Den tunge bølgen: The New Wave of Norwegian Metal

Fredag 25. mars spiller Djerv, Blood Command og Insense på John Dee. Djerv består av medlemmer fra Stonegard og Animal Alpha, så da passer det bra å legge ut min 2005-sak om den norske hardrockbølgen. Purified In Blood skulle også ha spilt, men måtte avlyse.

Djerv. Foto: Alexander Benjaminsen

Den norske hardrocken er i årevis blitt skvist av veteraner som nekter å gi seg på den ene siden og den omfattende black metal-scenen på den andre, men nå gjør flere band sitt til at dette er i ferd med å endre seg.

Det startet med at WE gikk rett inn på førsteplass på VG-lista med Smugglers i 2004, for deretter å plukke meg seg både Alarm- og Spellemannpris i år. 2005 ser også ut til å bli et bokstavelig tungt år, og allerede har vi fått fire gode album fra fire svært forskjellige band. Og jeg har ikke glemt at vi i tillegg sender Wig Wam til Melodi Grand Prix-finalen.

Disse fire bandene ligger derimot langt unna den ironiske poseringen og nostalgiske parodirocken til Wig Wam. Dette er en ny generasjon norske hardrockere, flasket opp på veteraner som Black Sabbath og Metallica og nyere band som Faith No More og Slipknot.

De lager musikk med store ambisjoner, aggressive riff, voldsom vokal og knallharde rytmer, musikk som er generasjoner unna den mer melodiøse hardrocken fra 70- og 80-tallet, som nå er blitt stueren.

Metalcore
Ta Insense fra Follo, med Tommy Hjelm fra Kristopher Schaus notoriske The Cumshots i spissen. Hjelm har takket for seg i The Cumshots for å følge opp Insense-debuten fra 2002 med Soothing Torture. Samtidig lanserer bandet begrepet The New Wave of Norwegian Metal. Et begrep lånt fra The New Wave of American Metal, representert ved band som Killswitch Engage, Slipknot og Shadows Fall – som låner like deler fra ekstrem hardcorepunk som klassisk metal og gjerne kalles metalcore.

Insense legger seg ganske tett opp til sine amerikanske forbilder, og kobler melodiøse partier og metalriffing med hissige hardcoreskrik, kaotiske arrangementer, støyutblåsninger og eksperimentering. Kanskje prøver de hakket for hardt, for samtidig som de sprenger ut en ny bås i norsk metal (riktignok sammen med Lowdown fra Stavanger og Clown fra Bergen), klarer ikke Insense å rive seg helt løs fra sine amerikanske forbilder.

El Caco er på samme selskap som Insense, men lillestrømlingene viser på sitt tredje album en større kommersiell klo. Så ble da også The Search det første albumet fra det vesle metalselskapet Black Balloon Records som karret seg inn på VG-lista noen uker tilbake. Fullt fortjent, for El Caco viser klar progresjon fra forgjengerne Viva og Solid Rest.

Trioen har alltid skapt et mektig øs, men kombinerer dette i stadig større grad med sterke og iørefallende melodier. Albumet er en fryd å høre på for alle med sansen for rock av det tyngste slaget. Enten vi da snakker om 70-tallet (Black Sabbath), 80-tallet (Metallica), 90-tallet (Soundgarden) eller 00-tallet (Queens of the Stone Age). El Caco klarer å skape sin musikalske oppvekst om til noe eget, nytt og spennende.

Stonegard vinner
Audrey Horne er et helt nytt band med erfarne musikere, og et solid bevis på at interessen for nye typer hardrock øker i Norge. Medlemmene har bakgrunn fra Bergens black metal-scene, fra band som Enslaved og Gorgoroth. Debuten No Hay Banda åpner med «Dead», som umiddelbart bringer tankene til de mer krevende og støyende partiene til Faith No More.

Produksjon, arrangementer og variasjon videre gjennom albumet får i det hele tatt Audrey Horne til å høres veldig amerikansk og moderne ut. Så er da kalaset delvis produsert av Joe Barresi, en størrelse med navn som Fu Manchu, Queens of the Stone Age og Melvins på cv-en. Det er solid og forfriskende unorskt, men jeg får noe av den samme følelsen jeg fikk av å høre på Insense: Det blir til tider for flinkt og for tett opp til de amerikanske referansepunktene, som for å vise amerikanerne at vi kan dette like godt som dem.

Skal vi kåre en vinner i dette rekordkvartalet for norsk hardrock, stikker oslobaserte Stonegard av med pokalen foran snuten til El Caco. Rett og slett fordi Arrows er et album der det meste klaffer, der bandet ikke har vært redd for å rendyrke sin stil og der dynamikken mellom blytunge rockere og ballader funker. Inspirasjonen er hentet fra 80-tallets thrash metal-scene med Metallica i front, krysset med en dose 90-tallsdysterhet, uten at resultatet verken blir nostalgisk og bakstreversk. Dette er 35 minutter med kontante rytmer, fengende låter og glassklare riff, der vokalist Torgrim Torve hele tiden ligger rå og selvsikker i front.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Bonus 1: Dagsavisen-anmeldelse av Insense.

Insense
Insense
This Dark Reign/Devil Doll Records 2002
4/6

Tommy Hjelm fra The Cumshots står som gitarist, produsent og tekniker fram som ryggraden i Insense, men oslobandet står langt nærmere hardcore enn The Cumshots’ metalliske røtter. Debutalbumet ble gitt ut på amerikanske This Dark Reign i sommer, et selskap som også gir ut Thulsa Doom i USA – og Insense har nok langt mer å hente på den spirende amerikanske metalcorescenen enn her hjemme.

”So slowly we will turn into this world we hated”, freser vokalist Eigil Dragvik – men fortsatt er Insense så unge, sinte og intense at de klarer å formilde troen på den hardeste rockens rensende evner. Og så lenge det handler om spyttende aggresjon og brutale riff står Insense støtt, men bandet vakler når det prøver seg på det mer melodiske og tilbakelente.

”Trust Just A Few” er en stokk stiv grungeballade, og Insense har heller ikke det samme særpreget til JR Ewing eller den melodiske teften til Amulet. Men har du fått øret opp for amerikanske band som Deftones og Hatebreed, er Insense helt klart verdt en nærmere lytt.

Bonus 2: Ny Tid-anmeldelse av Insense.

Insense
The Silent Epidemic
Black Balloon/Tuba 2007

I 2005 lanserte Insense begrepet «the new wave of Norwegian metal», et klart nikk til moderne metal à la Killswitch Engage og Shadows Fall. Men det er først på sitt tredje album Follo-gjengen begynner å oppfylle sine egne ambisjoner, for nå begynner det å lukte fugl av bandets rettferdige harme, røffe riff og beinknusende energi. Bare hør «The Erosion of Oslo», et oppgjør med grådighetskulturen i Oslo så aggressivt at bare sinte rockere kan slippe unna uten å rødme.