Gatepoesi og kjendisliv med The Streets

Tirsdag 15. mars spiller The Streets på Rockefeller. Her er mine anmeldelser av Mike Skinners første og tredje plate.

Mike Skinner treffer blink med sine observasjoner av engelsk fest og hverdagsliv som The Streets. Debuten Original Pirate Material ble i 2002 den viktigste britiske klubbplaten på veldig lenge.

Engelsk klubbkultur har alltid vært i rivende rask utvikling. Men britisk house, techno og drum’n’bass har til nå vært mest opptatt av å lage musikk der kokende dansegulv har vært hovedmålet. Men med Original Pirate Material har The Streets skapt et album som både får liv i dansegulvet og gir et ansikt og en historie til folkene som befinner seg på nettopp det samme dansegulvet.

Hverdagsliv
Bak The Streets-navnet skjuler Mike Skinner fra Birmingham seg, og som han sier i debutsingelen «Has It Come To This?» handler dette om «sex, drugs and on the dole (arbeidsledighetstrygd)».

Plata dreier seg rundt et hverdagsliv som dreier seg rundt skobutikker, busstopp, narkolangere, McDonald’s, klubber, kebabsjapper og tv-spill. Musikalsk hører The Streets hjemme i en sjanger med flere navn; speed garage, UK garage eller twostep. Kort fortalt er dette en rytmisk hissig engelsk versjon av amerikansk r&b, med store innslag fra hiphop, reggae, techno, house og annen klubbmusikk. [2011-kommentar: Hiphop/UK Garage-avarten grime hadde nok ikke rukket å feste seg på radaren min ennå.]

Men musikkformen ble raskt opphengt i glamouren og VIP-avdelingene i klubbene, og mistet kontakten med gata. Artister som Craig David og Mis-Teeq ligger sterkt opp mot fancy amerikansk r&b-kultur, mens So Solid Crew er opphengt amerikanske hiphopgruppers gatetøffe image og glitrende glamour.

Da frisker det opp når Mike Skinner kommer tuslende i slitte joggesko (2011-kommentar: En skofetisjist som Skinner ville blitt fornærma av denne påstanden. Skoene hans var nok box fresh.) og prater avslappet om sine Playstation-eventyr og dameproblemer i en dialekt som ligger et sted mellom barndommen i Birmingham og bostedet i Brixton, London.

Urbritisk
«You say that everything sounds the same / Then you go buy them / There’s no excuses my friend / Let’s push things forward», går refrenget i singelen «Let’s Push Things Forward». Men selv om The Streets’ musikk hever listen med sin forfriskende, luftige og fantasifulle stil, er det Skinners evner som vokalist og tekstforfatter som hever Original Pirate Material mot skyene.

Skinner er gammel hiphopfanatiker, og hans vokalstil ligger nærmere opp mot avslappede amerikanske rappere som De La Soul enn det raskere tempoet som er blitt normalen i UK garage. Men samtidig er han så urbritisk og original, at han framstår som Storbritannias første virkelige mikrofonhelt.

«This is the a day in the life of a geezer» og «around here we say birds, not bitches», sier han og fortsetter med godt fortalte historier fra hverdag og fest for en hvemsomhelst i Storbritannia tidlig i det 21. århundre. Det er mye fest, fyll og dop her, men når Skinner i «The Irony Of It All» gjør en duett med seg selv i to forskjellige roller skjønner en hvorfor han blir kalt den engelske Eminem.

Der Eminem setter seg selv opp mot en fanatisk fan i «Stan», setter Skinner en øldrikkende slåsskjempe opp mot en marihuana-røykende og filosoferende Playstation-entuasist, og spør hvorfor sistnevnte er en kriminell. «Dear leaders, please legalize weed for these reasons», som sistnevnte sier.

Du kan være enig eller uenig med synspunktene til Skinner, men han beskriver livet som ung i Tony Blairs Storbritannia bedre enn noen andre akkurat nå. Og det er derfor Original Pirate Material kan bli like banebrytende som forløpere som The Specials’ The Specials (1979), Soul II Souls Club Classics vol. 1 (1989), Primal Screams Screamadelica (1991) og The Prodigys Music For The Jilted Generation (1995).

Opprinnelig publisert i Ny Tid.



The Streets

The Hardest Way To Make An Easy Living
679 Recordings/Warner 2006
5/6

Mike Skinner utleverer seg selv med humor og brutal selvinnsikt.

Hva gjør en musiker som mister kontakten med røttene og blir stjerne? Noen melker fortiden, mens andre synger om det tøffe livet som kjendis. Brian McFadden oppsummerte trenden i ”Real To Me”: ”Showbiz dinners and free champagne / Men in suits who think they know it all / No one knows me, but they know my name / That’s not real to me”. Vel, Brian, det er ikke spesielt ekte for oss heller. Snarere uinteressant.

Når Mike ”The Streets” Skinner lover at hans tredje plate er 100 prosent selvbiografiske fortellinger om livet som kjendis ringer alarmen. For hvordan skulle hans geniale historier om pubfyll, kebabkøer og Playstation overføres til kokain, groupier og paparazzier? Men ikke bare klarer han brasene, han leverer et bekmørkt, ærlig og rasende morsomt album som bør deles ut i startpakken til alle Idol-deltagere.

Skinner gjemmer seg ikke bak ti år på avvenning eller overfladiske historier om ensomme hotellrom, men gir oss fullt innblikk i dagboken sin – skrevet om livet da andrealbumet A Grand Don’t Come Free forvandlet ham til tabloidkjendis.

Det er spekket med dop, paranoia, selvmordstanker, vold, sammenbrudd og og dameproblemer, fortalt med brutal selvinnsikt og evne til å gjøre de personlige historiene allmenne. Det føles som en popstjerne som skriver tabloidnyheter om seg selv, bare bedre, og det reddes fra selvmedlidenheten av Skinners evne til å trille ut morsomme tekstlinjer i rasende tempo.

The Hardest Way To Make An Easy Living er ikke bare et bittert oppgjør med media og platebransjen, men det mest selvironiske, ærlige og morsomme albumet om livet som stjerne siden Eminems The Marshall Mathers LP.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

http://www.youtube.com/watch?v=ygzSXn3oxKU

Bonus: BT-anmeldelse av The Mitchell Brothers.

The Mitchell Brothers
A Breath of Fresh Attire
The Beats/Warner 2005
4/6

Et must for fans av The Streets.

Mike ”The Streets” Skinner er så sterkt til stede her, at dette nesten kan regnes som det tredje The Streets-albumet. The Mitchell Brothers (ikke til å forveksle med jazzfunkprodusentene The Mizell Brothers) er førstemenn ut på Skinners plateselskap The Beats, og godgutten har også produsert hele pakken og dukker hyppig opp som gjesterapper.

Ikke nok med det: Fetrene Tony Nyanin og Teddy Hanson legger seg tett opp til Skinners geezerstil, med jordnære tekster om hvordan London-livet arter seg for en ung, svart mann uten penger.

”Brødrene” er morsomme og dyktige historiefortellere, der de kretser rundt hverdagslige temaer som fotball, rus, fest og kjærlighet. Sjekk ut fyllehistorien ”Excuse My Brother” og den såre kjærlighetshistorien ”Alone With the TV” for bevis.

The Mitchell Brothers er ikke helt på høyde med sin læremester ennå, og stil og tematikk er i overkant lik Original Pirate Material. Men har du spilt i stykker The Streets’ to album, er A Breath of Fresh Attire bankers.

6 kommentar

  1. […] av Raga Rockers og Morten Abel, hiphopfolket får sitt fra Snook, Tungtvann og engelske rappere som The Mitchell Brothers og Kano, mens den svartkledde metalmenigheten tiltrekkes av Enslaved, Keep of Kalessin og […]

  2. […] en mild sommerbris av reggae, urban pop og kjærlighetssorg, mens hun plasserer seg et sted mellom The Streets, The Specials og Saint […]

  3. […] Mer britisk hiphop her og her. […]

  4. […] Gatepoesi og kjendisliv med The Streets […]

  5. […] Mer britisk hiphop her og her. […]

  6. […] Mer britisk hiphop her og her. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: