Groruddalen: Bekymringenes dalføre

Thomas Hylland Eriksen og Anders Høgmoen skriver lesverdig om Groruddalen i 2011s første nummer av Samtiden, der de blant annet avlegger min bok, Groruddalen: En reiseskildring, flere visitter. Det er hyggelig, men jeg må arrestere dem på ett punkt: Dårlig omdømme har ikke vært et problem for drabantbyene siden de ble bygget. Ryktespredningen begynte først på 1960-tallet.

Skaff deg Groruddalen: En reiseskildring som e-bok her.

Eriksen og Høgmoen skriver godt om medienes blanding av likegyldighet og stigmatisering overfor Groruddalens over 120.000 innbyggere, men tar feil når de skriver at «dårlig omdømme har vært et problem for drabantbyene helt siden de ble bygget».

«Mot dette massive bakteppet av negativ omtale og stigmatisering ser vi tydelig radikaliteten i Anne-Cath. Vestlys barnebøker om Aurora,» skriver de, og fortsetter: «Vestlys mest kulturradikale bidrag var likevel skildringen av livet i drabantbyen som et utmerket norsk liv. Dagliglivet på Tiriltoppen var dominert av andre fenomener enn sprøytespisser i sandkassen, selvmordere på balkongene og sniffere på T-banestasjonen».

Kanskje fordi serien om Aurora ble påbegynt i 1966, tre år før Ammerud-rapporten bidro til å snu synet på drabantbyene? Vestlys barnebøker er mer et produkt av optimismen som preget skildringen av livet i drabantbyene gjennom hele 1950-tallet. Gjennom hele 1950-tallet ble de nye bydelene skildret som sosialdemokratiske paradis for de unge ekteparene som ble reddet fra boligkrisen, og fikk flytte inn etter krigen (faren min skrev for eksempel rosenrødt om Veitvet i Bergens Tidende). Senere skulle groruddalsnostalgikere som Per Petterson, Jan Kjærstad og Roy Jacobsen bekrefte inntrykket av en problemfri barndom i dalen på 1950- og 60-tallet.

For det var først da husene og hekkene mellom hagene ble høyere på 1960-tallet at bekymringene begynte å velte utover dalen. På Per Pettersons Veitvet på 1950-tallet var «slåsskampene saftige og samholdet sterkt». Men som Petterson sa: «Alle hjalp hverandre, alle prata med hverandre og ordna. Vi hadde en fellesplen utafor. I begynnelsen av 60-åra kom det plutselig hekker utenfor hvert rekkehus. ’Nå er etterkrigstida slutt’, sa folk da.»[i]

I boka mi sa Elin «DJ Sunshine» Rekdal følgende om sin oppvekst, 25 år etter Petterson:  «Vi hadde ikke så mye samhold, men det var i alle fall mange slåsskamper.» Vestlys Aurora-bøker var ikke så fryktelig kulturradikalt, de var heller siste etterdønning av 50-tallets drabantbyoptimisme. Talende nok forlot da skjønnlitteraturen Groruddalen, for helt fram til Mala Wang-Naveens Desiland i 2010 fikk vi ingen romaner som forteller historien til oss som vokste opp i Groruddalen på 1970- og 80-tallet. Unntaket var Christopher Nielsens tegneserier om narverne.

For etter Ammerud-rapporten (1969) var det ingen vei tilbake – verken i pressen eller fiksjonen. Allerede på omslaget kommer spørsmålet «hva er galt med de nye bydelene som skyter i været?». Det følges opp med «hvorfor blir de nye boligområdene ofte barnefiendtlige, psykisk nedbrytende og livløse?». Det var altså noe fundamentalt galt med Ammerud allerede etter to år. Beboerne fikk knapt anledning til å møblere leilighetene, før området var stemplet.

Etter Ammerud-rapporten fikk fiksjonen også tydelige fellestrekk i sine skildringer av Groruddalens beboere. En oppvekst i Groruddalen, som beskrevet av Petterson, Kjærstad og Jacobsen, er fylt med venner, opplevelser og eventyr. Blir du boende eller flytter til Groruddalen i voksen alder, går det ikke like bra.

Kona til Jan Kjærstads Jonas Wergeland mister livet i villaen på Grorud, AG Larsen graver seg ned i Romsås-tristessen og roter seg inn i en drapssak i Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, Ingvar Ambjørnsens Elling lever isolert i en av Ammerud-blokkene, politimannen Sverre Fjeld havner umiddelbart i trøbbel da han flytter fra trygge Elverum til et narko- og gangsterinfisert Stovner i tv-serien Svarte penger, hvite løgner, mens kronprins Haakon blir fanget av sofaen, alkohol og kjedsomhet da han oppfyller ønskedrømmen om å bli Johnny fra Stovner i tegneserien Blått blod.

Budskapet er klart: Groruddalen er stedet du kan leve ut barndommens drømmer, men så kommer du deg videre i livet. Flytter du hit i voksen alder, uten barn, ender det med ensomhet, kriminalitet eller begge deler. Og er det ille i fiksjonen, er det enda verre i virkeligheten. Ta eksempelet Romsås, omtalt slik av Dag Solstad:  «Det forekommer meg at de som bor her kanskje trives. Bare mistanken om det gjør meg stiv av skrekk.»

I hovedoppgaven Romsås – en stigmatisert bydel (2003) gjennomførte Kjersti Gakkestad en tekstanalyse av hvordan Romsås ble omtalt i Aftenposten og Dagbladet fra 1995 til 2002. 70 prosent av omtalen var negativ vinklet. Bare 22 prosent av oppslagene var positivt vinklet.

I media blir drabantbyen framstilt som billig, med et tøft ungdomsmiljø, beboere som passive ofre, ofte med store levekårsproblemer og høy innvandrerandel. «Denne kombinasjonen av problembeskrivelser, beskrivelser av fysisk miljø og boligmarkedsmiljø skaper et stigmatisert bilde av Romsås som er enormt vanskelig å motarbeide,» konkluderer undersøkelsen.

Tendensen begynte lenge før 1995. 13. oktober 1984 tråkket Aftenposten-journalist Mariann Nordstrøm rundt i fotsporene til Solstad: «Fantasien satt i en krok og gråt da Romsås ble planlagt og reist for drøye ti år siden. På Romsås kan du nemlig vandre i ring i timevis uten å krysse dine egne spor. Du merker det bare ikke. Alt er så enestående kjedsommelig likt,» skrev hun, og slo fast at Romsås så ut som overskuddslageret en uheldig kommodehandler brant inne med og etterlot seg i skogkanten før han rømte byen.

25. september 1985 fulgte Aftenposten opp med en positivt vinklet artikkel om idrettsmiljøet på Romsås. Den begynte slik: «Romsås. Narkotika, kriminalitet, tomhet, kontaktløshet. Jada, det også. Men det er mye mer.»

[i] Aftenposten 26. mars 2000.