Span vs. JR Ewing: Den smale og den brede vei

Jarle Bernhoft slapp nettopp sitt andre soloalbum, Solidarity Breaks, og fredag 25. februar spiller han på Rockefeller. Men han kommer ikke helt unna skyggen etter rockebandet Span, og da hjelper det kanskje ikke at jeg drar denne 2002-saken fram fra arkivet?

Jarle Bernhoft på Quart 2002. Foto: Øyvind Holen

To av Norges mest lovende rockeband er klar for å erobre verden. Men Span og JR Ewing har valgt helt forskjellige veier fram mot målet.

Bryn, søndag kveld:

– Velkommen til Oslos styggeste øvingslokale, flirer Erlend Mokkelbost, gitarist i JR Ewing.

Oslobandet har ikke øvd på over en måned, men blir overrasket over hvor fort tingene faller på plass i det skitne og trange lille rommet som er kjent som Bryn Ballroom blant Oslos rockere. Kanskje ikke så rart, for JR Ewing har gjort 170 konserter – de aller fleste på skitne rockeklubber rundt i Europa.

– Men nå føler vi plutselig forventningspress. Dette er første gang vi har en offisiell utgivelse i Norge og plata er på sett og vis en debut.

Erlend snakker om bandets andre album, Ride Paranoia, som gis ut av Mikal Telles Primitive Records mandag. Etter flere år i undergrunnen med sin kaotiske punkrock har JR Ewing plutselig innsett at de nå «risikerer» å selge på Platekompaniet.

– Men jeg kan ikke helt se det for meg, sier trommis Kenneth Lamond.

For det er fortsatt utlandet som er viktigst for JR Ewing, og nå ser bandet aller mest fram til sin første USA-turné – sammen med Seattle-bandet Pretty Girls Make Graves.

Skillebekk, tirsdag formiddag: I «ambassadeboligen» til Universal Music i Oslo – verdens største plateselskap – sitter Span rett under en utstilling av Elton Johns platetrofeer. De kommer ikke fra nøyaktig samme øvingslokale som JR Ewing, men det er ikke langt unna.

– Tidligere øvde vi på Grünerløkka, og arrangerte rockeklubben Plan B hver onsdag. Vi inviterte to andre band og spilte konsert hver onsdag, og hver eneste tirsdag kjøpte vi øl for 4000 kroner på Rimi. Hver torsdag pantet vi alle flaskene. Det kaller jeg en solid lillelørdag, ler vokalist Jarle Bernhoft.

Den gang skrev Natt&Dag «dere er ti år for seint ute, jenter» om Explicit Lyrics. Men de var nok heller fem år for tidlig ute, for nå er Span havnet midt i den største rockebølgen på ti år – samtidig som norske band er hetere enn noensinne i det store utland.

Bernhoft hylles som Mick Jaggers norske arvtaker i NME og bandet har skrevet kontrakt med engelske Island Records. Slikt må til når målet er å lage en milepæl i moderne rock – en «knasplate» som kan måle seg med Nevermind av Nirvana, Superunknown av Soundgarden og The Fragile av Nine Inch Nails.

– Rockebølgen er både et problem og en fordel. På den ene siden er vi lei av å se at gitarer brukes i all mulig markedsføring, at Appleton-søstrene kler seg «rocka» og at Britney Spears synger «I Love Rock ‘n’ Roll». På den annen side er vi heldige som plutselig er del av en bølge vi egentlig kunne vært foruten – rent personlig. Men vi innser at et middels ukjent band fra Norge ikke skaper så mange bølger på egen hånd med det første.

Span har nå et stort apparat rundt seg – men det betyr ikke at de kjører rundt i separate turnébusser med egne stylister, personlige trenere og sigarrøykende managere av den grunn. For kjernen i Span er fortsatt den samme som da de arrangerte illegal rockeklubb

– Vi blir proppet full av store ord, men det er viktig ikke å glemme hva som er morsomt med å spille i band. Og det er å gjøre konserter; å spille for folk, sier gitarist Fridtjof Nilsen.

Bryn:

– Da tar vi tre låter uten avbrudd. Hører dere på meg eller?

Erlend er dirigenten i JR Ewing, men akkurat i dag når han ikke helt fram til vokalist Andreas Tylden.

– Jeg hørte ikke helt, jeg.

JR Ewing drar omsider gjennom de nye låtene fra Ride Paranoia. Det høres fortsatt lettere kaotisk ut, men musikken har tatt en ørliten dreining mot det mer tilgjengelige og melodiske sammenlignet med debuten Calling In Dead. Uten at bandet kommer til å spille på Skavlan av den grunn.

– Det er litt mer orden i kaoset, tror Kenneth.

– Men den røde tråden er fortsatt den samme: Det rytmiske, energien og sprengkraften, mener Erlend.

JR Ewing er også med på at de nyter godt av at rock igjen er den nye rocken. Det skjønte de da de spilte samme dag som Turboneger på Quart sommeren 2002.

– Jeg er ganske skeptisk til nye «rockesensasjoner» som The Ditt og The Datt, som alle sier det samme og prøver det samme. Det blir bare patetisk, men samtidig fører «bølgen» til at flere folk sjekker ut mindre og mer spennende band, tror Erlend.

Ride Paranoia skal ut på selskapet Gold Standard Laboratories i USA, som er drevet av Omar Rodriguez fra At The Drive-In og The Mars Volta. Nå får JR Ewing plutselig litt hjelp med t-skjorter, promo, transport og booking. Tidligere har bandet gjort alt selv.

– Vi ser helt klart fordeler med å ha et apparat rundt seg, men samtidig tror jeg vi har fått en svært sterk arbeidsmoral av alt arbeidet. Og det er takket være idealismen i undergrunnen i Europa at vi er der vi er i dag – folk som arrangerer og booker konserter uten å tjene et øre, sier Erlend.

Eller som Kenneth formulerer det.

– Du må være villig til å spille på små steder som lukter tåfis.

Skillebekk: Span har også lang fartstid på tåfisklubber og har lagt bak seg rundt 150 konserter, men i motsetning til de fleste norske band har bandet ikke turnert Tyskland rundt i varevogn. Bandet valgte å satse på England, der du i verste fall må betale selv for å gjøre konserter.

– I England er det stas å være et kjent band, ellers betyr det ingenting om du er på et stort eller lite plateselskap, sier Jarle.

Span booket i starten jobber selv, skaffet seg en manager og betalte sine egne flybilletter. Nå har gutta funnet ut at det egentlig ikke er blitt så fryktelig mye enklere. Den mest merkbare forskjellen er alle de nye mellomleddene bandet må forholde seg til.

Kontakten med norsk presse går fra manager via flere ledd i Island Records i London til Universals utenlandsansvarlig i Oslo.

– Hvis vi skal kjefte på noen, må vi kjefte på dem som har som jobb å kjefte på de vi vil kjefte på, flirer Jarle.

Mandag slipper Span sin første Island-single, On My Way Down, før arbeidet med debutalbumet sparkes i gang – i kompaniskap med produsent Gil Norton (Pixies, Foo Fighters, Belly og Feeder). Når det kommer ut, tør ikke Span si noe om. Det kommer an på singlesuksess og andre ytre omstendigheter – og er et av problemene med å være på et stort plateselskap.

– Det blir spennende å jobbe med en produsent som Norton. En produsent skal binde sammen ideene, men vi merker at det ligger en del trass i oss. Når han foreslår drastiske arrangementgrep reiser vi «guarden» med en gang, forteller Fridtjof.

– Men Norton var på vår topp tre-lister av produsentønsker, supplerer Jarle.

Men da Island ville trykke opp t-skjorter med «På vei ned» i black metal-bokstaver satte Span føttene ned.

– Det syntes vi ikke var så kult. Vi har kanskje ikke full kontroll over alt som skjer, men vi har vetorett. En har så mye kontroll som en orker, avslutter Fridtjof.

Fakta – JR Ewing (anno 2002)
• Sprang ut fra Oslos hardcore-miljø i 1998 og består i dag av Andreas Tylden (vokal), Erlend Mokkelbost (gitar), Håkon Mella (gitar), Petter Snekkestad (bass) og Kenneth Lamond (trommer).
• Har gitt ut albumene Calling In Dead, The Singles Collected, Ride Paranoia, minialbumet The Perfect Drama og en rekke vinylsingler.
• Har unnagjort flere europaturneer, den siste som oppvarmer for Pretty Girls Make Graves. Skal snart på sin første USA-turné med samme band.

Fakta – Span (anno 2002)
• Ble stiftet for tre år siden, og består av Jarle Bernhoft (vokal/gitar), Fridtjof Nilsen (gitar), Vemund Stavnes (bass) og Fredrik Wallumrød (trommer).
• Medlemmene har bakgrunn fra band som Explicit Lyrics, Squid og coverbandet Funky Hot Grits.
• Har gitt ut ep-en Baby’s Come Back, singelen On My Way Down og skal spille inn sitt debutalbum med produsent Gil Norton for engelske Island Records.
• Har spilt med band som Vendetta Red, Nickelback og Cheap Trick. Konserter med dEUS-avleggeren Millionaire og Feeder er på gang.

Bonus: Konsertanmeldelse fra Quart 2002.

Span
Bendiksbukta, Quartfestivalen
4/6

Det er et ganske absurd syn. Området foran den store scenen i Bendiksbukta er delt i to av kraftige gjerder. På den ene siden kan du drikke øl, på den andre siden må du nøye deg med brus. Og mens øldrikkerne er mest opptatt av sitting, sol og sms står de yngste oppspilt og følger med på Span. Øldrikkerne kommer seg på beina etter hvert, men et regnskyll får det meste av æren for det.

Men dersom Spans låter klarer å feste seg blant publikum vil nok flere reise seg neste gang, for live har dette bandet potensial til å innta rockestadionene. Bernhoft stråler av selvsikkerhet der han skifter mellom å sjonglere mikrofonen og en flying v-gitar.

Gitaren signaliserer også at dette er en gruppe som spiller muskuløs rock’n’roll uten større tegn til ironi. Bernhofts fortid som sanger i coverbandet Funky Hot Grits har lært ham sceneshowkunsten, og kombinert med tungrocken fra kumpanenes fortid i Explicit Lyrics blir dette en fengende og til tider eksplosiv blanding.

Spesielt originale er de ikke; her lånes det friskt fra Red Hot Chili Peppers’ funkmetal, stadiongrungen til Smashing Pumpkins, Blur-aktig punkrock («Baby’s Come Back» minner om «Song #1») og ballader som nesten tipper over i det U2-aktige. Men bandet spruter allerede av liv og tyngde, og til neste år kan dette bli skikkelig moro.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.