Queens of the Stone Age: Rockens dronninger

Lørdag 7. mai spiller Queens of the Stone Age en forlengst utsolgt konsert på Sentrum Scene. For å strø salt i såret: Her er min anmeldelse av bandets Rockefeller-konsert i november 2003. Du kan også lese mine to intervjuer med bandet her.

Queens of the Stone Age
Rockefeller 3. november 2003
5/6

Sterk oppvisning i rockens urkraft fra Queens of the Stone  Age.

Han tusler inn på scenen en snau halvtime inn i konserten, ser seg dovent omkring og forandrer brått konsertens karakter idet munnen åpnes og hans dype baryton tar over kontrollen. Da Mark Lanegan; den værbitte overlevende fra Seattle-scenen og grungens egen Tom Waits, entret scenen under Queens of the Stone Age-konserten mandag viste han med all tydelighet bandets geniale side.

Gitarist Josh Homme og bassist Nick Oliveri er den knakende solide kjernen i bandet, men det er duoens vilje og evne til å knytte til seg og få fram det beste i kolleger som hentes inn ved behov som hever Queens of the Stone Age opp til det briljante.

Slik også på Rockefeller, for etter en god start med punkrock med popteft endret konserten fullstendig karakter da Lanegan buldret i vei med sine spor fra Songs for the Deaf. Da forandret Queens of the Stone Age seg til Lanegans gamle band; de psykedeliske Seattle-rockerne Screaming Trees – og det er disse kameleonkvalitetene som gjør Queens til noe helt spesielt i dagens rockescene.

Der Homme og Oliveri ønsket å spille så tung musikk som overhodet mulig i Kyuss på midten av 90-tallet, har de satt seg bredere musikalske mål med Queens. En kan høre inspirasjon fra pop, støyrock, punk, metal, prog – ja endog litt jazzjamming. Men at de fortsatt rocker tungt var det liten tvil om i går.

Gjennom tre album har bandet opparbeidet seg en solid samling killerlåter; og Homme-slagere som «Feel God Hit of the Summer», «No One Knows», «The Lost Art of Keeping a Secret» og «No One Knows» har melodisk punch kombinert med punkens sinne og metalkraft vi må tilbake til Nirvana for å finne maken til. Og når paletten i tillegg utvides med Oliveris reinspikka punkaggresjon og Lanegans mørke psykedelia får vi et variert, uttrykksfullt og hardtslående band.

Dette er karer som gløder for troen på hva du kan få til kun med gitarer og trommer, som gir blanke f… i sceneshow, publikumsflørting og «small talk» – og det er denne urkraften «steinalderen» i bandnavnet viser til. Spretne garasjerockere og trendy New York-band skjelver nok i buksa bare disse gigantene nærmer seg en scene.

Queens of the Stone Age hadde vunnet Rockefeller allerede før de gikk på scenen i går, for publikum var utvilsomt klar for en stor opplevelse. Men helt legendarisk ble det dessverre ikke, for både Homme, Oliveri og Lanegan var preget av både sykdom og Amsterdam-konsert dagen før.

De gjennomførte uansett en gnistrende konsert – med et visst rutinepreg, for gutta sprudlet ikke akkurat der oppe på scenen. Og selv om han gjorde en imponerende innsats, var det ikke fritt for at det også var en ørliten skuffelse at det var Joey Castillo fra Danzig – og ikke Nirvana-trommis Dave Grohl – som satt med trommestikkene bakerst på scenen.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.