Generasjon streit

Bylarm-uka, dag 5: Sondre Lerche og Bylarm-aktuelle Elvira Nikolaisen (spiller på Sentrum Scene lørdag) vender tilbake med nye plater i 2011. Det gjør også denne synsingen fra 2006: Kan noen gi ungdommen ecstasy før voksenpopen tar dem?

Hva skal generasjonen født på 1980-tallet gjøre for å provosere når vi 70-tallister allerede har omfavnet alt fra kvinnefiendtlig gangstarap og satandyrkende black metal til hedonistisk house og ren støymusikk? De går til fløyelsmyk jazzpop og 70-tallsaktig voksenrock.

«You’ve lit the candles, poured the wine» synger stjerneskuddet Elvira Nikolaisen på debutalbumet Quiet Exit, og store deler av den nye generasjonen norske popstjerner lager heller musikk for romantiske middager og triste nachspiel enn for dansing, dop og utagerende oppførsel.

Der søsknene Emil og Hilma går mot strømmen i sin vågale utforskning av innadvendt støyrock i Serena-Maneesh, legger Elvira seg nærmere klassisk amerikansk singer/songwriter-tradisjon, godt hjulpet av den stilrene produksjonen til softrockentusiasten Knut Schreiner. Elvira synger flott og albumet renner over av gode låter, men samtidig melder en snikende følelse av kjedsomhet seg etter gjentatte lyttinger. Er 25 år gamle Elvira allerede mett på kjærlighet, og lei av livet?

Mistanken blir bare større etter semifinalene i Idol. For hva er det ungdommen nå til dags liker? Jentene digger Mariah Carey, Alicia Keys og Katie Melua, mens gutta elsker U2, Coldplay og Robbie Williams, samt superstreite amerikanske rockere som Matchbox Twenty, Maroon 5 og Gavin DeGraw. Halvparten av de mannlige Idol-finalistene er DeGraw-fans, og debutalbumet Chariot er en våt Idol-drøm med sine rocka ballader og svulstige poprock.

Og som 70-tallets softrock og kastrert grungerock ikke er nok, Idol viser også at ungdommen har omfavnet taffeljazzen til Norah Jones, Michael Bublé og Jamie Cullum. Vi er i ferd med å få en generasjon der tafatte jazzcroonere som Kåre Conradi og Marian Aas Hansen er forbilder, og Sondre Lerche topper det hele med et album som får Westlifes Frank Sinatra-hyllest til å framstå som John Coltrane.

Lerche er bare 23 år gammel, men har siden debuten i 2001 framstått som en gammel gubbe fanget i en ung kropp. Nå gir han oss Duper Sessions, et helt album fylt med kvasijazz og gufne coverversjoner. Han synger med en grusomt tilgjort stemme, og det eneste jeg sitter igjen med er et knippe slappfisklåter der manglende popteft er forsøkt skjult bak paddeflate jazzarrangementer.

Men Lerche klarer å vise at ungdommen fortsatt har provoserende kraft, for dette er provoserende kjedelig.


Elvira Nikolaisen
Quiet Exit
SonyBMG 2006
Sofistikert og elegant voksenpop.


Gavin DeGraw
Chariot
J Records/SonyBMG 2003
Idolenes ukjente idol.


Sondre Lerche and The Faces Down Quartet
Duper Sessions
Virgin/EMI 2006
Kom tilbake, Kåre Conradi, alt er tilgitt.

3 kommentar

  1. […] This post was mentioned on Twitter by Øyvind Holen, Ole-C. Amundsen. Ole-C. Amundsen said: RT @oyvindholen: [blogg] Generasjon streit: Kan noen gi ungdommen ecstasy før voksenpopen tar dem? http://bit.ly/dObifH #bylarm […]

  2. […] også “Generasjon Streit“. Jeg har så langt sett Idol-Isak synge Gavin Degraw, men fascinerende nok oppgir han […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: