Glemt antologi 8: Tusj

Tusj ville så gjerne, men fikk det ikke helt til. Innholdet var bra, men som vanlig ble tegneserieantologien stoppet på grunn av dårlig salg. I anledningen premieren i 2005 intervjuet jeg Tor Ærlig, Ronja Berge og Karstein Volle om musikk og tegneserier.

Flere glemte antologier her, her, her, her, her, her og her.

Mandag 22. august er det premiere på den 95 prosent heilnorske tegneserieantologien Tusj. Hvorfor skriver så vi i Ballade om dette? Fordi debutnummeret er viet musikk, og fordi ni av de 12 serieskaperne som bidrar har bakgrunn som musikere. Enkelte er til og med plateaktuelle.

– Tusj er litt som The Beatles anno 1968, mener Tor Ærlig.

– Ingen samarbeidet, men de klarte likevel å lage The White Album.

Kommers undergrunn
Bladet Tusj gis ut av forlagsgiganten Egmont Serieforlaget, men av innhold minner antologien mest om en blanding av det nedlagte humorbladet Smult og undergrunnsantologien Forresten. Her er få kjente serieskapere og ingen kjente tegneseriefigurer, i stedet er bladet blitt et utstillingsvindu for mindre kjente og desto mer lovende serietalenter: Ronja Berge kjenner du kanskje fra Nemi-bladet, Tor Ærlig er kritikerrost for sitt solohefte Hjertemosaikk, mens Karstein Volle er best kjent for Fakta fra verden.

I tillegg rommer debutnummeret både veteraner som Arild Midthun, Waldemar Hepstein og Tormod Løkling, samt mindre kjente talenter som Kim Holm, Øyvind Lauvdahl og Håvard S. Johansen. I Tusj får de kunstnerisk frihet og betaling for arbeidet, og den eneste føringen i første nummer er at de måtte lage en serie med musikk som tema. Nettopp derfor inviterte redaksjonen også en rekke serieskapere med musikerbakgrunn.

Ballade tok en prat med Tor Ærlig, Ronja Berge og Karstein Volle, som kanskje er de serieskaperne i bladet med bredest musikkbakgrunn. Tor Ærlig var vokalist og låtskriver i bandet Kaptein Tordenbrak, som ga ut albumet Ut og to singler på Sony/Columbia i 1996.

− Demoen Generasjon f.eks. var så vidt jeg vet den første demoen noensinne som ble a-lista på P3. Jeg er også med på en samle-cd utgitt av visegruppa Nye Skalder, med låta «Johannessens Åpenbaring», og har en duett med Doddo i Unge Frustrerte Menn på plata Sosialantropologi, forteller Tor Ærlig, som etter Kaptein Tordenbrak adopterte kunstnernavnet Tor Ærlig både som serieskaper og musiker.

Nå kommer albumdebuten som trubaduren Tor Ærlig, ”En lykkelig idiot”, ut i løpet av høsten eller vinteren (2010-kommentar: Den er vel fortsatt ikke ute?). Karstein Volle har gitt ut det han kaller ”en forferdelig dårlig skive” med bandet Parade of Souls i 1996, og senere flere ”veldig bra” skiver med bandet Nazca, hvor han er låtskriver, gitarist og vokalist: Biodegradable (1999), Straight Hope Tissue EP (2000) og Non Grata (2003) på italienske Eibon records.

− Folk pleier å trekke fram Joy Division, 60-talls psykedelia og Swans når de prøver å beskrive oss. Det gjør oss absolutt ingenting, forteller Volle.

Som XTC: Bisarr humor og sjangerleik
Siden vi allerede er på musikkbagen ber vi serieskaperne om å beskrive det første nummeret av Tusj slik: ”Hvis bladet var et band, hvilket band er det da − og hvorfor?”

− The Beatles anno 1968. Ingen samarbeidet, men de klarte likevel å lage The White Album, mener Tor Ærlig.

− Kanskje XTC, med sin bisarre humor og sjangerleik, tror Volle.

− Et band med ganske bred appell, i alle fall, der musikken i tillegg tåler tidens tann. Et band som er like aktuelt om 20 år og, dessuten et ganske visuelt band. Kanskje en blanding av The Beatles, Pixies, Bob Dylan og Devo? Nei, jeg vet ikke, jeg, sier Berge, som spiller i «kuvøserock»-bandet Royal Plastic, som så langt bare har den sterkt begrensa utgivelsen Nun Blocking Socket å vise til.

Et annet nærliggende spørsmål til er hvor viktig musikken er for når våre tre serieskapere lager serier, og hvor viktig tegneseriene er når de lager musikk?

− Musikk er alfa og omega til arbeidet. Snerrende punk om det er liten tid til deadline, drømmende psykedelia, depressiv postpunk, naiv pop og skakk avantgarde til hverdags. Gudene veit om seriene påvirker musikken. Låttekstene er blitt mer politiske i det siste, så det kan godt tenkes at det er Fakta fra verden som spiller inn der, mener Volle, som i Tusj har laget et fascinerende lite mysterium om mannen som våkner opp en dag og finner en sovende David Bowie på sofaen sin.

− Musikk til tegning − stillhet til skriving. Jeg har begynt å plante kjente låtlinjer i seriene for at de skal sette en stemning. Ellers så jobber jeg for tiden med å få egen musikk og egne serier til å bli deler av samme univers, forteller Tor Ærlig, som i Tusj forteller om sin egen bandkarriere i tenårene.

− Musikken er essensiell i seriesammenheng, i og med at jeg alltid lytter til musikk når jeg lager serier, men jeg tror aldri jeg har tenkt på tegneserier når jeg lager musikk, sier Berge, som har tatt utgangspunkt i en god, gammeldags samlekassett i sin serie i Tusj.

Hvor mye satser så karene på musikerkarrieren ved siden av seriekarrieren? Hva er til syvende og sist viktigst?

− Nazca er igang med en ny skive, det foregår parallelt med seriemakeri. Om jeg får en bra idé til en låt, skriver jeg en låt, om jeg får en bra idé til en serie, lager jeg den. Easy-peasy. Men det er seriene som betaler husleia, Nazca gjør dessverre ikke det. Sånn sett blir vel kansje seriene førsteprioritet, tror Volle.

Han får støtte av Ronja Berge:

− Seriene er viktigst når det kommer til det økonomiske, mens musikken er viktigst for sjela. That just about sums it up, mener hun.

− Jeg jobber fulltid med tegneserier, men vet ikke om jeg kan kalle det noen karriere. Jeg slo gjennom som popstjerne allerede i 1996, men da var det dessverre ingen som la merke til det, spøker Tor Ærlig, for tiden sterkt opptatt med både ferdigstilling av plate og tegneserier.

− Jeg sitter for tiden og gjør ferdig min store tegneserieroman som skal ut til høsten, samt bidrag til Tusj nummer to og Hjertemosaikk nummer tre. Så jeg har nok å pusle med i sommervarmen. Dukker også opp i den svenske antologien Allt för konsten 6 i høst.

Jokke og Rex Rudi
Og hva er så serieskapernes favoritter når det kommer til krysninger av musikk og tegneserier.

− Jokke & Valentinerne-omslagene til Jokkes bror, Christopher Nielsen, pluss hans serieroman Jazzbasillen. Robert Crumb har også mange bra musikkreferanser, synes Tor Ærlig, som får Jokke-støtte fra Berge.

− Sleeveheftet i samleskiva Prisen for popen av Jokke & Valentinerne med Tourettes er min favoritt. Og Rex Rudi, så klart.

− The Misfits og The Cramps er vel de banda som har kommet nærmest et serieuttrykk. Jeg er veldig glad i begge. Dessuten skrev Glenn Danzig en hysterisk dårlig tegneserie for et par år siden, opplyser Volle.

Tusj kommer i et opplag på 7500, og skal gis ut fire ganger i året. For Egmont Serieforlaget er bladet mer enn investering i framtiden enn et kortsiktig økonomisk vinningsprosjekt. Redaktør Sigbjørn Stabursvik vektlegger egenverdien i å gi framtidens serieskapere et utstillingsvindu og en arena for eksperimentering.

− Det er ikke til å stikke under en stol at vi ønsker å tjene penger på dette, men Tusj står og faller ikke på om det går med overskudd fra første nummer. Dette skal få utvikle seg over tid, og komme leserne til gode med mange nye, bra serier, som kanskje ellers ikke hadde sett dagens lys, mener Stabursvik, som fortsetter:

− Ideen er å gi norske tegneserier både et fokus og et tupp i baken. At norske tegneserier kan være lønnsomt viser serier som Pondus og Nemi til fulle, men vi vil ikke sitte passivt og vente på den neste suksessen. Det er utrolig mange kreative og talentfulle mennesker som velger å lage tegneserier i dette landet, og vi vil se hva som skjer hvis vi utfordrer en del av dem til å lage ting som ikke nødvendigvis er råkommersielt, men heller ikke nødvendigvis helt undergrunn. Nøkkelen har vært å få folk til å lage fortellinger de føler noe personlig for, og det første nummeret av Tusj viser at utfordringen er blitt tatt vel imot. Det er mange som har levert sine beste ting så langt her – det synes iallfall jeg.

Opprinnelig publisert på Ballade.no.

Bonus: BT-anmeldelse av Tusj #1.

Sigbjørn Stabursvik og Iselin Røsjø Evensen (red.)
Tusj nr. 1
Egmont Serieforlaget 2005
5/6

En antologi som investerer i fremtiden.
Har det rablet oppe i pengebingen hos Egmont Serieforlaget? Det ferske bladet Tusj bryter i alle fall alle kommersielle kjøreregler. For det første er det en antologi. For det andre er den viet mindre kjente norske tegneserieskapere. For det tredje er det kunstnerisk frihet innenfor løse rammer. For det fjerde er bladet i farger og på fint papir. Og sist, men ikke minst: Seriefolket får betalt for seriene sine.

Tusj legger seg mellom det havarerte helnorske humorbladet Smult og undergrunnsantologien Forresten, og ligger overraskende nok nærmest sistnevnte. Ifølge alle markedslover burde Tusj være en umulighet, men her får tegnere mulighet til å boltre seg uten å skjele til humortyranniet som regjerer i Norge. De fleste gjør ære på tilliten, og Tusj er en høyst velkommen og oppløftende nykommer på markedet. Egmont kommer kanskje ikke til å tjene penger på bladet nå, men hvem vet hva disse serieskaperne kan få til med årene. Dette er først og fremst en investering i fremtiden.

Hva så med selve seriene? Redaktørene gir tematiske føringer, og i debutnummeret handler det om musikk. Så er da også utvalget slik at brorparten av serieskaperne har bakgrunn i band, og det synes. Tor Ærlig og Karstein Volle er klart best: Førstnevnte med en fin vignett om gammel bandfamling, mens Volle overbeviser med en stilren og mystisk sak om mannen som finner David Bowie sovende på sofaen sin. Rett og slett strålende. Bergenserne Arild Midthun og Tormod Løkling viderefører også sin ”Livstegn” til 20 i stil.

Alt er selvsagt ikke like bra, og den største skuffelsen er dessverre Os’ egen Ronja Berge, som viser at hun har desperat behov for en manusforfatter. Streken hennes er elegant og bobler av liv og følelser, men du kan ikke bygge en karriere på namedropping og sitering av sangtekster (selv om Berge riktignok er i ferd med å gjøre nettopp dette).

Enkelte skuffelser til tross, første nummer av Tusj er en gledelig kunstnerisk suksess. Hvem ville for fem år siden trodd at det var Egmont som skulle utfordre undergrunnsforlaget Jippi i kampen om å gi ut Norges beste tegneserieantologi?