriftslivet.

Adams’ første tese er at vi alle er idioter, med unntak av en ørliten prosent muterte luringer som har skapt all teknologien og teorien vi omgir oss med. Verden er blitt for innfløkt for den jevne idiot, som må trå vannet så godt han kan. I arbeidslivet kommer dette ekstra tydelig frem, noe som bringer oss frem til Adams’ andre tese, nemlig Dilberts lov om ledelse: «De minst effektive arbeiderne blir plassert der de kan gjøre minst skade: bedriftsledelsen».

Adams får hundrevis av epost daglig fra folk som klager over sine ubrukelige sjefer, som denne: Visepresidenten i bedriften forlanger at deres nye batteridrevne produkt skal bestyres med et lys som blir slått på, slik at du vet når produktet er slått av.

Adams’ bok forklarer hvordan du skal overleve slike idiotiske sjefer, og hvordan du selv kan bli en. Det gjelder å se ut som om du jobber mye (rotete skrivebord, klaging over stor arbeidsmengde, la alltid telefonsvareren ta telefonen), du bør omgi deg med tapere, prioritere form fremfor innhold og alltid være velkledd. «Det er vanligvis klærne dine som blir forfremmet» skriver Adams.

Boken er meget morsom, selv for en (som jeg) som ikke har lang erfaring med å arbeide for store bedrifter. Adams overdriver kraftig kan det virke som, men alle epostene han presenterer er mer utrolige enn satiren.

Som denne: Under de siste lønnsforhandlingene forklarte bedriftens representant at et av deres krav var å korte ned lunsjen fra 42 minutter til en halv time. Grunnen var at det for få som benyttet seg av bedriftens kantine, og dersom lunsjen bare var en halv time ville ingen ha tid til å gå på restaurant, og dermed ville alle bli tvunget til å spise i kantinen.

Iselin Røsjø Evensen og Arvid Skancke-Knutsen har gjort en grei oversettelse, men sliter med en rekke uoversettelige begrep fra amerikansk bedriftsteori som «downsizing» og «reengineering».


Scott Adams

Dogberts håndbok i ledelse
Bladkompaniet 2000

Scott Adams beskrivelse av forskjellen mellom ”styring” og ”ledelse” oppsummerer fint hovedbudskapet i Dogberts håndbok i ledelse: ”Når du ’styrer’ prøver du å distribuere ressurser til bedriftens beste. Men når du ’leder’, prøver du å distribuere de samme ressurser til beste for deg selv. Ledelse er åpenbart veien å gå”.

Helt klart en bok for Åge Korsvold og kompani, dette.

Hovedbudskapet i Dilbert-stripene er ganske enkelt at ”sjefen er en stut”, så spørsmålet blir om en hel bok der dette budskapet dundres inn blir for ”overkill” å regne. Jeg synes det.

Denne boka er på langt nær like morsom og treffende som Dilberts lov om ledelse, som beskrev det moderne bedriftsliv fra lønnsslavens åsted.

Vitsingen blir for endimensjonal og som helhet føles dette mer som en halvhjertet reprise av Dilberts bok om ledelse. Det virker som om Adams er mest fornøyd med å få enda en mulighet til å resirkulere gamle seriestriper og strø om seg med halvmorsomme vittigheter over altfor mange sider.

Denne boka er mest for bedrifsledere som ikke leser.


Scott Adams

Dilbert 2: En flyktning krysser sitt kontor
Bladkompaniet 2000

Overdose Dilbert.
Dilbert er en avisstripe som er skreddersydd for å tapes opp på kontorvegger over hele verden. Og i små doser er vitsene om onde og dumme sjefer, meningsløst arbeid og golde kontorlandskaper ganske så morsomme. Men en 224 sider tykk mammutbok blir i drøyeste laget.

For Dilbert er en serie det er lett å hate. For det første har Scott Adams en enkel strek, for å si det pent. I lengden blir de uttrykksløse strekene som går for mennesker svært irriterende for øyet, samtidig som rekvisitter og bakgrunn holdes på et minimum.

Serien passer perfekt i aviser som stadig krymper avisseriene sine ned mot det usynlige. Sammenlignet med Bill Wattersons lekelyst og Bud Graces fargerikhet er Scott Adams en fornærmelse mot tegnerfaget.

Poengmessig har Adams mer å fare med. Nesten alle som har en sjef over seg kan kjenne seg igjen i Adams’ raljeringer over stupide sjefer og arbeidsoppgaver. Men igjen; i lengden viser det seg at poengene repeteres og forenkles til det kjedsommelige.

Dilberts sjef er så stokk dum og arbeidsplassen så inngrodd idiotisk at den satiriske brodden svekkes betraktelig. Dilbert fungerer best som en daglig lynavleder for frustrerte lønnsmottagere, men som tegneseriebok faller den igjennom.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.


Fem kilo Dilbert

Har du en dum sjef? Liten kontorplass i åpent landskap? Henger det kanskje en Dilbert-stripe ved siden av datamaskinen din?

I 2008 fylte alle kontorrotters skytshelgen, tegneseriefiguren Dilbert, 20 år, og anledningen ble feiret med luksusboken Dilbert 2.0 – 20 Years of Dilbert.

De 600 sidene veier nesten fem kilo og rommer rundt 4000 striper, og gir et innblikk i de første famlende forsøkene og den senere suksessen til serieskaper Scott Adams – som står for utvalget og bidrar med nye kommentarer underveis.

Ikke nok med det, det følger også med en cd-plate som inneholder absolutt alle Dilbert-stripene – og som kan oppdateres etter hvert som nye striper lages. Den luksuriøse innpakningen er i stil med tidligere jubileumsutgaver med Tommy og Tigern og Gary Larsons The Far Side. I dag trykkes Dilbert i 2000 aviser, i 65 land og på 25 språk.

Opprinnelig publisert i D2.

Reklamer

7 kommentar

  1. Jeg er evig dilbert-fan!

  2. […] ferske stripeserier som Dilbert, FoxTrot og Perler for svin konsentrerer seg om å gjøre streken så enkel og ikonisk som […]

  3. […] dagens suksesser forkaster detaljer og variasjon til fordel for ikoniske figurer og enkel strek i Dilbert, FoxTrot og Perler for […]

  4. […] Bill Watterson og Gary Larson har førtidspensjonert seg, Charles Schulz er død og Berke Breathed og Bud Grace sliter med å nå gamle høyder. Amerikanske avisserier er i et vakuum, og streng selvsensur og krympende format har etterlatt oss med serier som er opphengt i trygge familieverdier (Zits), gjerne så enkelt tegnet at vi nærmer oss strekfigurer (Dilbert). […]

  5. […] på et trekkplaster. Her er ingen suksesser som Tommy og Tigern, Ernie, Larson, Pondus eller Dilbert. Samtidig er det paradoksalt at bladet rommer en av de største avisseriene gjennom tidene, nemlig […]

  6. […] Nerdestil Isteden har man lagt seg på en annen stil som man håper skal trekke lesere. Nerdestilen har de siste årene slått bra gjennom, med nerdemote blant musikkband som Pulp og i tegneserier som Dilbert. […]

  7. […] står sjefene i den engelsktalende kontorverden nå foran sin største utfordring siden tegneserien Dilbert satte ord på det meningsløse livet til den menige […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: