Marvel Comics på 60-tallet: Naiv. Super

Onsdag 27. april er det premiere på Thor. De norrøne gudene vet hvordan det går, men hvis den stinker, kan vi Marvel-zombier trøste oss med de klassiske og billige Essential Marvel-samlingene som sutteklut.

(Les mer om revitaliseringen av superheltene her.)

Stan Lee, Jack Kirby m.fl.
Essential Marvel
Marvel Comics

Her i Norge har aldri superheltene fanget folkesjelen på samme måte som i USA, der de har satt uslettelige spor siden Supermann første gang dukket opp i 1938. Supermann, Batman og forlaget DCs andre figurer regjerte lenge, men på 1960-tallet overtok forlaget Marvel superheltenes verden.

Essential Marvel-bøkene er billige og omfangsrike presentasjoner av det som så til de grader fanget amerikanernes bevissthet på 60-tallet – og bare det gjør dette til viktig kulturhistorie. Tar vi med at mye er framifrå tegnet og fortalt også, er dette mange timer med nostalgisk underholdning av høy klasse.

Superheltene lå brakk på 50-tallet, til fordel for skrekk-, krim- og science fiction-serier fra forlag som EC Comics. Men korstoget mot tegneseriene på 50-tallet kastrerte disse, og forlagene vendte seg igjen mot superheltene.

Marvel-eventyret startet med to menn: Stan Lee og Jack Kirby. I 1961 skapte de superheltgruppa Fantastic Four, en serie som dannet skole med sine typiske trekk:

1. Heltene får superkrefter på grunn av ytre omstendigheter (her var det snakk om kosmiske stråler i rommet; Spider-Man ble bitt av en radioaktiv edderkopp).

2. Heltene kjekler seg imellom, er gjerne i familie og eventyrene får et innslag av såpeopera.

3. Stadig nye figurer dukker opp; de mest populære får egne serier, mens helter og skurker gjør gjesteopptredener i hverandres serier. Marvels helter og skurker ble flettet sammen i et tett univers.

Fantastic Four ble en gigantisk suksess, og Lee og Kirby sto i front for en voldsom ekspansjon. Sammen skapte de serier som X-Men, Daredevil, Hulk, The Mighty Thor, Iron Man, og Silver Surfer, mens Lee samarbeidet med Steve Ditko i seriene Spider-Man og Dr. Strange. Ditko hadde tidligere skapt Captain America, og med Lee på manussiden ble figuren relansert med stor suksess.

Måten Lee laget seriene på var også helt ny: Han diskuterte plotet med tegneren, som så overtok initiativet. Først da serien var ferdigtegnet skrev Lee tekst og dialog, hvilket i praksis betydde at tegnerne hadde større innflytelse på selve historien enn tidligere.

Men hovedgrunnen til Marvels enorme suksess var miksen av kosmiske eventyr og hverdagslig såpeopera. Ved å gi superheltene menneskelige trekk og problemer, ble det hele så mye mer levende. Selv superhelter som redder verden en gang i måneden krangler og har problemer i hverdagslivet, var Lees enkle filosofi.

Hver bok i serien er på 500-600 sider og trykket i svart/hvitt på billig papir. Ikke så lekkert kanskje, men fordelen er en svært overkommelig pris. For feinschmeckere finnes den langt dyrere Marvel Masterworks-serien med stive permer og gilde farger. I Essential-serien er det kommet bøker med Spider-Man, Fantastic Four, Avengers, Silver Surfer, Captain America, X-Men, Iron Man og Hulk. I tillegg har X-Men-feberen i USA ført til at nyere X-Men– og Wolverine-serier er blitt trykket opp. Dessuten er Norges favorittbarbar, Conan, å få i en samling.

Skal man starte et sted, er de første Spider-Man- og Fantastic Four-bøkene det mest naturlige. Men selv de dårligste samlingene har sin sjarm. The Essential Iron Man er egentlig ganske stusslige saker, men det er likevel ubetalelig morsomt å lese en serie så spekket med tvilsom vitenskap, onde kommunister, corny dialog og selvmedlidenhet. Eller hva skal man si om en helt som går rundt og tenker følgende om seg selv: ”As for the Iron Man, that metallic hulk who once was Anthony Stark … who knows what destiny awaits him? Time alone will provide the answer! Time alone …”

Etter en lengre økonomisk og kunstnerisk kriseperiode tyder tegn på at Marvel nå igjen er på fremmarsj – med den suksessfulle ”X-Men”-filmen og den kommende ”Spider-Man”-filmatiseringen som spydspisser. Men forlaget klarer nok aldri å overgå den hyperkreative perioden på 60-tallet. [2011-kommentar: Eller har de det? Med forfattere som Brian Michael Bendis, Grant Morrison, Ed Brubaker og Mark Millar i front, ble Marvel på 2000-tallet sterkere enn på lenge. Kanskje enn noensinne?]

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende i 2001.