Fantomets gullalder – og det som kom etter

Det nye bladet Fantomet: Gullalderen er et minneskrift over 1980-tallet, tiåret da Fantomet-klubben hadde over 100.000 medlemmer, bladet var i svart/hvitt, og var for spenningsseriene det Tempo var på 60- og 70-tallet. Her er mine Fantis-skriverier, som slett ikke er fra gullalderen – men fra det mørke 2000-tallet.

Og jeg er redd den nye tv-filmen med Fantomet ikke akkurat er det helten trenger når det kommer til oppdatering. Unge Christopher Walker driver nå med parkour til «edgy» musikk, mens Guran er blitt en hot chick. Dette lukter kalkun lang vei. The legend returns? I don’t think so. Her kan du forresten se hva slags etniske stereotyper som fortsatt lever i beste velgående i Fantomet-bladet.

1: Anmeldelse av 2005-årgangen.

Denne kontroversielle anmeldelsen fyrte opp selveste Sjefen i Fantometklubben, Kjell Steen, og spant videre i en debatt hos Serienett. Les innleggene her, her og her.

Iselin Røsjø Evensen (red.)
Fantomet
Egmont Serieforlaget 2005
3/6

Fantomet fyller 70 år i 2006, og alderen synes.

Det er snart 500 år siden det første Fantomet viet sitt liv til å utrydde sjørøveri, grådighet og ondskap i alle former, og 17. februar 2006 er det 70 år siden den første stripen av Lee Falk og Ray Moore ble trykt i amerikanske aviser. Bursdagen markeres i det norske Fantomet-bladet gjennom hele 2006, blant annet i form av åtte jubileumsnumre på over 100 sider. Det første kommer i butikkene i morgen, men skal vi dømme ut fra 2005-årgangen må det mer til enn historier som ”Døden i cyberspace” for å friske opp den maskerte hevneren.

Fantomet hadde sin storhetstid i Norge på 1970- og 80-tallet, da svart/hvitt-utgaven av bladet på det meste solgte rundt 80.000 av hvert nummer. I ettertid blir overgangen til fargetrykk ofte ansett som begynnelsen på slutten, men skipet tok inn vann lenge før fargene ble innført.

Problemet er at serien mistet flere av de dyktigste serieskaperne som laget serier på lisens for det europeiske markedet, samtidig som avisserien mistet all relevans i USA. Og mens konkurrenter som Spider-Man og Conan er blitt oppdatert og blitt flere hakk tøffere, er Fantomet fastlåst i den samme uskyldige tankegangen.

Serien skriker etter en Frank Miller, Kurt Busiek eller Brian Michael Bendis som kan oppdatere Bengal til et nytt århundre. Dagens Fantomet-eventyr appellerer i hovedsak bare til konservative fans, og selv de vil nok innrømme at historiene var mye bedre før.

Biseriene, i hovedsak gamle helter som Sprint, Bernard Prince, Johnny Hazard og Thorgal, er som regel langt bedre enn hovedhistorien, og det er aldri noe sunnhetstegn.

Fantomet er i dag et blad med begge føttene plantet i fortiden, og drastiske grep må til for at bladet ikke skal visne helt bort. Dessverre viser jubileumsprogrammet for 2006 få tegn på nytenkningen bladet trenger.

2: Anmeldelse av Klassikerserien.


Milton Caniff
Klassikerserien: Steve Canyon 1947-1954
Egmont Serieforlaget 2005
5/6


Lee Falk og Ray Moore

Klassikerserien: Fantomet 1936-1939
Egmont Serieforlaget 2005
3/6

En glemt pilothelt og Fantomets første eventyr i stive permer.

Egmont fortsetter ufortrødent sin presentasjon av klassiske avisspenningsserier i Klassikerserien, og nå har turen kommet til en halvglemt pilothelt og de første eventyrene til Norges adopterte nasjonalhelt.

Steve Canyon er best kjent som biserie i Agent X9 fra 1986 til 1997, og ble skapt av spenningsmesteren Milton Caniff etter at han nedla pionerverket Terry and the Pirates. Dette er den definitive kald krig-serien, der flygeren Steve Canyon boltrer seg i eksotiske eventyr med mystiske femme fatales og horder av kommunister på alle kanter. Caniff er en solid tegner og forteller, men mistet grepet etter at opinionen og verdenssynet endret seg i kjølvannet av Vietnam-krigen. Denne boken gir derimot et fint innblikk i seriens gullalder fra fødselen i 1947 og frem til Korea-krigen.

Milton Caniff var a-kjendis i USA, men her hjemme er det Fantomet vi har omfavnet med størst glød av alle de amerikanske serieheltene. Dette i så stor grad at de amerikanske avisseriene ikke har vært nok til å stagge sulten, men i Klassikerseriens første Fantomet-bok går vi tilbake til fødselen. Dette er ikke starten på en komplett bokserie med Fantomets avisserier, men en smakebit på seriens første tegner – Ray Moore.

Det vil blant annet si de to aller første eventyrene, ”Singh-piratene” og ”Luftpiratene”, fra 1936-1937. Moore hadde en røff og enkel strek sammenlignet med mestere som Caniff, men forfatter Lee Falk hadde mytologien på plass fra første stripe. Problemet ligger i presentasjonen. Egmont kunne trygt kostet på seg en ny oversettelse og håndteksting, for nå er seriene skjemmet av trykkfeil, gammeldags språk (kraftuttrykk som ”hva i hoppsasa?”) og ulekker maskinskrift. Ånden som går hadde fortjent bedre.

3. Anmeldelse av Nils Nordbergs Fantomet-historie.


Nils Nordberg og Hans Lindahl

«Fantomet: Kongen av Norge» i Fantomet nr. 12
Egmont Serieforlaget 2005
3/6

Fantomet og Donald har i flere tiår stått langt sterkere i Norden enn i hjemlandet USA, og vi har en lang tradisjon for å skreddersy historier. Don Rosa har sendt Donald til OL på Lillehammer og gjort sin versjon av det finske nasjonaleposet Kalevala, og nå er tiden moden for å avsløre det 18. Fantomets rolle under unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905. I god forbrødringsånd er manus ved den norske krimeksperten Nils Nordberg, mens tegningene er av den svenske veteranen Hans Lindahl.

Ved første gjennomlesning er «Kongen av Norge» en underholdende røverhistorie om hvordan Fantomet og Fridtjof Nansen avverger et attentatforsøk mot den ferske norske kongefamilien. Det er morsomt å se Ånden som går leke med lille kronprins Olav, løpe som en vind langs Karl Johans gate og knuse bandittkjever i Vika, men etter at den barnslige gjenkjenningsgleden har lagt seg står vi igjen med et Fantomet-eventyr som sliter med klisjeer, hull i manus og lettvinte mysterieløsninger.

Hvorfor bruker skurkene så mye tid og krefter på drapsforsøk mot Fridtjof Nansen, når dette bare avslører planene deres? Hvem er denne forræderen i kong Haakons innerste gemakker, og hva er hans motiver for å støtte sjefsskurken?

Klisjeene myldrer: Fantomet og Nansen blir gjentatte ganger «satt ut av spill» med harde slag mot hodet – for så å være på farten igjen sekunder senere. Fantomet introduseres i historien idet han tilfeldigvis spaserer forbi da Nansen overfalles i tjukkeste London. Og når Nordberg bruker jungelordet «Fantomet har ti tigrers styrke» i fortellerteksten, banker han poenget inn ved å la en av skurkene si «Han slåss som ti ville tigrer» i neste rute.

Sammenlignet med Eirik Ildahls originale Fantomet-eventyr under aliaset Idi Kharelli på 80-tallet er Nordbergs debut som Fantomet-forfatter dessverre mer vellykket som gimmick enn tegneserie.

4: Anmeldelse av Lee Falk-spesial.


Lee Falk, Sy Barry m.fl.

Fantomet: Lee Falk-spesial
Egmont Serieforlaget 1999

Fantomets skaper minnes.

Den 13. mars i år trakk skaperen av serieheltene Fantomet og Mandrake sitt siste sukk. Siden 1936 skrev Falk avisserien om Ånden som går, som fortsatt går i rundt 500 aviser over hele verden.

Med inspirasjon fra Jungelboken og Tarzan skapte Falk en av de mest seiglivede og populære helter i dette århundre. Serien slo spesielt godt an her i Skandinavia, hvor det ble satt i gang en fantasirik lisensproduksjon av store mengder Fantomet-eventyr for å dekke etterspørselen. De siste årene overgikk klart disse «kopiene» Falks stadig mer familievennlige avisserie.

Men dette jubileumsheftet er en passende påminner seriens opprinnelige appell. Vi får fire klassiske eventyr fra perioden 1939-1973, samt informative biografier om Falk og Fantomet-tegnerne Ray Moore, Wilson McCoy, og Sy Barry.

Her er det den mystiske, fryktinngytende og kalde hevneren som står i fokus, selv om det bløthjertede og humoristiske allerede er trygt til stede. Fantomet bestiller såklart melk på en snuskete bar, er sjenert forelsket i Sala, og lar seg verve som proffbokser for å hjelpe et barnehjem. Men det var denne kombinasjonen av halsbrekkende jungeleventyr og uskyldig hverdagslighet som gjorde Fantomet til en spesiell helt. Selv om han er vel prektig, var Fantomet en av de første virkelige menneskelige heltene, nesten 30 år før Marvel introduserte Edderkoppen.

4: Anmeldelse av tidenes tykkeste Fantomet-blad.


Norman Worker, Kari Leppänen m.fl.:

Fantomet jubileumsspesial: Den gylne runens gåte
Egmont Serieforlaget 1998

Tidenes tykkeste Fantomet-blad.

1999 er et firedobbelt jubileumsår for Ånden som går. I 1939 kom Fantomet til Norge som avisstripe, mens det første Fantomet-heftet dukket opp i 1949, Samtidig har bladet Fantomet kommet kontinuerlig i 35 år, mens avleggerserien Fantomets krøniker fyller ti år. Jubileumsåret innledes med det tykkeste Fantomet-bladet i historien på 156 sider.

«Den gylne runens gåte» gikk opprinnelig som føljetong i Fantomet i 1989, og tar utgangspunkt i et vikingskip som strander i Fantomets Bengal og frigir demonen Bail. Fem forskjellige inkarnasjoner av Fantomet havner så i kontakt med demonen i hans jakt på fem mystiske runer.

«Den gylne runens gåte» er et Fantomet-eventyr med svært sterke innslag av overnaturlige fenomener og fri fantasi. Her er demoner, ånder, vikinger på 1800-tallet, valkyrier, mumier og utsagn av typen «jeg har aldri kjent en sånn – sånn ondskap!».

Men eventyret er også en smule trått å lese i samlet utgave. Noe av det mest fascinerende med Fantomet er at man har muligheten til å fortelle historier fra hvor som helst i verden over en 400-årsperiode med samme helt i hovedrollen. Men akkurat her blir denne fordelen fortellingens svøpe.

I stedet for et 150 sider langt eventyr må vi gjennom den tilnærmet samme historien fem ganger. Hvert av de fem kapitlene har tilnærmet lik oppbygging , og miljøskiftene klarer ikke å redde historien fra å bli repeterende og kjedsommelig.

Biserie 1: Anmeldelse av Bernard Prince.


Greg & Hermann

Bernard Prince: Lokanga-piratene i Fantomet nr. 13
Egmont Serieforlaget 2005
4/6

Comeback for Tempo-helt.

Bernard Prince var en av vinnerne i det salige seriebladet Tempo, og nå gjør eventyreren comeback i Fantomet. Serien hadde sitt høydepunkt fra 1969 til 1977, og reprisen begynner idet Bernard seiler ut av storbyen med skipet Cormoran og møter rødskjeggen Barney Jordan.

Dette er en råere og mer realistisk oppdatering av Tintin, der Prince er Tintin, Jordan inntar kaptein Haddock-rollen og unggutten Djinn gjør en Terry. ”Lokanga-piratene” er preget av et kolonialistisk og naivt verdenssyn, men med årene utviklet Bernard Prince seg til en av de mest solide og spennende belgiske actionseriene.

Kryss fingrene for at serien biter seg fast i Fantomet, og at vi får gjensyn med høydepunktet ”General Satan”.

Biserie 2: Anmeldelse av Thorgal.


Jean Van Hamme & Grzegorz Rosinski

Thorgal: Tanatlocs øyne i Fantomet nr. 13
Egmont Serieforlaget 1999

Klassisk og veltegnet eventyrserie.

Savner du franske eventyrserier i klassisk albumtradisjon? De finnes fortsatt, men da som biserier i gamle travere som Fantomet og Agent X9.

Den franske fantasyserien Thorgal er ett eksempel, med den nye historien «Tanatlocs øyne» som føljetong i de nyeste numrene av Fantomet. Serien er skrevet av Jean Van Hamme, som med serier som Kodenavn XIII og Largo Winch (begge trykkes i Agent X9) har blåst liv i den europeiske spenningsserien. Dette er drivende eventyr, tett fortalt og med komplekse intriger av den typen vi som er gamle nok husker fra Tempo på 70-tallet.

Thorgal begynte i 1976, og har kommet med omtrent ett album i året siden den gang. Thorgal kommer fra det ytre rom, og har havnet i et mytologisk vikingmiljø på jorden. I «Tanatlocs øyne» har «guden» Tanatloc kidnappet Thorgals sønn, Jolan, for å presse vår helt til å gjennomføre et livsfarlig oppdrag: Stjele en magisk hjelm fra den onde herskeren Ogotay i riket Mayaxtl.

Serien er godt tegnet og medrivende fortalt, og er kvalitetsmessig langt bedre enn dagens heller labre Fantomet-serier. Det eneste problemet er at den er krympet ned fra album- til hefteformat.

PS! Fantomets onde merke-ring følger også med. Tidligere har den kun vært tilgjengelig for medlemmer i Fantomet-klubben.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Advertisements

17 kommentar

  1. […] av forlaget, og ikke opphavsmennene, og hjernene bak figurer som Supermann, Batman, Donald Duck, Fantomet og så videre er døde for lengst. Men de siste 20 årene er det blitt vanligere at opphavsmannen […]

  2. […] Duck og Fantomet er Norges mest populære tegneseriefigurer. Men visste du at begge seriene har vært ført i pennen […]

  3. […] om den kulturelle fragmenteringen er kommet for langt. I 1970 fantes det jo ikke så mye annet enn Fantomet og Sølvpilen som kunne konkurrere med Donald. Da var grunnlaget for et bredt kulturelt fellesskap […]

  4. […] Derfor er det naturlig at serien nå beæres med en påkostet bibliotekutgave med stive permer – etter mønster av lignende bokserier viet Donald Duck & Co, Asterix og Fantomet. […]

  5. […] viktig forskjell på dette og tidligere praktverk viet serier som Asterix, Lucky Luke, Blueberry, Fantomet og Donald Duck & Co. Selv om sistnevnte rommer mye rart, er det ingen tvil om at vi snakker om […]

  6. […] gullalder I dag sliter Fantomet en enslig kamp med å representere de gode, gamle spenningsseriene i avisene, men bøkene i […]

  7. […] eventyrserien Thorgal har i årevis vært den beste – og eneste? – grunnen til å lese Fantomet. Synd sagaen ikke fås i album- eller bokform på […]

  8. […] og som med sine revolvere og maskinpistoler virkelig var ”hard mot de harde”, lenge før Fantomet og andre lignende helter var […]

  9. […] fingrene for at serien biter seg fast i Fantomet, og at vi får gjensyn med høydepunktet ”General […]

  10. […] Fantomet er nede i et opplag på 10.000 eksemplarer, ifølge Serienett, mens Munch passerte 15.000 i opplag i 2013, som var ny norsk rekord for tegneseriebøker – om vi ser bort fra stripesamlinger som Pondus og Nemi. Og ja, jeg vet at Fantomet kommer ut flere ganger i året, så sammenligningen er ikke helt rettferdig. Men likevel. […]

  11. […] Westad er mest kjent som Fantomet-tegner i perioden 1979-1985, men har også meritter som oppstarten av skrekkmagasinet Rødt, hvitt […]

  12. […] tillegg har forlagt solgt rundt 100.000 innbundne bøker av Asterix: Samlede verk, mens Fantomets krøniker er solgt i over 60.000 […]

  13. […] program i år. Der tidligere års festivaler var preget av klassiske seriefigurer som Donald Duck, Fantomet, Billy og Conan, tar årets program konsekvensene av at tegneserien som medium er blitt voksen. Da […]

  14. […] Co, tenker jeg. Så gikk man jo gradene med Rommets helter, Supermann, og Gigant, og en lengre Fantomet-periode. Jeg hadde ring og gullmerke, og var medlem nummer 56.401 i Fantomet-klubben. Jeg var aldri […]

  15. […] telle pengene nostalgibølgen gir dem gjennom påkostede bokutgivelser av Asterix, Lucky Luke, Fantomet, Mikke Mus og Donald […]

  16. […] * På retromarkedet finnes et rikt utvalg luksuriøse bokserier med klassikere som Tintin, Asterix, Lucky Luke, Donald Duck & Co, Modesty Blaise og Fantomet. […]

  17. […] gjør dessuten en fin jobb med å samle klassiske avisserier som The Spirit, Steve Canyon og Fantomet mellom stive permer, men årets retrohøydepunkt var første kapittel av det omfattende Carl […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: