Fett: Dr. Eriks hevn

Fredag 15. april slipper Lars Vaular singelen «Fett», en variant av Dr. Eriks kultlåt «Det eneste jeg vil er å ha det fett». Jeg anmeldte selvsagt den opprinnelige singelen i 1997, sammen med Those Norwegians, Palace of Pleasure og Norges første drum’n’bass-album. Det kaller jeg en god musikkuke!

(Les mer om det norske rytmeåret 1997 her. Rune Lindbæk-intervju fra 1998 finner du her. Sjekk også ut Lars Vaular anno 2005 her.)

Dr. Erik
Det eneste jeg vil er å ha det fett cd-s
Virgin Records 1997

En fengende dustelåt fra Dr. Erik, en av veteranene innen Oslos technomiljø, med fartstid fra Nemmelig Hemmelig og Masters ov Møh. Låta er av den typen som er morsom et par ganger, men som du blir drittlei av etter kort tid. Kort sagt består låta kun av Dr. Erik som synger «Det eneste jeg vil er å det fett / For jeg danser hele natten til morgenen» i falsett over en svært enkel rytme.

Ganske riktig beskrevet som en «Livet er for kjipt» for 90-tallet av DJ Strangefruit, og en god spøk som plateselskapet Virgin i alle fall bet på.

[2011-kommentar: Hva kan man si? Dr. Erik viste seg ganske riktig som en «one hit wonder», eller rettere sagt «one cult hit wonder», men jeg tok grundig feil da jeg skrev at man blir drittlei etter kort tid. Eller, man ble kanskje fort lei, men så kom låta tilbake. Og tilbake. Og i 2011 er den tilbake for fullt. Lars Vaular gjør sin versjon, og DJ Strangefruit kåret den nettopp til tidenes sjette beste norske nydiscolåt i D2. Denne gangen sammenlignet han dem med Beraneks «Dra te hælvete».

Jeg har også puslet sammen noen fakta og rykter om Dr. Erik, basert på denne Facebook-tråden.

1. Dr. Eriks løsemiddelshow på Mir ble avbrutt etter fem minutter, fordi han hadde med seg en vifte som han satte en flaske tynner bak. Stemningen ble litt tett.

2. Ryktene vil ha det til at Dr. Erik spilte inn et rapalbum på norsk, som var av det svært interessante slaget. Stjålne bilstereoer og greier.

3. «Studioet» hans besto av en madrass, en stol og en kassettspiller.]

[Edit: Og var Dr. Erik «inspirert» av Global Communications «The Way»? Døm selv.

Bonus: Ukas andre anmeldelser.

Those Norwegians
Kaminzky Park
Paper Recordings/Voices of Wonder 1997

Det glitrende norske technoåret fortsetter med Kaminzky Park, i praksis en hyllest til de siste 30 års dansemusikk. Those Norwegians er Rune Lindbæk, Torbjørn Brundtland og Ole Mjøs, og trioen har snekret sammen en plate som minner lite om hva vi har hørt fra Norge før. Det er langt fra tradisjonell ravetechno, dette er en feiring av groove, rytme og disco.

Her er funk, jazz, disco, house, techno, hiphop med mer sauset sammen til en aldeles uimotståelig blanding. Åpningslåta «39-38-39» er ren jazzfunk, og høres mer ut som Donald Byrd, Lonnie Liston-Smith eller The JB’s anno 1970 enn noe norsk. Store deler av plata er sterkt influert av amerikansk dansemusikk fra tidlig 70-tall, før disco ble kommers og jazz forsvant fra dansegulvet.

Instrumenter som bass, gitar, orgel og blåsere får lov til å utfolde seg, men framfor alt skal det svinge. Utvilsomt den beste norske funkplata noensinne.

[2011-kommentar: Holdningene til sampling var rimelig liberalistiske i Musikk-Norge på 1990-tallet. Sjekk ut dette intervjuet med Folk & Røvere, og disse to låtene nedenfor. Setter jo dagens rettstvist mellom Rune Lindbæk og Torbjørn Brundtland i et spesielt lys.]

Those Norwegians: «Dom B. Sensi» (1997)

Leroy Hutson: «So Nice» (1979)

Palace Of Pleasure
Emperor Norton
dBUT records 1997

En fest av saftige rytmer, spennende innfall og lekelyst. Slik kan man oppsummere Palace Of Pleasure (POP) sin andre plate. Etter debutplata Release The Pleasure i 1996 og en rekke konserter (blant annet en solid oppvarmingsjobb for Tortoise), er gruppa i ferd med å bli blant hovedstadens mest spennende.

POP er et seks mann sterkt band med sugende rytmisk musikk på repertoaret, kall det gjerne techno. Jeg velger å kalle det hybridmusikk, gruppa stjeler og låner fra en rekke musikksjangre og setter det sammen på sin egen måte. Emperor Norton er en gnistrende fusjon av rock, techno, hiphop, reggae og jazz. En gjeng norske rockegutter som har oppdaga sampleren, techno og svarte musikkformer som hiphop, dub og reggae.

Sugende hiphoprytmer, skingrende gitarer, scratching, obskure samplinger, elektronisk støy og ekkoeffekter sys sammen til uimoståelige og suggerende lydcollager. Åpningslåta «Octopussy» er en ti minutter lang rytmisk fest, mens «Mouse In A Trap» er noe av det beste innen dub/reggae jeg har hørt fra Oslo.

Andre låter går noe på tomgang, «Oh Calcutta» og «Pink Palace» blekner sammenlignet med platas mange høydepunkt. Gruppa mangler også en fargerik vokalist eller MC til å bryte opp med sprø innfall, toasting, rapping eller lignende i blant. Helhetsinntrykket er allikevel bunnsolid: Lekent, groovy, eksperimenterende og tøft. Nok et bevis på at 1997 virkelig blir året for tunge og tøffe rytmer i oslomusikken.

Magick A
Lemon, Saab 96 and a book
April Records/Voices of Wonder 1997

Dersom hukommelsen min ikke er i ferd med å svikte, er dette den første rene drum’n’bass-plate fra Norge. Håvid Engmark har bakgrunn fra discopopgruppa Pimp Image og er Grefsen-mester i breakdance fra 1984, men nå snekrer han sammen melodisk og tilbakelent drum’n’bass. Sjangeren er en av de ferskeste innen elektronisk musikk, kjennetegnet av kjappe trommer og treg, tung bass.

Magick A savner nok mer skarpe kanter, brutale rytmer og mørke skygger i musikken sin, og mye blir snill taffelmusikk. Sammenlignet med sjangerens mest spennende innovatører som Plug, Kemet Crew, Grooverider og Funki Porcini blir Lemon… for snill og tannløs i lengden. Men låter som «Filtermatick» og «Biceps Hangover» rommer allikevel nok spennende lyder og innfall til å gjøre plata til en spennende utvekst i den norske platehøsten.

Magick A er trolig bare den første av en flodbølge norske artister innen drum’n’bass. Heng med fra starten. [2011-kommentar: Flodbølge og flodbølge, men vi fikk da Teebee. Håvard Engmark er for øvrig broren til Åsleik Engmark.]

Opprinnelig publisert i Osloposten.