Epikurs Euforie: Vanskapt rock

Fredag 18. februar spiller Epikurs Euforie på Podium i Hausmanns gate 34, i anledning by;alarm. Her er mine anmeldelser av de to første platene med det som beskrives som «en monstrøst ambivalent gruppe med så godt som ingen kontinuitet og sterkt sprikende materiale».

Epikurs Euforie
Side A Side B 10»
Smalltown Supersound/Voices Of Wonder 1998
4/6

Ved første ørekast høres oslogruppa Epikurs Euforie ut som det rene treskeverk. Gitarene skriker, vokalen er sjøsyk tostemt, kompet ramler avgårde og et blåseinstrument vrinsker i bakgrunnen. Flere gjennomlyttinger vil kanskje heller ikke overbevise alle om at gruppa er noe annet enn musikalsk kaos.

Kort sagt, Epikurs Euforie er ikke som andre norske band. Og takk for det.

Dette er sært, smalt og støyende, men samtidig fritt for rockens klisjeer: Røffe riff, tradisjonell melodiføring og poserende fakter. Epikurs Euforie har nok hørt en del på grupper som Pere Ubu og Sonic Youth, men kanskje spesielt California-bandet Trumans Water. Sistnevnte beskrives best som Pavement i en tørketrommel, og oslogruppas halvmelodiske gitarskrammel minner mistenkelig om Trumans Water, spesielt i låtene «Action Now» og «Only Empty».

Epikurs Euforie prøver kanskje litt for hardt på å være annerledes, og når aldri helt opp til det nivået der musikalsk styggedom, skjønnhet og uhygge krysses slik Sonic Youth og Trumans Water klarer på sitt beste.

Men de byr på flere glimrende øyeblikk: På et Titanic fylt med rockere ville Epikurs Euforie spilt sin brutalt vakre «Kelli Grine» mens resten av rocken sank sakte ned i isvannet.

Epikurs Euforie
Heart Sounds
Smalltown Supersound/Voices Of Wonder
4/6

Herlig forvridd gitarmusikk.

Publikumsfrieri er det siste man kan beskylde oslogruppa Epikurs Euforie for. De spiller en vanskapt avart av rocken vi sjelden hører fra norske musikere, og på konsert kan de godt finne på å være enda mindre tilgjengelig enn på plate.

Etter en forlengst utsolgt titommer kommer her gruppas albumdebut; 35 minutter med skingrende gitarer, skeive rytmer, dissonans, merkelige klanger og ukoselig vokal. Dette er utvilsomt en plate å finne frem når de siste nachspielgjestene ikke vil gå.

Epikurs Euforie er helt klart inspirert av rockens mer sjøsyke historie; band som Captain Beefheart, The Residents, Sonic Youth, New Zealands støypionerer Dead C, Pavement og samtidige amerikanske støyrockere som Trumans Water og U.S. Maple.

Til tider er forbildene litt vel klare; den frenetiske rockeren «Action Now» og «Falling Dance» er som snytt ut av nesa på nevnte Trumans Water. Men Epikurs Euforie tør å tøye rockens grenser, og gjør det uten å flørte med klubbmiljøet eller andre sjangre. Selv om resultatet kanskje blir en smule innadvent, kan gruppa trolig vente seg oppmerksomhet i undergrunnsmiljøer verden over, og drømmen om et bittelite navn i utlandet kan fort gå i oppfyllelse.

Heart Sounds er intet helstøpt album; til det er det litt for mange korte og halvveis gjennomførte låter mot slutten av albumet, men her finnes flere uslipte diamanter. «Oakland Rythm» er et snikende uhyggelig høydepunkt, mens «She Called It a Riddle» er det nærmeste gruppa kommer pop.

Tre låter stammer fra Side A Side B-titommeren, og hvis jeg får lov, siterer jeg min egen anmeldelse fra den gang: «På et Titanic fylt med rockere ville Epikurs Euforie spilt sin brutalt vakre ‘Kelli Grine’ mens resten av rocken sank sakte ned i isvannet».

Heart Sounds er enda en fjær i hatten for plateselskapet Smalltown Supersound, som stadig viser seg som et hjem for den mest skrudde delen av den norske rockefamilien.

Opprinnelig publisert i Osloposten.