Ammerudblokkene lenge leve

Frp vil rive boligblokker i Groruddalen, og viser igjen at de ikke forstår stort av livet i Norges tettest befolkede dalføre. Her følger et lite utdrag om det jeg skrev om den evige debatten i boka Groruddalen: En reiseskildring, og her kan du lese de første 60 sidene av boka mi.

FOTO: OBOS

(Mer om blokker, OBOS og drabantbyliv her: D2-saken Et liv i hus og dus.)

Det er i det hele tatt noe forutinntatt med kritikken av høyblokkene i Groruddalen. Hvor mye tenker kritikerne egentlig på beboerne, som på 1960-tallet kunne flytte fra slitte bygårder i sentrum til splitter nye og romslige leiligheter med flott utsikt?[1]

Er det utsikten til folket på den andre siden av Oslo man er mest bekymret for?

Robert Nordli, dataskurken i Stein A. J. Møllerhaugs thrillerroman ByteMan, deler min mistanke. Fra sin leilighet i en av Tveita-blokkene filosoferer han litt over kritikken: ”Hans erfaring var at folk i ’åsen’ var mest negative. De måtte jo glane på elendigheten, mens blokkenes egne beboere stort sett var meget fornøyde, og på en fin dag hadde en fantastisk utsikt mot villaene og skogen i nordvest.»

Noe annet var miljøet rundt blokkene, og mye av kritikken mot Ammerud-feltet gikk på det sosiale. Senest i 1997 gikk arkitekt Jan Carlsen inn for å rive Ammerud-blokkene som en symbolsk handling. Det vakte raseri blant beboerne, ikke minst fordi Aftenposten ikke fikk med at Carlsen mente at OBOS, Oslo kommune og staten burde plassere dem i nye erstatningsboliger.

I debatten som fulgte understreket Carlsen at han ikke reagerte på sin egen utsikt eller den estetiske utformingen av ”de menneskefiendtlige og stedsødeleggende” blokkene, men på fraværet av det han kalte ”livet mellom husene”. Her stablet man mennesker oppå hverandre med boligmangel som begrunnelse, men lot være å bygge ut fellesfunksjoner – småbutikker, barnehager, ungdomsklubber og andre lokaler for felles bruk, som kunne vært plassert i blokkenes førsteetasjer eller til og med på taket.

Carlsen så for seg sprengingen av Ammerud-blokkene som en byfornyelsens D-dag, og ønsket seg et eget byplankontor for Groruddalen og to statlige milliarder til å bedre miljøet i dalen. Han drømte om en Groruddalens Kjell Opseth, som i stedet for å bevilge milliarder til veiutbygging i periferien, prioriterte menneskene i Groruddalen.

”Hvis det er noen som står for tur nå, og fortjener oppreisning for den kyniske og sjelløse boligbebyggelse som ble oppført i perioden 1960-1975, så er det beboerne i de mest himmelstrebende bomaskinene i Groruddalen. Der har velferdssamfunnet Norge etterlatt seg mange skampletter i det spekulative og teknokratiske massebyggeriets kjølvann,” skrev Carlsen i Aftenposten.

Ammerud-blokkene bør ikke sprenges, for de er både et monument over boligkrisen i Oslo, og samtidig 900 fortsatt velfungerende og billige boliger. Eiendomsmeglernes skrekk er med tiden blitt ganske attraktive, og allerede i 1997 gikk en ettromsleilighet i en av blokkene for over 450.000 kroner.

Den ble solgt for 45.000 kroner i 1993, så vi snakker om en prisstigning på tusen prosent i løpet av fire år. I dag er blokkene tett befolket av innvandrerfamilier, som har skaffet seg større plass, slik utflytterne fra indre by på 1950- og 60-tallet gjorde det.

---

[1] Utsikten fra Ammerud-blokkene er god, bare spør Ingvar Ambjørnsens Elling. I den første Elling-romanen, passende nok titulert Utsikt til paradiset, fantaserer Elling om Gro Harlem Brundtland mens han spionerer på folk i naboblokka på Ammerud. Og Elling la også merke til all kritikken mot blokka si, og likte det ikke:

”Det var liksom blitt en slags populær oppfatning at det å bo i blokk var noe nærmest nedverdigende. Dengang da blokkene ble oppført her ute i de slake skråningene på femtitallet hadde de vært nasjonens stolthet. De var fruktene som sosialdemokratene serverte folket. Nå på nittitallet var de tydeligvis ikke lenger bra nok.” For Elling vet noe viktig; dersom det plutselig blir allmenn oppfatning av ditt hjemsted ikke er verdt noe, at det er barnefiendtlig, psykisk nedbrytende og livløst – så blir det slik. I alle fall i øynene til alle som ikke bor der.

Blir Elling mest psykisk nedbrutt av Ammerud, eller blir han mest nedbrutt av alle som ser ned på Ammerud? Elling var såre fornøyd med tre rom og kjøkken i rimelig avstand fra Oslo. 64 trinn ned til utgangsdøra, seks minutters rolig gange til stasjonen og 17 minutter med T-banen. For Elling var Ammerud et paradis: ”Ihvertfall kan det sies at de gamle arbeiderpartikjempene, ja selve arbeiderbevegelsen, var besatt av å trekke paradiset ned til jorden. Ikke et overflodens paradis, men et nøkternt paradis. Et paradis fylt opp av folkevogner og S-lag, praktiske blokker og fagforeningsarbeid. Og de hadde lykkes med dette. Akkurat det var ikke til å komme utenom. At både folkevogn og blokk av enkelte ble hånet på lik linje med ferdigpizza og firkantfisk, brydde jeg meg ikke noe om.”

---