Kategorier
Film Skjønnlitteratur

Den svenske mannskrisen

Stakkars unge svenske mann. I 2007 ble den følsomme svenske småbygutten satt på kartet i filmen Farvel Falkenberg og romanen Vi som aldrig sa hora. Nå er sistnevnte omsider oversatt til norsk.

Den sarte småbygutten som sliter med å bli mann og drømmer om storbyen er en velkjent figur både i virkeligheten og fiksjonen, og i Sverige har filmen Farvel Falkenberg og romanen Vi som aldrig sa hora splittet kritikerne og startet debatter.

Debutfilmen til Jesper Ganslandt er et poetisk formeksperiment vidåpen for tolkninger, mens debutromanen til Ronnie Sandahl er en mer konvensjonell generasjonsroman som hamrer inn budskapet med sterke ord og sans for melodrama.

Stakkarslig romanfigur
Felles for begge er skildringen av tomheten som rammer småbyens menn etter skolen og før resten av livet, i sommerbyen Falkenberg utenfor Göteborg og regntunge Falköping i skyggen av Stockholm. Men der filmens Holger stolt proklamerer at han ikke vil flytte til Göteborg, er romanens Hannes en av de mest patetiske romanfigurene denne leser har møtt.

Han er en Morrissey-elskende romantiker, som prøver å forhekse jentene med te, Håkan Hellström-sitater og en skulder å gråte på, mens han drømmer om en mediakarriere i storbyen. Han dumpes selvsagt av jenta og vender i romanens begynnelse tilbake til Falköping med halen mellom beina, etter et halvt år som mislykket og ensom blogger i Stockholm.

Sandahls mål er å skildre den evigvarende kampen om småbyenes jenter, med de følsomme outsiderne på den ene siden og de lavpannede sportsgutta på den andre («En samling människor som antagligen hade stavat Morrissey med ett ’s’ om de bara vetat hvem han var.». Jenter vil jo som kjent ikke ha snille gutter: «Vi som höll deres hår när de kräktes. Vi som aldrig sa hora. Vi är också de som aldrig blir deras.»

Boka er et trekantdrama mellom Hannes, sportskompisen Frille og Wilma, der sistnevnte som bokas eneste jente må spille rollen som både hore (for Frille) og madonna (for Hannes). Det er godt skrevet, i klaustrofobisk dagbokstil, med onelinere som «i en värld av idioter står han nu istället först i kön». Dessverre faller problematiseringen av mannsrollene paddeflatt til jorda.

Mest interessant er tredjemann i gjengen, Kristian, skildret som en overvektig og resignert «tjuren Ferdinand». «Då trivs han bättre här. Liggandes i sin soffa med det lätt illaluktande täcket över axlarna och blicken fäst på teven.»


Mjukis-feminist
Vi som aldrig sa hora har skapt debatt i Sverige, og spørsmålet er om den mannlige mjukisfeministen som har dukket opp i svensk popkultur de siste åra, i bøker som Manne Forssbergs Kukbruk og Tom Malmqvists oppgjør med hockeymachoene i Sudden Death, virkelig er bra gutter. Eller om de bare har funnet på et nytt sjekketriks.

Hannes viser sitt sanne ansikt da han avfeier Wilma: «Du vill inte ha mig för att jag älskar dig. Du vill ha någon som kör in så många fingrar de kan i dig.» Det er nok slike vendinger som fikk redaksjonen i gratisavisa Rodeo til å omdøpe romanen til Vi som aldrig sa hora, men kategoriserar våra flickvänner på ett mer raffinerat sätt.

Der Sandahl er bekmørk og overtydelig er Jesper Ganslandt vag og drømmende. Farvel Falkenberg utspiller seg også blant unge menn i småbyen, men jentene er fraværende (de har sikkert flyttet alt). Kompisene sysselsetter seg med fleinsopp, nakenbading, trøstespising og småbrekk, og prøver som best de kan å holde alvoret og høsten på avstand.

Filmen har et improvisert preg, men selv om angsten og noiaen spøker i bakgrunnen er Ganslandt heldigvis ikke like forutsigbart avvisende av livet i småbyen. Den løse videodagbokstilen, super 8-estetikken og fraværet av en skikkelig historie og stram dramaturgi gjør dette til en typisk elsk/hat-film på linje med Ruben Östlunds Gitarmongo.

Den blir hakket for innadvendt i sin nostalgiske minimalisme for denne anmelder, men livet i Falkenberg formidler følelsen av å være ung mann i en liten drittby på langt mer overbevisende vis enn tristessen i Falköping.

Jesper Ganslandt
Farvel Falkenberg
Memfis Film/Arthaus 2006, 91 min

Ronnie Sandahl
Vi som aldrig sa hora
Wahlström & Widstrand 2007, 172 sider

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..