J Dilla-mimring på Fabrikken

Torsdag 19. mai framfører et celebert selskap J Dilla-albumet Welcome 2 Detroit på Fabrikken. Jeg har lagt ut mine Dilla-skriverier her tidligere, så nå benytter jeg anledningen til å poste det jeg har om tre av kveldens artister: Duoen Frank n Dank og talentfulle Elzhi, som først dukket opp som nytt medlem i Slum Village i 2002.

Nå er det altså J Dillas venner og familie som har reist på tur i Europa, for å framføre Welcome 2 Detroit i sin helhet, pluss andre Dilla- og Detroit-klassikere. Foruten Dillas mor står følgende lag rappere på scenen: Karriem Riggins, Phat Kat, Big Tone, Frank n Dank, Elzhi, Illa J og Dez, backet av et musikere som spilte på Dillas albuminnspillinger.

Dette blir nok i overkant ærbødig for min smak, men uansett. Her er min joviale anmeldelse av Frank N Dank, samt noe mer kjølig mottagelse for to Slum Village-plater. Disse kom på et tidspunkt da jeg var langt mer interessert i dirty south-hiphop, og Slum Villages boombap med jazzkrydder rørte ikke så mange nerver i mitt musikkhjerte.

Jeg gir riktignok Elzhi skryt, men gledelig nok har han siden overbevist meg om at han er en av Detroits stødigste hiphopere. Så sjekk for all del ut soloskivene hans!

Frank n Dank
Xtended Play Version 3.13
Needillworks/Chisel Sound/Indie Distribution
5/6

Hiphopundergrunnen går på strippeklubb i Canada.

Detroit-duoen Frank n Dank har gjestet Oslo og Bergen med det avdøde produsentgeniet J Dilla, og har spilt inn en låt med Tønsberg-produsenten J Rose. Nesten norgesvenner altså, og fansen blir neppe skuffet over den etterlengtede oppfølgeren til 2003-debuten Another 48 Hours.

De får hjelp fra Dilla, Madlib-lillebror Oh No og Jeru the Damaja, men resultatet ligger langt unna rettroende hiphopundergrunn og Dilla-partnere som Common og The Roots. Dette er funky og syntetisk klubbhiphop, med tunnelsyntekster om gangstere, hustlere, playere, røykere og strippere.

Dette er lyden av undergrunnen som kaster av seg ryggsekken med spraybokser for isteden å hive seg ut på dansegulvet med lettkledde damer. Noe ensformig i lengden, men en stor dose canadiske rappere og produsenter som Kardinal Offishall og Saukrates (plateselskapet er canadisk) er en artig detalj.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Slum Village
Trinity (Past, Present and Future)
Capitol/EMI 2002
3/6

Det er lite på det andre albumet fra Detroit-gruppa Slum Village som gjør trioen til noe mer enn en kalorierstatning for dypt savnede A Tribe Called Quest (ATCQ).

Debuten Fantastic Volume II overbeviste mange med sin jazza og tilbakelente r&b-eleganse da den omsider kom ut i 2000. Mye av æren tilfalt produsent Jay Dee (J Dilla), tidligere et medlem av ATCQ-produsentteamet The Ummah, men jeg ble aldri helt overbevist.

Problemet er at Slum Village framsto som et ATCQ uten personlighet, der de tre rapperne verken hadde sjarm, egenart eller evne til å si noe interessant.

Nå har Jay Dee forlatt skuta, men det er ikke musikken som er problemet. For selv om Jay Dee bare har produsert tre spor, har erstatterne holdt seg tro til hans ånd og vibbene er like avslappede og elegante som tidligere.

For det er rappernes mangel på sjel, autoritet og karisma som er hovedproblemet, for Baatin og T3 lirer stort sett bare av seg tilbakelent vissvass, mens det faktisk er nykommer Elzhi som fester seg sterkest i bevisstheten. Selv om albumet byr på godlåter som ”Tainted”, ”La La” og ”Get Live” er det også spekket med fyllstoff som sklir kjedsommelig forbi.

Gråter du deg fortsatt i søvn i minnet om ATCQ, kan du ha noe å hente her, ellers blir det i lengden uinteressant og lite fengende.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Slum Village
Detroit Deli (A Taste of Detroit)
Capitol/EMI 2004
3/6

Slum Village sliter fortsatt i skyggen av debuten Fantastic Vol. 2, og nå er bare T3 igjen av originalbesetningen. Detroit Deli byr på en velsmakende hiphopmeny med jazz- og soulkrydder, men det taler for seg når Kanye West og John Legend stjeler showet på ”Selfish”. Slum Village-rapperne blir for anonyme.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.