The Darkness: Fistel fra mørket

Yay! The Darkness vender tilbake. «Som doktor Frankenstein har The Darkness sydd sammen døde deler fra metalhistorien til et hardtslående, underholdende og ganske grotesk monster,» skrev jeg om den fordømt underholdende 2003-debuten. Elsker eller hater du dem?

The Darkness
Permission To Land
Atlantic/Warner 2003
5/6

Da jeg hørte om The Darkness første gang, trodde jeg instinktivt det var et Turboneger-coverband. Det er det ikke, men bandet har den samme kleptomane innstillingen til rockehistorien – men heller mer mot hårete fistelmetal og pompøs stadionrock enn punk og glamrock.

Som doktor Frankenstein har disse fire engelskmennene sydd sammen døde deler fra metalhistorien til et hardtslående, underholdende og ganske grotesk monster. Her er spor fra AC/DC, Guns N’Roses, Aerosmith, Def Leppard, Kiss, Queen, Dio, Van Halen og Iron Maiden, mens vokalist Justin Hawkins går så hyppig opp i fistel at han må ha knabbet og krympet de trange skinnbuksene til Robert Plant.

Det ligger farlig nær parodien, men der Tenacious D i fjor lagde parodiheavy med musikalske kvaliteter står The Darkness for melodiøs heavy med parodiske kvaliteter. De mener alvor, er dyktige musikere og har evnen til å skrive fengende stadionrock, men er så bakstreversk at London-bandet mest føles ut som en tidsmaskin. Men har du et nært og varmt forhold til gruppas musikalske helter, kommer du til å kose deg i dette mørket.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.