Nas: Prinsen av New York

Tirsdag 29. mars spiller Nas igjen i Oslo, denne gang på Sentrum Scene. Her er mine Nas-anmeldelser, og les også denne saken om den underholdende feiden med Jay-Z. Tidenes beste rapbattle?

Det var ikke så mange som brød seg om Nas i Norge, da han debuterte med Illmatic i 1994. Jeg husker at jeg fant den i 50-kronershylla på Platekompaniet omtrent samme uke som den kom ut, og skrev om jubileumstutgaven da den kom i 2004. Sjekk for øvrig ut Fredriksstad Blads legendariske anmeldelse av jubilemsutgaven her.

Nas
Illmatic: 10 Year Anniversary Platinum Series
Sony Urban Music/Columbia 2004
6/6

Et av 90-tallets virkelige mesterverk står like sterkt ti år etter.

Verselinjene «I never sleep, ’cause sleep is the cousin of death», «I’m takin rappers to a new plateau, through rap slow», «I’m a addict for sneakers», «I got so many rhymes, I don’t think I’m too sane». Debutalbumet til den unge New York-rapperen Nasir Jones var så full av minneverdige meldinger og rim at en fortsatt blir svimmel ti år etter, og eksemplene foran er kun hentet fra andre vers på «N.Y. State of Mind», den første av ni låter på Illmatic.

Sett i ettertid var ikke Illmatic bare et 100 prosent solid debutalbum, som satte en standard både Nas og konkurrerende rappere har slitt med å leve opp til siden.

Den representerer også et vannskille for amerikansk hiphop.

Illmatic var det første albumet der én enkelt rapper valgte fra øverste hylle av produsenter (et mønster som fortsatt er gjeldende). Sammen med debuten til The Notorious B.I.G. samme år representerte Illmatic også New Yorks comeback, etter at Los Angeles, med Dr. Dre og Death Row Records, i spissen stjal tronen tidlig på 90-tallet.

Men Illmatic var også et av de siste albumene der rappere ikke følte noe behov for å skjele til hitlistene og popbransjen. Nas samarbeidet med DJ Premier, Pete Rock, Large Professor, L.E.S. og Q-Tip, som var blant de største produsentstjernene i hiphop i 1994 – men som ikke hadde noe navn i popbransjen. I dag er produsenter som The Neptunes, Dr. Dre, Timbaland og Kanye West førende innen både hiphop, r&b og pop, noe som har ført til økt hiphopmakt – men samtidig også til at vi sjelden hører like fullblods hiphopalbum som Illmatic lenger.

Der Illmatic bare handlet om rim og rytmer, tok det ikke lang tid før virkeligheten var en annen. Artister som Coolio og Fugees invaderte hitlistene med en fusjon av hiphop, pop og r&b, og da Nas vendte tilbake i 1996 var det med «Street Dreams» – en låt med refrenget fra Eurythmics’ «Sweet Dreams» og gjestevokal av Lauryn Hill.

Sett i et slikt perspektiv er det ikke rart Illmatic anses som 90-tallets hellige gral innen amerikansk hiphop; et gjennomført album ubesudlet av kommersielle interesser og hiphops økende popularitet i mainstreamen.

PS! Jubileumsutgaven har fire remikser og uutgitte «On The Real» og «Star Wars» som bonus. Har du originalen fra før, holder det. Men har du den ikke, finnes det ingen unnskyldning lenger.

Opprinnelig publisert Aftenposten Aften.

Etter Illmatic anmeldte jeg både It Was Written og supergruppa The Firm i Klassekampen, men de har jeg dessverre ikke elektronisk. Dermed står jeg igjen med Stillmatic, God’s Son og Street’s Disciple, og her må jeg moderere mine dommer litt. God’s Son er en bra plate, men det er ingen sekser. Og Stillmatic er en soleklar femmer, og bedre enn God’s Son. Jeg er heller ikke så sikker på på at Street’s Disciple fortjente en femmer.

Her kommer vi nok tilbake til en av mine svakheter som plateanmelder, at hvis jeg virkelig blir begeistra for en plate, så sitter gleden så dypt i at det går ut over anmeldelsen av oppfølgeren. Med andre ord: Jeg anmelder vel så mye den sterke forgjengeren, som den ofte svakere nyheten.

For eksempel var jeg i sin tid svært begeistra for Raekwons Immobilarity, og der må jeg skylde på «temporary insanity» og at Only Built 4 Cuban Linx… var så sterk at den fortsatt satt i ryggmargen. I dette tilfellet tok det mer tid enn jeg hadde som anmelder å få øynene opp for kvalitetene Stillmatic, trolig på grunn av skuffelsene I Am… og Nastramadus. Dermed ble det skamros til God’s Son isteden. Jeg husker også at anmeldelsen ble skrevet raskt, etter en periode med intens lytting.

