Vibeke Saugestads vimsete karriere

Vibeke Saugestad har en av Rocke-Norges sterkeste stemmer og mest vimsete karrierer. Hun har  sunget solo og med grupper som Weld, Thinkerbell, Thelyblast, Brainpool, The Yum Yums, The Twistaroos, Avslørte Bondepiker og The Janh Teigen Experience. Nå vender hun tilbake med 2, oppfølgeren til 1999s Thinkerbell.

Thinkerbell var en duo bestående av Saugestad og Jørn Christensen, og mandag 7. mars slippes Thinkerbell II på Rodeløkka Records.

Dette blir Saugestads åttende albumutgivelse, men det eneste jeg har skrevet er en konsertanmeldelse av solodebuten fra Øyafestivalen 2001 og plateanmeldelse av det forglemmelige Thelyblast-prosjektet fra 1999. Her er de:

1: Konsertanmeldelse fra Dagsavisen.

Rock og roll regjerte som konger på Øyafestivalen i Gamlebyen i helga. En endeløs rekke rockere smelte til på hovedscenen – mens Vibeke Saugestad sto fram i ny drakt som popprinsesse.

Seven, Cadillac, JR Ewing, Vibeke Saugestad + Brainpool
Enga, Øyafestivalen 2001

Hun ble introdusert som Musikk-Norges yngste veteran, og Vibeke Saugestad har sannelig vært med på mye siden hun slo gjennom med Weld som 19-åring. Hun skifter også musikalsk ham oftere enn folk flest skifter bukse, og i går var det premiere på Vibeke Saugestad som soloartist – etter fartstid i Avslørte Bondepiker, Weld, The Janh Teigen Experience, Thelyblast og Thinkerbell.

Gyllen middelvei
Vibeke har fått med seg svenske Brainpool i studio og på scenen, og selv om det var gruppas første konsert i går var det en lovende og selvsikker Vibeke som møtte publikum i solskinnet. Men ikke alle var like glad for Vibekes adopsjon av det svenske popbandet: ”Slipp Brainpool fri” hadde en festivalgjest skrevet på en medbrakt plakat, selv om han riktig nok trampet lystig i takt foran scenen.

Musikalsk legger Solo-Vibeke seg på en gyllen middelvei mellom Thelyblasts punkrock og Thinkerbells vare akustiske og melankolske leirbålsviser – et sted mellom fuzzpop og moderne americana.

Vibeke har på ingen måte skuslet bort sitt største talent – for hun synger fortsatt med en sterk og varm stemme. Da gjenstår spørsmålet om sangene holder, og her er jeg ikke helt sikker. Vi fikk en dose sjarmerende melankolsk pop – til tider dog med et noe traust boogierockpreg – men satt ikke så voldsomt fast i hjernebarken etter en tre kvarter lang konsert. Men den kommende soloplata kan absolutt bli en spennende affære.

Vibeke Saugestad er et sant musikalsk talent, og hun er stadig på jakt og i utvikling.

2: Plateanmeldelse fra Osloposten.


Thelyblast

Cloud 9

Sony 1999
3/6

Vibeke Saugestad har tatt skrittet videre fra voksenrocken i Weld til den langt mer støyende trioen Thelyblast. Ære være henne for eksperimenteringslysten, men dessverre er resultatet ganske så ordinært.

Ingen kan ta stemmen og karismaen fra Saugestad. Tidligere har jeg opplevd et virkelig magisk øyeblikk med henne: På en Weld-konsert forlot hele gruppa scenen og lot Vibeke stå igjen alene med sin akustiske gitar. Tiden stoppet et øyeblikk da Vibekes flotte stemme bar frem en nydelig sang av amerikanske Kristin Hersh.

Men på Cloud 9 er melodiene for svake, og det hjelper ikke å begrave dem av støyende gitarer. Thelyblast låner mye fra den støyende amerikanske rocken på 80-tallet: Kristin Hersh’ gruppe Throwing Muses, Pixies og Sonic Youth er klare referanser. Men Vibeke og medspillerne Svein og Jørgen Lauritzen mangler den variasjonen, humoren og fantasien som gjorde disse gruppene store.

I stedet får vi ganske streite og småstøyende rockere, hevet opp av Helge Stens fikse effekter. Åpningslåt «Surrounded» har et fint driv, mens «When I Fall» låner skamløst fra Throwing Muses både i oppbygging og stemmebruk. Egentlig er det mye ålreit her, men i lengden blir det både sjarm- og humørløst. Når den bleke Sonic Youth-kopien «Pig & Pepper» toner ut er man grundig lei.

Cloud 9 er ikke dårlig, men jeg har få argumenter for at man skal bla opp penger for å kjøpe den, fremfor hvilkensomhelst av av forbildenes plater.

Bonus: Resten av Øya-anmeldelsen:

“Dette var skrale greier, faenihelvete”, murret Andreas Tylden, vokalist i JR Ewing. Etter å ha spilt på en endeløs rekke punkfestivaler og skitne rockeklubber på oslogruppas nærmest stormannsgale europaturné i sommer, ble møtet med et noe daft øyapublikum en liten nedtur. Uansett; et intenst og energifullt sett gjorde nok sitt til at flere fikk ørene opp for gruppas knallharde punkrock.

JR Ewing har et trøkk som gjør dem til noe unikt i dagens norske rock – et energirikt ballespark på linje med sørgelig nedlagte At The Drive-In. Klarer gruppa å opprettholde fokus framover, kommer gutta til å gjøre det skarpt internasjonalt.

Kraftfullt
Fredagens soleklare høydepunkt var Danko Jones – og kanadierens utrolige selvtillit og scenetilværelse satte de fleste norske rockerne fullstendig i skyggen. På grunn av kulden røyk det av klærne til Danko, men vi velger å tro at mannen oste ren, ubesudlet rock’n’roll. Til sammenligning ble de fleste andre puslete og sjenerte.

Cadillac kjører et tøft øs med sin tunge rock med klar smak av 70-tallet, og frontmann Per Borten gjør godt for en til tider noe veik stemme med sin kraftfulle strengelek på gitaren. Men Cadillac mangler den fandenivoldske innstillingen og kompromissløsheten til JR Ewing, og Borten er på ingen måte noen entertainer à la Danko Jones. Men vi takker alltid ja til god, gammeldags rock’n’roll – det passer perfekt til festival, øl og solskinn.

Fuzzpop
Seven er ikke særlig rock’n’roll – men lager klassisk fuzzpop med elektronisk krydder – på linje med band som The Cardigans og Garbage. Derfor er det litt synd at gruppa uunngåelig må finne seg i å bli sammenlignet med Briskeby i lang tid framover.

Seven startet som en trivelig popduo bestående av Ole Tom Torjussen og vokalist Anette Gil, men har nå vokst opp til en fyldig kvintett med et rikt og til tider ganske fett lydbilde. Men de har fortsatt et stykke å gå hvis de skal matche Briskebys kjølige profesjonalitet, for på scenen er de fortsatt noe keitete.

Det ble trivelig, men aldri magisk – og på tross av en tung bass og et synthbilde som til tider var fett og naivt om hverandre, slo det aldri gnister av Seven. Litt mer selvtillit, så blir dette bra, folkens!

Én kommentar

  1. […] og det virker som han har en fornuftig holdning til karrieren. Ellers har jeg fått sniklytte til Vibeke Saugestads nye plate, og det er blitt et strålende popalbum. Folk prater om Lano Places, og Xploding Plastix […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: