Tramteatrets siste mimrestund

Torsdag 3. mars kl. 1830 er det førpremiere på radiodokumentaren Tramteatrets siste sang på Chateau Neuf, og Tramteatret vil selv fremføre høydepunkter fra karrieren. Selve dokumentaren sendes på P2 lørdag 5. mars, og i tillegg har Arne Garvang dannet bandet Pelle Parafins Missing Link og gitt ut cd. Det er med andre ord på høy tid med en reprise på min Tramteatret-sak fra 2001.

25 år er gått siden Tramteatret for første gang blandet politikk, teater og musikk. Jubileet markeres ved at «Pelle Parafins Bøljeband», «Det enkleste er pistol» og 23 andre sanger for første gang utgis på cd.

«La fortida være i fred, lå åttiåra komme, det er de du kan gjør noe med» sang Tramteatret i «Back To The Eighties». Og ingen kan si at frigruppa ikke prøvde. Fra starten i 1976 til oppløsningen ti år etter lå det politiske budskapet hele tiden i bånn, eller som Per Kjeve formulerer det; «vi lagde teater fordi vi var politisk interessert, og etter hvert ble vi interessert i teater også».

Tramteatret fikk en pangstart på karrieren med Deep Sea Thriller våren 1976 – et uvant angrep på oljevirksomheten i Nordsjøen.

– Det var reine cowboytilstander for arbeiderne i Nordsjøen på den tiden, men det var ikke kjent i media. Vi hadde hørt rykter om forholdene, og etterforsket saken i halvannet år i forkant. Det føltes som sjokkerende god timing da den første blowouten i Nordsjøen hendte tre dager før premieren, forteller Liv Aakvik, initiativtaker til stiftelsen Tramteatret.

Frida Frosk
Dagbladet klinte like godt Tramteatret ut over forsiden, og stykket ble en suksess. Det var ikke siste gang gruppa fylte forsidene, for Det går alltid et korstog førte til blasfemianmeldelse og fem førstesider i Fædrelandsvennen. Men det er liten tvil om at tv-seriene om Pelle Parafins Bøljeband blir stående igjen som Tramteatrets største suksess.

– Jeg er fortsatt Frida Frosk for mange folk. Vi ble overrasket over at NRK tok kontakt, men bortsett fra å legge vekk det intellektuelle språket, var innholdet og verdiene de samme som tidligere, fortsetter Aakvik.

– Alle figurene i serien oppførte og kledde seg spesielt, og grunntanken var at det var helt ålreit å skille seg ut. Jeg husker jeg ble tilsnakket av to grønnhårede blitzere, og de sa at det var på grunn av «Pelle Parafin» de var som de var, ler Aakvik.

Audun Automat
Fiendene til bøljebandet var storkapitalister som Audun Automat, autoriteter som Reidar Rektor og byråkrater som Kåre Kommune. Alle ble spilt av Per Kjeve, som på 80-tallet virkelig fikk føle på kroppen hvordan det var å gi ansikt til den personifiserte ondskap.

– Ungene flyktet da jeg leverte datteren min i barnehagen, og det endte med at jeg måtte la henne gå fra meg ved porten. Men med en gang serien var ferdig, gikk ungene til angrep på meg med spark og slag. Audun Automat hadde tapt i serien, og dermed var de ikke redd meg lenger, ler Kjeve.

La oss ikke glemme Tramteatrets plass i norsk pophistorie, for det føles fint å få gamle slagere som «Serum, Serum», «Snø», «Det enkleste er pistol» og «Bare jeg får kose meg i bingen min» samlet på et brett. Anders Rogg og Arne Garvang hentet inspirasjon fra punk- og new wave-band som The Clash, Sham 69 og Boomtown Rats, samt tysk kabaretmusikk à la Kurt Weill og Hans Eissler.

– Begge musikkformene er preget av dunkelhet, sinne og fortvilelse – og spesielt Weill lagde komplisert musikk med svært fengende og enkle refrenger. Jeg begynte også komplisert, men ble bare enklere og enklere. De beste sangene mine er skrevet med bare tre akkorder, ler Garvang.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Bonus: Ny Tid-anmeldelse.

Tramteatret
25 beste
Tylden & Co. 2001

I 1976 brøt en broket gjeng studenter ut fra Studentersamfundets teatergruppe på Universitetet i Oslo. De hadde sett seg lei på å misjonere for menigheten, med den konservative studentgruppa som hovedfiende, og ville bringe teatret ut til folket i god revolusjonær ånd.

På initiativ fra Liv Aakvik ble stiftelsen Tramteatret født, og gjennom ti års virksomhet var målet hele tiden å få fram politiske budskap gjennom musikk og teater. ”Vi var først og fremst interessert i politikk, og etter hvert ble vi interessert i teater også”, har teatrets Per Kjeve sagt.

Frigruppa jobbet i halvannet år grundig med å forarbeidet til sin første forestilling Deep Sea Thriller – som handlet om forholdene i oljebransjen i Nordsjøen. Gruppa hadde hørt om umenneskelige forhold, og med uhyggelig god timing fikk oljefeltene i Nordsjøen sin første blowout bare tre dager før Tramteatrets urpremiere. Dagbladet gjorde et førstesideoppslag med gruppa, resten av media fulgte opp og suksessen var sikret.

Det er lett å glemme, men Tramteatret satte unektelig solide fotavtrykk i perioden 1976-1986: Ti LP-plater, seks helaftens revyer, fire tv-serier, 20 radioprogrammer, 200 konserter og turneer i alle landets fylker er innholdet i gruppas omfattende cv. Platene er vanskelig å få tak i, og er ikke tilgjengelig på cd – så denne samlingen med gruppas selverklærte 25 favoritter i anledning 25-årsjubileet er en god påminnelse om Tramteatrets betydning.

All respekt til forestillinger som Deep Sea Thriller, den blasfemianmeldte Det går alltid et korstog og sanger som ”Det enkleste er pistol”, ”Naken greve jager neger med øks” og ”Back To The Eighties”, men Tramteatrets største øyeblikk er tv-seriene om Pelle Parafins Bøljeband.

Tramteatrets ambisjoner var å nå ut til flest mulig mennesker, men de var neppe klar over hvilken gjennomslagskraft fjernsynet hadde. Serien gikk i tre runder som føljetong i Halvsju på lørdager, og gjorde et stort inntrykk på svært mange.

For Tramteatret ofret ikke sitt politiske budskap og engasjement fordi det skulle lage ungdoms-tv. Neida, de gjorde språket enklere, men seriene var preget av kamp mot storkapital, autoriteter og byråkrater, personifisert gjennom figurene Audun Automat, Reidar Rektor og Kåre Kommune. Men serienes viktigste budskap var at det var helt ok å kle og oppføre seg rart, være annerledes og tro på seg selv.

Tekstskriver Terje Nordby har hele tiden holdt seg i skyggen i Tramteatret, men fortjener ros for å skrevet nær sagt alle tekstene til teatret. ”Tilbake til by’n” bør være Erling Fossens nasjonalsang, for han kan nok skrive under på en tekst som ”Ja, hver gang når jeg trur jeg skal tørne / På grunn av dyreliv og nærbutikk / Så lengter jeg tilbake super’n på hjørnet / Og til glassmagasin og trikk”.

Og ”Høyrebølgen” er like aktuell foran høstens valg med tekstlinjer som ”I departementene jobber for mange / Det må da enhver snart forstå / Hvem er ikke lei av partivalgdebatt / Og altfor dyr rødvin og altfør høy skatt”.

Anders Rogg og Arne Garvang sto for musikk, og hentet inspirasjon fra punk, new wave og tysk kabaretmusikk – musikkformer preget av dunkelhet, sinne og fortvilelse. Og med tiden ble duoen solide popsnekkere; og sammen med Knudsen & Ludvigsen viser Tramteatret at barnesanger holder seg som eviggrønne popslagere.

En del av materialet her har ikke tålt tidens tann like godt, men gi meg ”Snø”, ”Et eneste rom”, ”Ingenting er for seint” eller ”Bare jeg får kose meg i bingen min” når som helst.