Lenge leve Gang Starr

Ett år er gått siden Guru døde. Leve Guru, og leve Gang Starr. Jeg har tidligere publisert mitt intervju med Guru fra 1995, her følger anmeldelsen av konserten med Gang Starr på Rockefeller 24. november 2003. Krompen var der. Var du?

Gang Starr
Rockefeller
Publikum: 1350 (veldig fullt)
Aktuell CD: The Ownerz
5/6

Guru og DJ Premier viste hvordan man kan mette to hiphopgenerasjoner og kronprins Haakon – bare med hjelp av kontante rim og knallharde rytmer.

Det begynner å bli en velkjent vits. Mens Keith Elam, alias Guru, satt fast i tollen akkurat som Redman tidligere i høst, gjorde et halvt fotballag norske rappere sitt beste for å holde på interessen til et stappsvett Rockefeller. Men Madcon, Vinni fra Paperboys, finske Redrama, Diaz og Kleen Cut får ha oss unnskyldt, for da Guru og Chris Martin, alias DJ Premier, endelig gikk på scenen ti minutter før midnatt ble nordmennene blåst av scenen.

«Niggas could sell more records, but they still can’t flip a live forum», rapper Guru i «New York Strait Talk», og setter fingeren presist på fenomenet Gang Starr. New York-duoen har kanskje ikke solgt så mange plater, men få grupper var like innflytelsesrike gjennom 90-tallet. Gurus monotone og selvsikre vokal kombinert med DJ Premiers oppfinnsomme minimalisme har satt sterke spor i to generasjoner hiphopfans, og i går var de samlet til vekkelsesmøte. Ja, ryktene sa at selv kronprins Haakon var i huset.

Og Gang Starr skuffet ikke. Årets The Ownerz vitner kanskje om falmende storhet, men Guru og «Primo» viste fra første tone at de ikke har tenkt å pakke sammen ennå.

Det startet med kompromissløse «Code of the Streets» i 1994, og fortsatte i en slagerparade uten like: «Step In The Arena», «Work», «Ex Girl To Next Girl», «Just To Get A Rep», «DWYCK», «Mass Appeal», «Words I Manifest», «Above the Clouds», «Take It Personal» og «Jazz Thing» – for å nevne noen. På sitt beste en suveren maktdemonstrasjon, og en viktig påminner om urkraften i én mikrofon og to platespillere.

– Mens USA har glemt hva ekte hiphop er, har dere holdt kulturen i live, sa en strålende opplagt Guru fra scenen.

Men etter at rimpartner Big Shug kom på scenen, tok begeistringen nesten overhånd. Det ble mye «keep it real»-mas, og Gang Starr mistet litt av det sikre grepet på bekostning av mer ufokusert tøys og gjentatte ekstranumre frem mot teppefall kl. 01.30. Flisespikkeri, men slikt må en gruppe som kaller seg «one of the best yet» tåle.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

Bonus: Dagsavisen-anmeldelse av The Ownerz.

Gang Starr
The Ownerz
Virgin 2003
4/6

Siden debuten i 1989 har DJ Premier og Guru vært en hiphopbauta i New York. Duoen startet som jazzrappionerer, men ble arena for gatesmart minimalisme kjennetegnet av Premiers oppfinnsomme musikk og Gurus monotone flyt. Trilogien Step in the Arena, Daily Operation og Hard To Earn fra tidlig 90-tall står fortsatt som en påle i min platesamling.

Gang Starr har alltid stått trassig på siden av sine mer populære kollegaer og gjort sin greie. Slik er det fortsatt, og duoens sjuende album er et solid album uten de store overraskelsene eller høydepunktene. ”Skills” og ”Same Team, No Games” viser at Premier ikke har mistet Midas-touchen, men stilen er mer konservativ sammenlignet med grensesprengere som ”Come Clean”, ”Brainstorm” og ”Mass Appeal”.

Samtidig gjør Guru det han kan best; skryter breialt, hyller hiphopkulturen, rapporterer fra gatene og ”talking some serious shit”. The Ownerz vil glede gamle fans, men duoen skinner ikke like sterkt som for ti år siden. Og dette er faktisk deres dårligste album siden debuten.