Foo så bra

Fredag 8. april slipper Foo Fighters sitt sjuende album, Wasting Light, og 24. juni spiller bandet i Telenor Arena. Jeg har bare anmeldt One By One, og da var jeg sveiseblind etter tre glimrende Foo-konserter på rappen. Her er den i overkant begeistrede anmeldelsen.

Dette er den eneste Foo Fighters-skiva jeg har anmeldt, og jeg var nok sterkt preget av gruppas to fabelaktige konserter på Leeds-festivalen og Wembley Arena samme år. Jeg så faktisk Foo Fighters tre ganger det året, og fikk vel egentlig dosen min av bandet da. Har ikke hørt så mye på dem siden.

Uansett, One By One, skulle nok fått en 4-er. Les heller mitt intervju med og konsertanmeldelse av Foo Fighters anno 2002 her.

Foo Fighters
One By One
RCA/BMG 2002
5/6

Som gammel Nirvana-fan har jeg vært litt skeptisk til Dave Grohls videre karriere. Bare snobberi så klart, og da jeg i høst så Foo Fighters forhekse nesten 40.000 mennesker som headliner på Leeds-festivalen var det bare å bøye seg i støvet for kong Dave I.

Ikke bare gir Foo Fighters ut deres fjerde og kanskje mest solide album i år. Grohl rekker også å parodiere tungrock i Tenacious D, heve Queens Of The Stone Age opp til nye høyder på Songs For The Deaf og minne oss om Nirvanas storhet med bandets kommende samleplate.

Men det er One By One som er kronen på verket for Grohl. [2010-kommentar: Uffda!]

Albumet er nærmest spilt inn to ganger, før og etter at Grohl slet ut trommestikkene i Queens Of The Stone Age. Denne prosessen har ført til at One By One går rett i strupen [uffda!] med søt umiddelbarhet og sikker overbevisning om rockens enkleste virkemidler.

Dette er hardtslående pop med skarpe kanter og lettere dystre tekster om kjærlighet og slikt; som Nirvana i møte med powerpopmestrene The Posies – eller The Byrds i møte med Hüsker Dü om du vil [så bra var dette ikke!]. Bandet har lagt fra seg alle hardcorepretensjoner [say what?] og står nå fram som et tvers gjennom melodisk rockeband med stor tyngde og autoritet.

Foo Fighters har alltid hatt mengder med gode låter, og konsertene deres er som rene slagerparader å regne – men albumene har alltid vært noe ujevne. Slik er det også denne gangen, for etter en forrykende åpning mister «One By One» noe av dampen midtveis [nettopp!] – og det klør i fjernkontrollarmen både en og to ganger.

Men albumet står aldri i fare for å parkere, og Grohl henter seg inn gjennom den mektige og minimalistiske balladen «Lonely As You» og den nesten åtte minutter lange «Come Back».

Bonusvideo: «The One» er vel ikke på noen av studioalbumene, men fra Orange County-soundtracket.

Bonus: Anmeldelse av Tenacious D, som artig nok har vist seg å ha lengre holdbarhetsdato – i alle fall i min platesamling.

Tenacious D
Tenacious D
Epic Records/Sony 2001
4/6

Det var en sen hverdagskveld foran tv-skjermen i våres. Plutselig dukket to tjukkaser opp på skjermen og fortalte med stor selvsikkerhet at de hadde skrevet Verdens beste sang – etter utfordring fra Djevelen.

Både låta og videoen «Tribute» var hysterisk morsom – og bra – en slags sprø hyllest til både «Stairway To Heaven» og «Bohemian Rhapsody». Tenacious D, kalte de seg. Hva var dette?

Det viste seg at Tenacious D opprinnelig er et prosjekt satt i scene av komikeren Jack Black (i Norge best kjent for sin birolle som rappkjefta platesjappemann i filmen High Fidelity) og gitaristen Kyle Gass. De har gjort en lang rekke spillejobber og produsert sketsjer for programmet Mr. Show på tv-kanalen HBO.

Og bare ideen om en akustisk heavy metal-duo som synger storslåtte powerballader om Satan, damer og andre metalklisjeer er morsom, men Tenacious D er ikke bare overflatisk humor.

For i tillegg til treffende parodiske tekster besitter disse kara også stor kunnskap om den pompøse hardrockens historie (i alle fall fram til midten av 80-tallet), og på sitt beste er dette både parodi og hyllest på en gang. Dette blir bare enda tydeligere når gutta på dette albumet får kompetent assistanse fra Dave Grohl, The Dust Brothers og medlemmer fra Vandals, Red Kross og Phish.

Jack Black leverer tekster som «With karate I’ll kick your ass / From here to Tienanmen Square» og «I’m gonna fuck you softly / I’m gonna screw you gently / I’m gonna hump you sweetly / I’m gonna ball you discreetly» med like stor innlevelse som 70- og 80-tallets metal-guder – og Tenacious D plasserer Ronnie James Dio bokstavelig talt på gamlehjem (i låta «Dio»).

Dette er nok enda morsommere når du får se duoen, og blir dette spillefilm kan det raskt bli en konkurrent til This Is Spinal Tap. Men er du fan av Led Zeppelin, Queen, Dio, Journey, Black Sabbath, Lynyrd Skynyrd og Kansas er sjansen stor for at du synes dette er hysterisk morsomt. Eller kanskje bare dritbra musikk – det er kanskje det skumleste.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.