Alexander Rishaugs hypnotiske elektronika

Fredag 15. april slapp Alexander Rishaug sin tredje plate, Shadow of Events, på det tyske selskapet Dekorder. Rishaug befinner seg i 2011 et sted mellom ambient, elektronika, støy og pop. Lørdag 30. april spiller han på Sound of Mu, og her er mine anmeldelser av hans to første soloplater.


Alexander Rishaug
Panorama
Smalltown Supersound/VME 2002
4/6

* Deilig søkende musikk et sted mellom avspent ambient, skurrende støy og digitale feilsignaler.

Ved første ørekast høres albumdebutant Alexander Rishaug s musikk ut som fulle elektrikere på nachspiel, men gir du Panorama tid, åpner et spennende lydunivers seg.

Variasjonen er både Rishaugs styrke og svakhet. Til tider minner dette om innadvendt ambient à la Biosphere eller Jazzkammers avbalanserte støyunivers; andre ganger bruker han digitale feilsignaler som kilde på samme måte som «glitch»-scenen tilknyttet plateselskapet Mille Plateaux.

På sitt beste forener Rishaug sin søken med en særegen og sikker meloditeft i bunn, men som helhet er Panorama» litt for sprikende og ubestemt. Men han bør vekke oppsikt blant de som har sans for musikk utenfor allfarvei.

Høydepunkter: «Small 05,06,01,02», «Rga.bit», «Svolvær»


Alexander Rishaug

Possible Landscape
Asphodel 2004
5/6

Krevende og rik elektronika et sted mellom Biosphere og din ødelagte cd-spiller.

Det er plater som dette spellemannkomiteen tenker på når den ønsker å slå sammen samtidsmusikk- og elektronikaprisen.

Alexander Rishaug er en aktiv utøver innenfor den norske elektronika/impro/støy-scenen, og dette er oppfølgeren til solodebuten Panorama. Den ble utgitt på norske Smalltown Supersound, men nå er Rishaug på San Francisco-selskapet Asphodel (Invisbl Skratch Piklz, Christian Marclay, John Cage).

Possible Landscape er basert på Rishaugs instrumentering og lydopptak, som er videre behandlet, manipulert og komponert via en datamaskin. Resultatet er tidvis sterkt hypnotiserende, for i motsetning til støyscenens sjokkeffekter er Rishaug langt mer melodiøs, dvelende og innadvendt.

Han skaper et lydunivers et sted mellom ambient, lydkunst og glitchelektronika (basert på en sterk fascinasjon for digitale feilsignaler, som når cd-spilleren hakker).

Rishaug skaper musikk som krever konsentrasjon og tålmodighet, men har du sansen for artister som Deathprod, Oval, Biosphere og Fennesz er det mye å hente – på tross av mangel på virkelige overraskelser.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

5 kommentar

  1. Min anmeldelse av «Panorama» for Mute:

    Alexander Rishaug – Panorama (CD) (Smalltown Supersound)
    Overskrift: Støy uten karakter
    Karakter: 6/10

    Rishaug er kanskje bedre kjent som en tredjedel av ARM, hvor han med Are Mokkelbost og Arne Borgan lager adskillig mindre tilgjengelig lyd enn på denne debutplaten sin. Tall først: 12 spor og 36 minutter, noe som er litt snaut og gir litt lite valuta for pengene.

    Som alle andre, har Rishaug også influenser, og plateselskapet nevner Microstoria, Oval og Fennesz som referansepunkter. Rishaugs debut er jevnt over mye roligere enn f.eks Lasse Marhaugs ganske harde «Nothing but sound from now on» på samme plateselskap, men ellers deler de to mye av den samme lydmessige estetiske tilnærmelsen til materialet. Selv synes jeg Marhaugs plate er mye mer interessant fordi den virker mer kompromissløs og mer rendyrket, mens Rishaug lider av å ikke helt kunne bestemme seg for om han vil konsentrere seg om ambient elektronika eller klikkete støy. I utgangspunktet er det selvsagt ikke noe galt i å blande sjangere, men det må gjøres med en viss originalitet eller overbevisning, og det er det vanskelig å høre noe til her.

    Personlig foretrekker jeg de mest melodiøse sporene på plata, f.eks «svolvær», «time and place», «rga.bit», «satelites», «food delivery» og «osin», og det er egentlig mest fordi de ligner mest på ambient og elektronika. Flere av de andre sporene synes å mangle kompositorisk mening og idé, og stort sett blir jeg veldig lei av «vinylklikkingen» som ligger over hele plata á la sporet «add», den type lyd bare ødelegger for resten av stemningene og høres mer ut som formålsløs lek med effekter. Forøvrig pluss til Kim Hiorthøy for et meget lekkert omslag utført i samme estetikk som musikken.

  2. […] 25. mai blir det sannelig konsert på Izakaya, med ingen ringere enn Svarte Greiner, Alexander Rishaug og Are […]

  3. […] strenge lek med støy og platespillere, Elektro Nova/Electro Novas industrielle minimalisme eller Alexander Rishaugs melodiske lek med forsiktig støy og feilsignaler, og du skjønner hva jeg snakker om. Eller […]

  4. […] ord mye impro, unge komponister og støybaroner. Men også akademistudentene stiller med musikk: Alexander Rishaug fra støygruppa ARM har dannet en kvartett med impromusikerne Ingar Zach, Ivar Grydeland og […]

  5. […] produsent Jørgen Træen, komponist Maja Ratkje og den norske støyscenens kommende ”stjerne”, Alexander Rishaug, viser at at den hjemlige scenen uten problemer står skulder ved skulder ved de tunge, […]

Legg igjen en kommentar til Pipshow II: Lyden fra Akademiet | Øyvind Holen Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: