Restemat med Kyuss

Den gode nyheten: Kyuss Lives! spiller på Rockefeller lørdag 12. mars. Den dårlige nyheten: Josh Homme er ikke med, for han fokuserer på Queens of the Stone Age. Her er to andre Kyuss-spinoffs.

Ché
Sounds of Liberation
Man’s Ruin Records/Tuba 2000
3/6

Skal man være ondsinnet, og det kan man jo få lov til å være i blant, kan man foreslå følgende oppskrift for et vellykka stonerrockband: Noen tunge gitarriff, Black Sabbath-plakat i øvingslokalet og minst et medlem med bakgrunn fra Kyuss.

Ché oppfølger kravene, dette er faktisk en stonerrocksupergruppe, med frontmann Brant Bjork (Kyuss, Fu Manchu), trommis Alfredo Hernandez (Kyuss) og bassist Dave Dinsmore (Unida). Bra på papiret altså, men hvordan går det i praksis?

Sounds of Liberation er intet dumt album; her er det bare å kverne opp volumet og finne fram sixpacken og luftgitaren. ”The Knife” er en beintøff rocker som kan få flere tenåringer vekk fra dj-drømmene bak platespillerne for å finne fram skinnbuksene og elgitaren. Rytmeseksjonen bygger på sitt beste opp et suverent nådeløst groove, men dessverre kommer ikke Ché helt i mål. Plata er særs kort, snaue 35 minutter. Ikke noe stort problem i seg selv, men da er det ikke lov å fylle opp med en traurig instrumental som avslutningssporet.

Ché har absolutt et spennende fundament, med dynamittlåter som nevnte ”The Knife”, ”Adelante” og ”Blue Demon”. Det kunne blitt en vanvittig tøff EP, men i den endelige finalen med årets knallsterke rockealbum fra At The Drive-In og Queens of the Stone Age, stivner gruppa på oppløpssida.

Mondo Generator
A Drug Problem That Never Existed
Rekords Rekords/Ipecac/Tuba 2003
3/6

Tenk på ”Six Shooter” og ”Tension Head”; Queens of the Stone Age-låter som slipper bassist Nick Oliveri løs i fri dressur med hissig punkrock. For å være slem så er den andre plata fra hans sideprosjekt Mondo Generator fylt med slike låter.

Det er selvsagt ikke helt riktig, men hovedinntrykket av A Drug Problem That Never Existed er en mer endimensjonal versjon av QOTSA – med flatere produksjon, kjedeligere låter og dårligere musikere.

Mondo Generators debut Cocaine Rodeo ble spilt inn allerede i 1997 av Oliveri og hans Kyuss-kollegaer Brant Bjork og Josh Homme, men ble ikke utgitt før i 2000 – etter at Homme og Oliveri hadde dannet Queens.

Kanskje derfor Mondo Generator denne gang føles mer som et hastig gjennomført sideprosjekt enn et selvstendig band. Låter som ”So High, So Low” er i nærheten av Queens’ popteft, andre snuser innom ørkenblåst psykedelia, og sannelig dukker ikke Mark Lanegan opp på flotte ”Four Corners” også. Men dette hjelper ikke albumet fra å ende som den første store skuffelsen fra Queens-leiren, men kanskje det bare var forventningene mine som var for høye?

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.