Uansett, her er anmeldelsene, warts and all:

Nas
Stillmatic
Columbia/Sony 2002
4/6

Mobb Deep
Infamy
Loud/Sony 2002
4/6

Nas og Mobb Deep lar seg ikke knuse av hetsen fra Jay-Z.

Hiphopkrigen i New York fortsetter, og Nas slår nådeløst tilbake mot erkefienden Jay-Z, eller Gay-Z som Nas kaller ham: «How much of Biggie’s rhymes are gonna come out of your fat lips?» spør han, og beskylder Jay-Z for å stjele rim, være stygg og homo – de ultimate hiphopfornærmelsene.

Nas er også ute etter eksmakkeren Cormegas hode på et fat, men når aggresjonen igjen gjør Nas til en vital rapper, klager vi ikke. «The Flyest»-duetten med AZ vekker minner om Illmatic-klassikeren, men Nas blir noe gretten i lengden og Tears For Fears-samplingen i «Rule» er en katastrofe.

Mobb Deeps album er «slow burners» som trenger tid, og selv om duoen neppe vil lage en ny The Infamous, rommer deres femte album flere godbiter. Det virker som duoen har gitt opp kampen om New York-tronen med Jay-Z for isteden å konsentrere seg om det den kan best: Mørk og dyster gangstarap.

Høydepunkter Nas: «Ether», «One Mic», «Destroy & Rebuild», «The Flyest». Høydepunkter Mobb Deep: «Pray For Me», «The Learning (Burn)», «Live Foul».

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Nas
The Lost Tapes
Ill Will Records/Columbia/Sony 2002
5/6

Få rappere har vært preget av hiphops suksessfulle og problematiske forhold til poplistene på samme måte som New York-rapperen Nas. Han debuterte med den umiddelbare klassikeren Illmatic i 1994, men har siden strevd med å balansere forholdet til sine hiphoprøtter med kravet om listeplasseringer, MTV-rotasjon og salgstall.

Etter en fin oppfølger, It Was Written, ble Nas fanget opp i en forvirrende blanding av materialisme, misunnelse og popflørting. Gledelig nok ser det nå ut til at den bitre feiden med Jay-Z har hjulpet Nas til å finne tilbake til røttene. Fjorårets Stillmatic var et stort steg i riktig retning, og denne samleren med uutgitte spor viser at Nas’ rimferdigheter trives aller best over enkle og mollstemte lydspor.

De 12 sporene stammer fra innspillingene til Stillmatic og Nastradamus, og nær sagt alle forlater dansegulvet til fordel for sår melankoli, nostalgi og respekt for hiphops røtter. The Lost Tapes viser en artist som har gått gjennom en kraftig modningsprosess, og selv om helheten er preget av at dette er spor som er blitt liggende igjen på klipperommet, er dette samtidig farlig nær ved å ende opp som Nas’ nest beste album.

Fortsetter Nas i dette sporet er det nesten så en øyner håp om en ny Illmatic.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Nas
God’s Son
Columbia/Sony 2002
6/6

Etter et tamt hiphopår tar Nas tilbake hiphoptronen med et overbevisende, personlig og positivt album.

Med God’s Son gjør Nasir Jones det samme som Jay-Z gjorde med The Blueprint i fjor. Han går tilbake til hiphops røtter, skjærer ned til beinet og viser at rapperen fortsatt er viktigere enn produsentene.

Nas debuterte med den umiddelbare klassikeren Illmatic i 1994, før så å røre seg bort i en stadig mindre velsmakende saus av popfrierier, supergrupper, stjernenykker og halvhjertede klubblåter. Fjorårets Stillmatic var et svært hederlig forsøk på å vende tilbake til røttene, som ble videreført med sommerens minimalistiske The Lost Tapes – og God’s Son innfrir alle forventningene og flere til.

«You can keep your weak beats from your corny producers», rapper Nas – og minner oss om at rapperen fortsatt er hovedpersonen i hiphop, i et år der The Neptunes og Timbaland så ut til å bli stående igjen som konger. Her er ingen halvhjertede forsøk på klubbangers, ingen resirkulerte poprefrenger, få gjester og ingen produsentnavn med «hit» stemplet i panna.

Albumet tar isteden hiphop tilbake til musikkformens rå røtter, og lar rapperen, tekstforfatteren og ordvirtuosen Nas lyse. Jeg kunne sitert ham herfra og til månen, for han har en slik flyt og autoritet at han kan rappe over alt fra utbrukte James Brown-loops til Beethovens «Für Elise». Noe han også gjør.

Åpningen, Nas-produserte «Get Down», tar ganske enkelt i bruk Browns «Funky Drummer» og «The Boss», velbrukte og velkjente – men det er en fabelaktig programerklæring for albumet. «Hør på meg, det er jeg som er hovedpersonen», sier Nas – og det er ikke tilfeldig at han står avkledd på omslaget. Dette er hans ord, hans verden – og God’s Son høres derfor ikke ut som et gruppearbeid slik de fleste andre hiphopalbum gjør i dag.

Nas sneier innom dramaet i hiphopbransjen, Jay-Z og P. Diddy i mektige «Last Real Nigga Alive» og «The Cross», men God’s Son er et album med langt bredere horisont. Nas har kommet gjennom 20-årenes festing, kjekling, sorg og bransjedrama – og står igjen fram som den skarpe og intense rapperen vi husker fra debuten.

Albumet er en hyllest til moren, som døde i mai, men virker mer som den er skrevet til hans vesle datter – for på God’s Son fullfører han den verdimessige endringen som var merkbar på Stillmatic. Det er fortsatt knatrende skytevåpen og tøffingpreik her, men Nas vekker først og fremst den samfunnsbevisste hiphopen til live. Hør bare «I Can», en smart og rørende kjærlighetserklæring til «the ghetto youth» over harde beats og – nettopp – Beethovens «Für Elise».

Med God’s Son har Nas satt punktum for et variert, mangslungent og innholdsrikt tiår som artist, og setter samtidig standarden for hiphop på 2000-tallet.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Nas
Street’s Disciple
Sony Urban Music/Columbia 2004
5/6

AZ
Decade 1994-2004
B.E.C./VME 2004
4/6

To flotte dobbeltalbum, to vidt forskjellige skjebner.

Nas lot seg korsfeste i videoen til «Hate Me Now». I «The Cross» rapper han «I carry the cross, if Virgin Mary had an abortion». Forrige album het God’s Son. Nå har han gjenskapt Da Vincis Nattverden, med seg selv i rollene som Jesus og alle de 12 disiplene på coveret.

Nasir Jones ble hiphops messias etter suverene Illmatic i 1994, men debuten overskygget Nas’ videre karriere på 90-tallet. I 2001 begynte han å grave seg tilbake til fortiden med albumet Stillmatic, og nå er operasjonen fullført.

Nas står nå frem som en moden hiphoplærer med fokus på politikk, kjærlighet, familie og hiphophistorie – uten stjerneprodusenter og lange gjestelister. Produsenter som Salaam Remi og L.E.S. tar musikken tilbake til 80- og 90-tallet – og albumet er så godt som rensket for klubb- og radiofrierier.

Street’s Disciple gir meg ikke det samme adrenalinkicket som Illmatic eller God’s Son, og hadde Nas kuttet to-tre låter, hadde det holdt med én cd. Samtidig har kvalitetskontrollen ført til at dette ender som et av hiphops svært få vellykkede dobbeltalbum – samtidig som Nas viser hvordan rappere kan eldes med stil.

Brooklyn-rapperen Anthony Cruz, alias AZ, har også slitt i skyggen av Illmatic, og huskes fortsatt best for gjesteverset på Nas’ «Life’s A Bitch». Låten innleder Decade, som oppsummerer karrièren fra solodebuten Doe Or Die via supergruppefloppen The Firm til de siste års ufortjent oversette bedrifter. 47 låter blir en overdose, og klønete miksing og fravær av bakgrunnsinfo trekker dessverre litt ned.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Nas
Hip Hop Is Dead
Def Jam/Universal 2006
5/6

Nas er ingen gretten hiphopgubbe.

Nasir Jones har bare laget ett perfekt album, 1994s Illmatic, men det er nettopp ønsket om å lage album som fortsatt plasserer ham i hiphopeliten. Der andre rappere spyr ut låter for å skape hits for bilstereoen, radiostasjonene og dansegulvet, er Nas så gammeldags at han gir oss gjennomtenkte album annethvert år.

Mannen er først og fremst rapper, ikke popstjerne, og hans knivskarpe tunge er avhengig av den riktige musikken. Med låter fra Scott Storch, Dr. Dre, Will.I.Am, L.E.S., Salaam Remi, Kanye West og StarGate er dette ikke noe problem her, og selv om konseptet ”Hip Hop Is Dead” føles noe surmaget, passer det perfekt.

Nas ble stjerne samtidig som hiphop fikk sitt store kommersielle gjennombrudd, og har slitt med de samme opp- og nedturene, paradoksene og utfordringene som hiphopkulturen. Dette er mer en påminner om hiphops gjennomslagskraft enn en nekrolog, og Nas minner oss om kulturens dype røtter og glemte helter.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.