Nile: Fabelaktig styggedom

Lørdag 19. februar kommer Those Whom the Gods Detest-turneen til Oslo og Betong, med bandene Nile, Melechesh, Bibleblack, Pressure Points og Goat the Head. Her er min artikkel om Relapse Records og anmeldelse av Niles mesterlige In Their Darkened Shrines.

Med brutale og rifftunge band som Nile, Mastodon og Burnt By The Sun i spissen seiler amerikanske Relapse Records opp som et av verdens tyngste plateselskap. (Mer om Mastodon her.)

Du skjønner at Nile mener alvor allerede fra første tone av åpningssporet «The Blessed Dead» river høyttalerne i to. Der heavy metal-band som Iron Maiden flørtet lett med faraoer, mumier og det gamle Egypt på album som Powerslave har Nile fordypet seg så tungt i egyptologien at de neppe noen gang vil komme tilbake.

Og allerede med andrealbumet Amongst the Catacombs of Nephren-Ka viste Nile seg fram som et band med talent og visjoner til å bli et av de aller største innen rockens aller tyngste grener. Men 2002s In Their Darkened Shrines befester gruppa posisjonen.

Dampveivals
Nile er fra Greensberg i South Carolina og spiller death metal, karakterisert ved brutale riff, raske og hissige rytmer, hvinende gitarsoloer og en vokal som høres ut som den stammer fra en særs lite fornøyd og hevngjerrig mumie. Karl Sanders er stammen og eneste gjenværende originalmedlem, og det er hans enorme interesse for egyptisk historie, mytologi og musikk som driver bandet og gjør det til noe helt spesielt.

Et eget forklarende essay følger med hver låt og bandet benytter seg også flittig av arabiske klanger og melodier. Med 12 minutter lange låter om gudespisende faraoer og rundt 20 minutter lange metalsymfonier i fire deler er det også prog-metal, men gjennomført med en slik visjonær stilrenhet, forakt for konvensjoner og gnistrende musikalsk dyktighet at det er umulig ikke å bli fascinert av. Alt framført med en aggresjon, tyngde og brutalitet du må til dampveivalsen for å finne maken til.

Eller til New Jersey-kvintetten Burnt By The Sun, som med låttitler som «Human I Steamroller» forklarer bedre enn meg hva musikken handler om. Bandet er som en menneskelig dampveivals der den nådeløst overkjører deg med en brutal presis blanding av hardcore og metal på debutalbumet Soundtrack to the Personal Revoution (Relapse Records/MNW). Ti kjappe låter på knappe halvtimen, rotfestet i hardcorens skepsis mot fengende melodier og framført med metal-tyngde og avantgardens sans for skrudd humor og hyppige taktskifter. Ikke lett fordøyelig, men utvilsomt en av 2002s råeste plater.

Mastodont
Relapse Records ble stiftet i en Colorado-kjeller i 1990, og har siden starten satset på punk, hardcore, metal og annen ekstrem rock, og Relapse-bandene har en egen evne til å finne beskrivende navn til album, låter og grupper.

Mastodon fra Rochester, New York er intet unntak, for på debutalbumet Remission viser kvartetten seg fram som en mastodont av et heavy metal-band. Dette er musikk redusert til en stri strøm av tunge riff ved første ørekast, selv tekstene minner mer om kjappe riff enn sammenhengende språk. Men gi Mastodon en ekstra lytt og nye lag åpenbarer seg, ikke minst i trommeslager Brann Dailors evig skiftende rytmemønstre og elegante effektbruk – men også gjennom de to gitaristenes evne til å utfordre hverandre.

Tung musikk er heldigvis ikke bare blodig alvor, selv om det ofte kan virke slik, og da er det godt å koble av med Bongzilla og deres andre album Gateway. Kvartetten fra Madison, Wisconsin tar begrepet «stonerrock» og sjangerens Black Sabbath-beundring til dens naturlige konklusjon med et konseptalbum bygd opp rundt marihuana, idiotisk tunge riff og seige rytmer.

Men selv om Bongzilla balanserer farlig nær parodien, og gjentatte ganger tipper over, så byr Gateway på flere billige gleder. Kvartetten har nok fete riff til å tilfredsstille de av oss som liker vår rock både dum, seig og tung – men det kan bli vanskelig å ta andre sjangertro stonerrock-band like alvorlig etter dette.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Nile
In Their Darkened Shrines
Relapse/MNW 2002
6/6

Har du spilt dataspill som Doom og Quake, og blitt revet med i deres gjennomført brutale og gruvekkende marerittverden? Det fjerde albumet til death metal-bandet Nile byr på et like skånselløst angrep på sansene dine. Dette er musikken Doom-monstrene hadde laget om de fikk vie seg kunsten – og ikke måtte kaste bort livet sitt på å bli revet i filler av idioter med altfor mange våpen.

Dette er «heavy shit» på flere vis. Ikke bare er plata bygd opp rundt blytunge riff og maskingeværtrommer utført med sinnrik teknisk brutalitet, mens Jon Vessano nærmest høres ut som en ond gud med sin demonisk hvesende vokal. Albumet er også utelukkende viet stormannsgale faraoer, hevngjerrige mumier, egyptiske guder, magi, ondskapsfulle torturmetoder og mer egyptologi enn hva godt er.

Passende nok henter Nile også inn arabiske klanger og melodier i spor som 12 minutter lange «Unas Slayer of Gods»; om faraoen Unas, som ikke bare spiste sine fiender, men endte med å myrde og fortære guder for å oppnå lengre liv. Og tittelsporet er en rockeopera i fire deler, basert på historier av H.P. Lovecraft og Robert E. Howard.

Nile er med andre ord progrockere i brutal death metal-forkledning, men hva gjør vel det når resultatet blir så nådeløst bra som dette? Hørt overflatisk er det lett å avfeie In Their Darkened Shrines som klisjébefengte sjokktaktikker uten variasjon, men klarer du å knekke kodene fanges du i et mørkt og brutalt musikalsk univers det er vanskelig å komme ut av.

Med In Their Darkened Shrines setter Nile en standard for ekstremmetal det blir svært utfordrende å følge opp.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Advertisements

5 kommentar

  1. […] This post was mentioned on Twitter by Øyvind Holen, Torbjørn Valum. Torbjørn Valum said: Støttes! RT: @oyvindholen: [blogg] Death metal og egyptologi. Dagens konserttips: Nile på Betong http://bit.ly/gkZACK #metal […]

  2. […] by the Sun Soundtrack to the Personal Revolution Relapse Records/MNW […]

  3. […] ble det Relapse Records-uke på bloggen. I dag: Det andre – og siste – albumet til Oakland-bandet […]

  4. […] Det måtte nesten bli Bongzilla som fikk æren av å avslutte Relapse Records-uka. Og jeg har ikke glemt Mastodon eller Nile. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: