Haugenstua: «En moderne ruin»

Haugenstuas store sønn, Jesse Jones, er endelig her med albumdebuten 12 blokker og 1 vei inn. I den anledning passer det bra med et lite utdrag fra min farefulle kryssing av Groruddalen i 2005, som brakte meg til den «moderne ruinen» Jesse kaller hjem.

Dette er et utdrag fra kapittel 12, «Kryssingen av Groruddalen», i min bok Groruddalen: En reiseskildring (Cappelen 2005). Les de 60 første sidene i boka her og les om Ammerud her.

3. august 1492 satte Christofer Columbus til sjøs fra den spanske havnebyen Palos de la Frontera. Han ville bevise at sjøveien vestover var en langt enklere og raskere rute til India enn den lange ferden over fastlandet østover.

Våren 2005 la jeg ut opp på oppdagelsesferd til fots fra den norske drabantbyen Vestli i Groruddalen. Jeg ville bevise at veien sørover var en langt enklere og raskere vei til Ellingsrudåsen enn den lange ferden med 5-ern vest til Tøyen og 2-ern øst mot Ellingsrudåsen igjen.

(…)

Flere stier krysser hverandre under trærne, og jeg velger å følge den bredeste. Det tar ikke så lang tid før skogen tynnes ut, og etter hvert begynner jeg å skimte noen blokker bak trærne.

Det må ha vært slik Columbus følte seg da han skuet land etter fem uker på åpent hav, selv om ti minutter i skauen ikke er like eventyrlig som 35 dager over Atlanterhavet. Skogen slipper taket, og jeg kommer ut i Kristoffer Robins vei på Smedstua. Det var ikke så mange hundremetersskoger jeg måtte forsere for å krysse dalen, men jeg er fortsatt et godt stykke unna Ellingsrud. Der Columbus oppdaget San Salvador, Cuba og Hispaniola istedenfor sjøveien til India, ligger Smedstua, Haugenstua og Høybråten som drabantbyøyer mellom Stovner og Ellingsrud.

Disse områdene identifiserer seg i større grad med jernbanen som går gjennom dalbunnen enn T-banen, og så lenge T-baneringen mellom Vestli og Ellingsrudåsen ikke blir gjennomført, er folk her avhengig av busser for å komme seg til T-banen på Stovner og Furuset. For meg har dette vært et område utenfor rekkevidde og interesse, på linje med Strømmen og Lørenskog.

Ved Smedstua møter jeg neste hindring i mitt forsøk på å krysse Groruddalen; Østre Aker vei. Trafikken er ikke så faretruende akkurat nå, og det ser ut som det er mulig å forsere betongrabatten. Columbus ville sikkert tatt sjansen, men jeg er ikke like tøff. Dermed blir det å vandre oppover for å finne en bro eller undergang.

Med tre hovedveier, to T-banelinjer og en jernbane som krysser Groruddalen på langs, møter man raskt slike hindringer dersom man prøver å sykle eller gå på tvers av dalen. Groruddalen er utbygget slik at det meste av trafikken er ment å gå fra øst til vest og tilbake igjen. Bor du på Furuset, er det lettere å komme seg til sentrum enn til Stovner. Jeg finner til slutt en undergang, og befinner meg på Haugenstua, en drabantby til forveksling lik de aller fleste andre i Groruddalen. Bortsett fra at du må ta Drammenstoget hvis du vil til sentrum.

DARK arkitekter har kalt Haugenstua ”en moderne ruin”.[i] Den hører definitivt hjemme blant drabantbyene med lavest sosial aktivitet i Groruddalen, på linje med Trosterud og Rødtvet. ”Haugenstua er et hittebarn på Stovner. Ting skal liksom ikke skje her,” sa en beboer i 2004.[ii] Hun hadde bidratt til å drive eldrekafeen Kaffekroken på frivillig basis siden 1986, samtidig som hun var vitne til at de kommunale og private virksomhetene flyktet fra stedet i stor stil. Haugenstua senter har mistet samfunnshus, ungdomsklubb, helse- og sosialsenter, barnevernskontor, lege og supermarked, og drabantbyen har utviklet seg til et ingenmannsland avskåret fra T-banenettet og tilbud i nærmiljøet.

De sosiale problemene har utviklet seg i takt. Leser du om Haugenstua i avisa, handler det som regel om væpnet ran, hærverk og biltyverier. I 2001 forbød Stovner-politiet ungdom å stå i flokk utenfor butikksenteret og den nå nedlagte Shell-stasjonen. De hadde ingen alternative fritidstilbud å foreslå. ”En verkebyll i vår politikrets […] Gjengene er til stor sjenanse for andre. Nekter de å flytte seg etter ordre, kjører vi dem enten hjem eller til politistasjonen,” sa politiavdelingssjefen.[iii] Shell-stasjonen ble ranet sju ganger på to og et halvt år.

Denne fredagskvelden er det øde og stille på Haugenstua, og det er verken ungdomsgjenger eller mange andre å se langs gangveiene. Jeg har ingen planer om å henge her, men har hørt rykter om at det faktisk skjer noe i området denne kvelden. På Høybråten skal det være et hus der folk samles en gang i måneden, men nede på Haugenstua er det få tegn til action.

Jeg prøver å finne mitt indre kompass og beveger meg i det jeg tror er nordlig retning, vekk fra blokkene på Haugenstua og over mot det store villalandskapet på Høybråten. Her er det ingen veiskilt, ingen mennesker å spørre, ingen bussruter, bare en og annen bil som passerer. Så kommer to middelaldrende par ut fra en stikkvei noen hundre meter foran meg, og legger ut på marsj med hver sin paraply. Folk går ikke spasertur i villastrøkene i plaskende regnvær, så disse fire må være på vei et sted, tenker jeg. Men hvor?

Et villastrøk i Oslo ytre øst byr ikke på overveldende mange fritidstilbud, men noe må det da være i ryktene? Jeg legger meg på hjul.

Hva jeg finner på Høybråten? Det må du kjøpe boka for å finne ut…

---

[i] Akers Avis Groruddalen 29. juni 2005.

[ii] Bjørg Johansen til Aftenposten Aften 20. oktober 2004.

[iii] Stein Erik Olsen ved Stovner politistasjon til Aftenposten Aften 20. februar 2001.