Historien om sløye beats

Et sted mellom weedhop og jazzrap, der finner du 90-tallsfenomenet «sløye beats». Dette intervjuet med Folk & Røvere utviklet seg til denne Facebook-tråden, og her oppsummerer jeg historien til og opphavsmennene bak uttrykket.

Søk på «sløye beats» på Google, så kommer dette Folk & Røvere-pressebildet opp.

Det begynner altså med dette sitatet fra Ulf «Ulph» Nygaard i januar 1998, der han snakker om Folk & Røveres andre plate, Kaustisksoda.

– Selve oppsettinga av bandet med kvinnelig vokalist, samples og sløye rytmer er lik Portishead. Men det viktigste fellestrekket er den inspirasjon begge grupper henter fra hiphop.

Dette gjenhøret får Thomas Marynowski til å komme med følgende utbrudd.

– Jeg trodde jeg kunne leve resten av livet mitt uten å se uttrykket «sløye rytmer» igjen, men neida.

Etter noen vitser om dubjazztriphop og den upubliserte Bjørn Torske-låta «Sløye Rytmer», hvor samples fra fiskeindustrien blir brukt som perkusjon, finner jeg ut at Dagbladets Sigrid Hvidsten tidligere har gravd i uttrykkets historie. Tenårings-Sigrid lurte nemlig fælt på hva sløye beats betydde gjennom store deler av 90-tallet.

Hun skrev følgende:

«Kafeene spilte Nightmares on Wax og Kruder & Dorfmeister, og musikkanmelderne begynte å bruke uttrykk som ‘sløye beats’, som var noe av det fineste man kunne si om bakgrunnsmusikk.

Dagbladets tidligere klubbkonge Thomas Strzelecki forklarte her om dagen: ‘Nå høres det helt harry ut, men jeg har sikkert brukt det selv. Jeg får en skikkelig Grunerløkka 1997-følelse av det uttrykket. Det høres ut som noe Ulph Nygaard i Folk & Røvere har funnet opp, og som senere ble hentet inn av Aftenposten. Men som sagt, jeg har sikkert brukt det selv.’

Nå måtte vi gå vitenskapelig til verks. Og holde tunga rett i munnen. Det er nemlig forskjell på «sløyt», «sløye rytmer» og «sløye beats».

Black Box-boss Jon Refsdal Moe meldte seg inn i debatten:

– Sløyt er vel gammal jazzlingo – mener absolutt at jeg hørte det uttrykket lenge før 1996.

Og det stemmer. Allerede i 1958 skrev VG følgende om boksing: «Tungvektsoppgjøret mellom de Voogd og tyskeren Horst Herold startet temmelig sløyt.»

Og sløyt ble i musikksammenheng lenge brukt om både jazz og reggae. Men på 90-tallet skjer det altså noe, og ifølge min research er Dagbladets Anders Grønneberg den første som setter begrepet «sløye rytmer» ned på papiret:

«Diverse gitarføringer, mykfunk og taffeljazz legger seg på et teppe av sløyt & sugende bass- og trommegroove.»
Om Ingeborg Mathisen (1996).

«Den syder av eksotiske klanger og sløye rytmer.»
Om Stakka Bo (1996).

Samme år slår triphop og kafétronika gjennom i Norge. Folk & Røvere debuterer, og Ulf Nygaard begynner å snakke om sløye rytmer. Han skylder på jazzgutta.

@oyvindholen Jeg fant den! Veldig morsomt! Sjur Miljteig og Peder Kjellsby sa «sløyt» etter hver slurk av halvliteren hele 90-tallet! 😮

— Folk & Røvere (@folkogrovere) April 4, 2011

Miljeteig og Kjellsby er sentrale i jazztriphopdubtronikamiljøet som etablerer seg på Fru Hagen på Grünerløkka. De danner gruppa Blakey & The Jazz, som blir første plate ut på Folk & Røveres plateselskap, og som senere skifter navn til Friko.

Men fortsatt snakker vi altså om «sløye rytmer». Når blir det «sløye beats»?

Det er mannen som først rettet pekefingeren mot Ulf Nygaard. I Dagbladet 12. mai 1998 skriver Thomas Strzelecki følgende om Money Mark.

«En ubeskrivelig über-cool magi som gjør at han kommer unna med alt; det være seg vestkystpop, sløye beats, bossanova eller chill-out.»

Vi aner at Strzelecki var påvirket av den samtidige subsjangeren «big beat» (Fatboy Slim, Chemical Brothers), som også gikk under navnet «monsterbeats».

Men begrepet «sløye beats» lever fortsatt. Anders Grønneberg skriver om sløye beats i sin Moby-anmeldelse fra 2008, året etter skriver Morgenbladets Martin Bjørnersen i en dubstepartikkel om «det store, nerdete internasjonale ‘sløye beats‘-folket», mens Sverre Ole Drønen (eller er det desken?) i fjor skrev at Massive Attack er flinkest til «å smi sammen gode melodilinjer og sløye beats».

Mysteriet er oppklart. Neste kapittel: Hvem begynte å skrive om «platesnurrere» og «knotteskruere»?

Bonus: Min sløye anmelderhistorie.
Jeg er ikke uskyldig oppe i dette. Jeg skrev om sløye rytmer allerede i 1998, men kan skylde på intervjuobjektet, Ulf Nygaard. Men jeg tok med meg begrepet videre, og gikk etter hvert også over til å bruke «sløye beats». Her er mine sløye plateanmeldelser.

Chillinuts
Chillinuts EP
Agent Orange/MNW 1999
4/6

Chillinuts surfer fra jazza klubbmusikk via lett drum’n’bass til beintøff hiphop.

Med sin debutplate melder Chillinuts seg på for deltagelse på det norske landslaget i klubbmusikk. Hans Jørgen Whist og Marius Rypdal (sønn av Terje) dannet Chillinuts i Liverpool for halvannet år siden, og har siden gjort flere spillejobber i England og her hjemme.

Duoens første smakebit fra sitt kommende debutalbum lover godt, der gutta suser innom de fleste sjangre innen moderne klubbmusikk; klubbjazz, drum’n’bass, big beat og hiphop. Jeg hører klart ekko av lydbildet til A Tribe Called Quest (anno The Low End Theory), med feit bass og seige blåserriff på åpningssporet «Chillinuts». Men på sitt mest jazza låter Chillinuts noe antikvarisk, mens spor som «Turnpike Groove Inspectah» og «Cut The Crap» følger big beat-formelen, med sine samplede hiphop-«punchlines», sløye rytmer og blåsere, vel slavisk. Det låter tøft, men Chillinuts har ennå ikke elegansen til for eksempel Päronsoda.

Chillinuts er klart best når de konsentrerer seg om hardere og mer minimalistiske hiphoptoner. «Blended n’Bottled» er en av de best produserte hiphopsporene jeg har hørt fra norske hender; med sine «østlige» strykere, tøff scratching og rytmer som truer nakkevirvlene. Habil fransk/engelsk rapping fra Sean og Chellme skader heller ikke, og dette sporet er verdt hele innkjøpsprisen alene.

Drum’n’bass-sporet «Just Came Back From London» med MC Blakey sitter også, og viser at Chillinuts står seg aller best med vokalhjelp.

Madvillain
Madvillainy
Stones Throw/Play It Again Sam/Playground 2004
5/6

”Keep it unreal” med MF Doom og Madlib.

”Keep it real”-filosofien er et av de store paradoksene i hiphop. For der kravene om å være tro mot deg selv og hvor du kommer fra til tider virker som en tvangstrøye, er det få musikkgenrer der skuespill og rollespillet står sterkere. Som på dette flotte albumet.

Under artistnavnet Madvillain møtes hyperaktive Otis Jackson jr. alias Madlib og arbeidsnarkomane Daniel Dumile alias MF Doom, der de blant annet gjør duetter som fantasifostrene Quasimoto og Viktor Vaughn. På ”Fancy Clown” opplever til og med Vaughn at kjæresten hans er utro med Metalface, enda et alias for Dumile.

Forvirret? Det er nettopp meningen, og Madvillainy imponerer med sløye beats pakket inn i et slør av obskure jazz‑, latin-, soul- og funksamplinger. Det er på høyde med de klassiske Viktor Vaughn- og Quasimoto-albumene, og i Doom har Madlib funnet en nærmest perfekt partner i rim. Hans skarpe tunge er den perfekte oppstrammeren og inspiratoren for Madlibs utallige og sprikende ideer.

Opprinnelig publisert i Osloposten.

Pete Philly and Perquisite
Mindstate
Unexplained/Epitaph/Bonnier Amigo 2005
3/6

Småslapp jazzrap-revival via Nederland.

Husker du jazzrap? Sløye beats og tilbakelent rapping med jazzkrydder. A Tribe Called Quest, Digable Planets, Jazzmatazz og De La Soul.

Rapperen Pete Philly og produsenten Perquisite gjør i alle fall det, og på Mindstate har duoen fått med seg rapperen Talib Kweli og jazzmusikerne Jesse van Ruller og Benjamin Herman på et debutalbum som skulle ønske det ble unnfanget i 1993. Perquisite er skolert cellist som også sysler innen nujazz, og lager musikk som er rik på detaljer – men noe fattig på rytmisk punch.

Pete Philly er en fjellstø rapper med solid uttale, og hele prosjektet hadde nok vakt stor oppsikt dersom to nordmenn sto bak. Når det faktisk kommer fra Nederland, vil det neppe møtes av noe mer enn godkjente skuldertrekk. Det er i overkant nostalgisk og sløvt i kantene, men duoen har nok hjerne, oppfinnsomhet og musikkglede til at fans av A Tribe Called Quest, Blackalicious, Common og Black Star bør gi Mindstate en sjanse.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

J Dilla
Donuts
Stones Throw/Play It Again Sam/VME 2006
5/6

Snacks fra hiphopprodusentens roterom.

Det er sent på kvelden. Vi er hjemme hos Jay Dee, også kjent som J Dilla, kjent for sine produksjoner for A Tribe Called Quest, D’Angelo, Common og Slum Village. Festen flommer over av konjakk og jazztobakk, men så tar Dilla kontrollen over musikken. Han går berserk ved stereoanlegget, og spyr ut en fragmentarisk miks av hiphopslagere, soulklassikere og små brokker av sine egne sløye beats.

Han er ikke tålmodig nok til å spille noen låter ferdig, men skifter rytme og stil hvert halvannet minutt. Damene på festen blir lei og går og de fleste karene følger etter, mens to-tre beats-nerder sitter igjen måpende av beundring.

Albumet Donuts er denne festen: Et rastløst musikalsk nachspiel hjemme hos Jay Dee; 31 spor blottet for rappere, men desto rikere på ideer og stemninger. Ikke for alle, men en hypnotisk vinner for alle med sans for funky bakgrunnsmusikk eller deg med en hiphop-produsent i magen. Og befriende langt unna den eklektiske eksperimenteringen til DJ Shadow og Prefuse 73.

Upublisert versjon av Bergens Tidende-anmeldelse. Måtte skrives om da Dilla døde rett før jeg leverte fra meg anmeldelsen.

http://www.facebook.com/profile.php?id=711516188#!/permalink.php?story_fbid=136711346399954&id=711516188