Belle and Sebastian for viderekomne

Lørdag 2. april spiller Belle and Sebastian på Sentrum Scene. Her er platene du kan sjekke ut etter blinkskuddene If You’re Feeling Sinister (1996) og The Boy With the Arab Strap (1998).

Belle and Sebastian
Push Barman to Open Old Wounds
Jeepster Recordings/Tuba 2005
5/6

Finfin EP-samler fra skotske indiehelter.
Belle and Sebastian-fansen kan deles i to: De som fikk nok for lenge siden og de som aldri får nok. Dette er en plate for begge grupper.

I siste halvdel av 90-tallet gjorde Belle and Sebastian alt rett. Med mystikk, indiepuritanisme og design à la The Smiths, slapp Stuart Murdoch og kompani tre strålende album før imperiet raknet med 2000s Fold Your Hands Child, You Walk Like A Peasant.

Stuart David gikk til Looper, Isobel Campbell satset på The Gentle Waves og flere platekjøpere meldte seg ut av fanklubben (inkludert undertegnede).

Denne doble cd-samleren er en kjærkommen påminner om hva som var så bra med disse skottene; de fløyelsmyke melodiene, de sofistikerte arrangementene, de puslete sangstemmene og forakten for platebransjens regler. Her er hele 25 låter fra bandets sju EP-er fra 1997 til 2001, og bare én av dem – ”The State I Am In” (fra Tigermilk) – er med på et album. Rett og slett glimrende valuta for pengene.

Isobel Campbell & Mark Lanegan
Ballad of the Broken Seas
V2/Bonnier Amigo 2006

Hva får du om du setter porselensstemmen fra Belle and Sebastian i samme rom som mørkemannen fra Screaming Trees og Queens of the Stone Age? Blodbad? Nei, snarere en lavmælt miks av country, indiepop og rock, med en liten klype psykedelia. Ikke så langt unna Lanegans soloplater altså. Ikke helt de nye Nancy Sinatra & Lee Hazlewood, men heller ikke så langt unna.

Isobel Campbell
Milkwhite Sheets
V2 Records/Bonnier Amigo 2006
4/6

Årets andre album fra Belle and Sebastian-sangfugl.
Ballad of the Broken Seas ble en suksess for Isobel Campbell, pinglestemmen fra Belle and Sebastian, og Mark Lanegan, brumlebassen fra Screaming Trees og Queens of the Stone Age – med Mercury Award-nominasjon for årets beste album som høydepunkt. Nå er hun her igjen, og selv om Milkwhite Sheets startet som et hobbyprosjekt, kan det kjapt bli en ny suksess fra en singer/songwriter som har funnet sin egen stemme utenfor B&S-skyggen.

Mens Campbell ventet på at Lanegan ble ferdig med sine vokalspor til Ballad… fordypet hun seg i Harry Smiths legendariske Anthology of American Folk Music, og det forklarer hvorfor sangfuglen fra Skottland nå synger som en tidsreisende fra bortgjemte fjell og daler i USAs innland.

Dette er skjelettaktig spøkelsesfolk i ånden etter Jolie Holland og Will Oldham, om enn ikke helt på høyden og uten balansen Lanegan ga henne. Men Isobel er på sporet av noe stort nå.

Bonus: To andre band for Belle and Sebastian-fans.

Aberfeldy
Do Whatever Turns You On
Rough Trade Records/VME 2006
5/6

Sommerpop fra skotske sjarmtroll.
Skottene har lange tradisjoner innen flott og småpysete popmusikk, der band som Orange Juice, Teenage Fanclub, Belle and Sebastian og Travis har fôret oss med fjærlett og supermelodisk sommerpop. Nykommerne Aberfeldy fra Edinburgh kan nå melde seg inn i denne fine klubben.

De har beveget seg vekk fra det lave budsjettet på 2004-debuten Young Forever, til fordel for et rikere lydbilde og en økende fascinasjon for småcheesy 80-tallspop. Et øyeblikk lager de tidløse poplåter i ånden etter Prefab Sprout, det neste nikker de mot amerikansk alternativrock à la Devo og The B-52’s, før de plutselig er mest opptatt av å øve til en kommende Duran Duran-hyllest.

Frontfigur Riley Briggs er både selvsikker og bittersøt, og støttes flott opp av Ruth Barrie og Sarah McFadyen på harmonivokaler, snurrige keyboards og andre instrumenter. Det er umulig å unngå paralleller til London-bandet The Magic Numbers, og er du i beit for en ny frisk bris med sommerpop, kan du avblåse jakten.

Voxtrot
Voxtrot
Playloudrecord/Playground 2007
4/6

Texas-band som er mer Belle and Sebastian enn ZZ Top.
Maktforholdene i indierocken endres kjapt. Først fikk vi en flom band pushet fram av nettaviser som Pitchfork, Playlouder og PopMatters, og nå omtales Voxtrot som et av de første ”bloggbandene”. De fikk et stort navn på nettet, takket være hysterisk omtale av deres tre første EP-er, og debutalbumet kan like kjapt bli knust av de massive forventningene.

Texas-bandet melodiøs og melankolsk puslepop, langt nærmere briter som Belle and Sebastian og The Smiths enn hårete Texas-rock. Frontmann Ramesh Srivastava stråler i perler som ”Every Day”, ”Blood Red Blood” og ”Firecracker”, men trekkes ned av enkelte tekstblødmer og pinlige låter (Coldplay-pastisjen ”Real Live Version” for eksempel).

Det er forståelig at texanerne ønsker å lage noe helt nytt, men i forhold til massene hadde det vært smartere å ta med noe fra ep-ene. Voxtrot kan raskt dele skjebne med Beta Band, som heller aldri kom seg ut av skyggen av sine første ep-er.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende og Ny Tid.