Jim Stärk vender tilbake

Bylarm-uka, dag 4: Torsdag 17. februar kl. 00.30 spiller Jim Stärk i Samfunnssalen. Det kan bli spennende å høre fjerdealbumet i juni, men i motsetning til flertallet av anmeldere var jeg ikke så begeistra for deres 2002-debut.

Jim Stärk
Ten Songs and Hey Hey
bp/Universal 2002
3/6

Oslobandet Jim Stärk har medlemmer fra Number Seven Deli i rekkene, som igjen har tette bånd til The Margarets – og alle tre bandene lider av det samme problemet i mine ører.

De lager flotte låter, er drivende dyktige musikere og smakfulle arrangører, men i lengden blir det så forbasket trivelig – uten den nødvendige engasjerende nerven som kan rive litt opp i kosen. Der Thomas Dybdahl virkelig griper fatt i deg på sitt debutalbum, blir Jim Stärk for høflig og koselig til å tre ut av bakgrunnen.

Kvartetten frontes av Einar Stokke Fadnes, som – nesten uheldigvis – har en sangstemme som minner sterkt om salige Nick Drake – mannen alle vare og unge visesangere er dømt til å sammenlignes med.

Stokke Fadnes trekker også fram Bob Dylan og Joni Mitchell som forbilder, men hvorfor har da Jim Stärk lagt til seg et lydbilde som minner så sterkt om Drakes lettere orkestrerte og muntrere side? For hver gang jeg setter på Ten Songs… ender det med at jeg blir sittende og tenke på at jeg burde ha spilt Nick Drake-platene mine oftere.

Jim Stärk er helt klart på sporet av noe, men de mangler det lille ekstra som gir meg den samme lysten til å høre på Jim Stärk-plater.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.