Kampen om oppmerksomheten: Dew it yourself

Bylarm-uka, dag 2: Bylarm ender for mange ukjente band som høydepunktet i jakten på oppmerksomhet. I 2002 skrev jeg denne saken om oslobandet Dew, som spilte i Oslo kretsfengsel og betalte 20.000 kroner for å spille på John Dee.

(Les hvordan det gikk med John Dee-konserten her.)

Konkurransen i Konsert-Oslo er knallhard, og spillejobbene henger høyt. Har du ikke kontakter, må du ha kontanter. Og være forberedt på beinhard jobbing.

Bare denne uken (tredje uka i februar 2002) spiller blant andre disse i Oslo: Andrew W.K., Billy Bragg, Girlschool, Isolation Years, Lloyd Cole, Nickelback, Souls Of Mischief, Spiritualized, Original Blues Brothers Band, The Walkabouts, Tomahawk, Åge Aleksandersen, Vamp.

Og i morgen melder Dew seg på i kampen. De bruker rundt 20.000 kroner og 400 arbeidstimer på å arrangere en eneste konsert, og er langtfra alene. Men hvordan i alle dager tror en gjeng 30-åringer fra Kalbakken at de kan hevde seg?

– Vi håper vi kan klare å pirre nysgjerrigheten. Konkurrentene våre er kjente band, men går du på DEW-konsert, har du muligheten til å høre noe helt nytt. Vi blir skuffet hvis det går dårlig, men vi kommer ikke til å gi oss, sier vokalist Erik Bakk.

Kostbart
Rundt en tredjedel av konsertene på John Dee holdes av band som selv leier lokalet. Dew betaler rundt 16.000 kroner for lokalet, lys- og lydtekniker, billettselger og annonsering. I tillegg har gruppen brukt rundt 4000 kroner på plakater og annet pr-arbeid. De må selge 250 billetter for å gå rundt.

– Problemet er at vi ikke har noen kontakter i platebransjen, vi kjenner ingen som kan gi oss spillejobber på So What! eller Last Train. Men vi har flere viktige navn på gjestelisten torsdag, så nå krysser vi fingrene.

– Men dessverre er vi dårlige til å danse, halvgamle og ikke så pene, ler bassist Arvid Aalen.

Dew har holdt det gående siden 1999, har gitt ut en selvfinansiert EP og gjort konserter i Østfold, på Smuget og Cordial. Nå skal de opp av kjelleren for alvor, og da var det en stor oppmuntring å bli kåret til «ukens demo» i NRK Petres demokonkurranse «Urørt» i januar.

– Vi får inn rundt seks demoer om dagen, så konkurransen er stor. Etter at nettsiden Freetracks ble lagt ned, er vi nesten den eneste muligheten demoband har til å nå et publikum, forteller Jørgen Hegstad, musikkprodusent i NRK Petre.

Gull verdt
Bransjefestivalen Bylarm og konsertserien Zoom er andre populære demomål. Men å bli kåret til «ukens demo» er bare et bitte lite skritt på veien.

– Månedsvinnerne blir spilt for et panel på Bylarm og er trolig band vi vil få høre mer av fremover. Men ukesvinnerne kan bare regne med å bli spilt et par ganger.

For Dew er likevel enhver liten oppmerksomhet gull verd.

– Vi har fått endel radiospilling og gode anmeldelser, noe som gjør oss mer gira, og som åpner dører. Det verste som kan skje i morgen, er at det kommer masse bransjefolk og vi gjør en dårlig konsert. Drømmen er at det er folk fra flere plateselskaper der, at de ser hverandre, og at det derfor blir rift om oss, drømmer Bakk.

Undersak: Har du noen gode råd til band i startfasen?


John Erik Kaada, Cloroform

– Hvis en er helt ukjent, skal det enormt mye til for å slippe til. Da gjelder det å bruke fantasien og skape en interesse for det en driver med. Vi hadde god hjelp av hjemmesiden vår og hyppige epostutsendelser, men jeg tror ikke mailbombing og hjemmesider er så effektivt lenger. Vi fikk også svært god oppmerksomhet da jeg brakk ribbeina på en konsert, og NTB plukket opp saken.


Øystein Greni, Bigbang

– Det er en lang prosess, og det viktig-ste er å jobbe og kose seg med musikken sin. Da vi ga ut vår første plate var oppmerksomheten minimal. Men dersom et gjennombrudd har bakgrunn i smarte triks, slår det fort tilbake på en selv. Men øving er bare rundt 30 prosent av arbeidet. En må henge opp plakater, mase for å få spillejobber, knytte kontakter, levere demoer og så videre. Men det er sinnssykt mye arbeid, og en må virkelig elske det en driver med.


Tommy Akerholt, Silver

– Bli kjent med Claes Olsen på So What!, det var det vi gjorde. Tidligere hadde vi gjort flere turneer i Europa, men hadde få spillejobber i Norge. Claes fikk oss med på Zoom og Bylarm, og plutselig kjente vi en rekke andre i bransjen og fikk oss management. Jeg vet ikke hvor viktig Claes er, men han var veldig flink til å hjelpe oss.


Maria Kartveit, Bronco Busters

– Vi har holdt på i ni år, så mitt råd er bare å jobbe hardt videre. En hype i mediene kan være bra, men den kan også virke negativt for et band. Jeg har sett mange band som ikke har vært klar for medieoppmerksomhet. Men spill inn musikken, og gi det ut. Du trenger ikke platekontrakt, og det koster svært lite penger å gi ut en plate på egen hånd.

Bonus: Reportasjen «Fengslende generalprøve»
Dew har ingen kontakter i musikkbransjen, men brukte sine kontakter i fengselsbransjen for å få spillejobb.

Bandet trenger bare en knapp halvtime til å få publikum jublende på bena.

– Skal vi ta en fem minutter lang røykepause? spør vokalist Erik Bakk.

– Jaaa, lyder svaret fra 25 mann, før de stormer ut.

I morgen spiller Dew på John Dee. Generalprøven var en konsert for 25 innsatte i Oslo fengsel, avdeling B, A-blokk.

– Vi har overhodet ingen kontakter i musikkbransjen, så da må vi bruke våre kontakter i fengselsbransjen, forklarer Bakk.

Og da hjelper det at keyboardist Harald Galåen er en gammel venn av Torbjørn Rodal, fritidsleder i Oslo Fengsel.

Men selv om publikum ikke kan gå hjem, er de ikke de letteste å overbevise. Streng termoskaffe, noen røde stearinlys og harde plaststoler skaper ikke akkurat intim popstemning i det harde betonglokalet.

– Dårlig akustikk
To capskledde tenåringer fra Furuset stryker seg tenksomt og synkront over hakene, mens kameraten deres vender tommelen ned. Han gestikulerer at han hadde foretrukket damer med langt hår og store pupper fremfor fem karer i 30-årene.

– Skikkelig døvt. De ser slappe og døde ut, forteller karen, som kaller seg Lil’ Mo og er fra Tveita, i pausen.

Marcello Faraone fra Ammerud holdt seg for ørene samtidig som han trampet takten under første sett. Hvorfor?

– Det er så dårlig akustikk her, og lyden blir bedre når jeg holder meg for ørene. Jeg syntes Dew er overraskende bra, de har bra låter og spiller en fin form for softrock.

Faraone spiller selv i band sammen med sine medinnsatte Juan Hernandez fra Vika og rapperen Musta fra Holmlia. Begge er begeistret for Dew.

– Jeg foretrekker Wu-Tang Clan, men Dew har veldig bra melodier, og sangeren har fin stemme. Det er litt U2-aktig, synes Musta.

Hjelp fra salen
I pausen spør Musta om lov til å rappe sammen med bandet.

Selvfølgelig får han det, og når norsklibaneseren inntar scenen står stemningen i taket. Skeptikerne med caps bakerst i lokalet hoier, hopper og skriker – og hele salen er plutselig på bena.

To ganger gjør Dew og Musta bandets «Stop The Rain», der Mustas sinte tekster danner en perfekt kontrast til Erik Bakks lyse vokal og bandets melankolske pop. Da får det heller være at Musta og Erik nærmest kjemper om oppmerksomheten.

– Drittøft! Det er mye bedre å rappe med et band enn over programmerte beats, stråler Musta, som i dag er ute av fengsel.

– Vi har faktisk pratet om å gjøre noe med versene i sangen, som å få inn noe rapping. Vi er veldig interessert i å gjøre noe mer med Musta, men har ikke fått tak i ham ennå.

Men det er fortsatt ikke for sent, så det er ikke umulig at han faktisk dukker opp på John Dee-konserten, avslutter Bakk.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: