Seriemord-suksess

Var det tidenes beste Seriemord? Det var i alle fall den best besøkte. Nå kan du høre Flu Hartberg, Erle Marie Sørheim, Anders Heger og meg selv bable om alt fra Arne Næss, Watchmen og Mummitrollet til Grant Morrison, Chester Brown og Supermanns jødiske røtter her, inkludert en spontan oppsetning av Christopher Nielsens klassiske «Rulletrappen». Dessverre er ikke min subtile hyllest til Christopher Nolans Inception (jeg tar en Lahlum, og detter av stolen) med i podcasten.

Temaet var stort, men samlende: Intet mindre enn meningen med livet og tegneserier. Erle hadde med tjukk Wittgenstein-bok, jeg hadde med en jukselapp basert på mine egne anmeldelser. Her er noen av mine observasjoner. Les også Serienetts artikkel her.


Om Ola Hegdals På kloden.

Ola Hegdals På kloden er en utholdenhetsprøve i serieminimalisme. Ikke for leseren, for Hegdal makter fortsatt å underholde, men for tegneren selv er det en solid utfordring å tegne en ukentlig seriestripe der rekvisittene utelukkende består av far og sønn på en bitteliten klode (den er så liten at de kan svinge et hoppetau rundt planeten).

Grunnstammen i serien er underfundig hverdagsfilosofi, som når Småen sukker til Mesteren: ”Livet er tomt og meiningslaus, Mester”, for like etter å tilføye ”… og dessutan altfor, altfor kort!”.


Om Jeg, Arne Næss.

Dette festskriftet til Arne Næss’ bursdag var ikke første gang filosofen ble tegneseriefigur. I 1965 skrev Jens Bjørneboe i avisen Orientering om da Næss og han bløffet seg inn på NATOS hovedkvarter på Kolsås, i håp om å få tusket til seg en flaske hvitvin. Illustratør Bodil Cappelen laget tegneserie av historien på midten av 1980-tallet, som ble publisert i Bergens Tidende i 1996. Anders Heger supplerte med at Bjørneboe også hadde illustrert den originale Orientering-teksten selv.

– Det var en god tegneserie. Folk har spurt meg om historien er sann, og det er den, sa Næss da jeg intervjuet ham. Han fortalte også at Tott var den tegneseriefiguren han kjente seg igjen i.

– Donald var viktig, jeg identifiserer meg med hans skepsis til autoriteter. Men Tott er den tegneseriefiguren som ligger nærmest meg selv. Han var som meg, for jeg la også vekt på å være rampete og ungdommelig – innenfor visse grenser så klart


Om Sandman.

Sandman startet som en krysning av skrekk og superhelter, og de første forsøkene viser at Gaiman slet med å finne formen. Han prøvde å leke seg med forskjellige skrekksjangre, samtidig som Sandman pent var nødt til å menge seg med forlagets tradisjonelle superhelter. Serien utviklet seg med tiden til Gaimans hyllest til fortellerkunsten og eventyret, hvor kjennskap til DC-universet ikke lenger var en nødvendighet, men en ekstra bonus. Panelet ble vel også enig om at det beste er å oppdage serien som 15-åring, noe både jeg og Erle hadde gjrot.

Tenk om døden var en person; et hyggelig menneske som trøstet deg, snakket med deg og svarte på spørsmålene dine. Slik tenkte Neil Gaiman, skaperen av Sandman, og formet Døden som en liten og søt gothjente med stort hjerte. “Hvorfor har vi det vondt, hvorfor dør vi , hvorfor er ikke livet godt hele tiden?,”  spør Hazel Død i spinoffserien fra Sandman.

“Spørsmålene er ikke dumme, men de kunne like godt ha vært ‘når er purpur?’ eller ‘hvorfor gjør torsdag?’», svarer Død og fortsetter: “Hvis du aldri har hatt det vondt, hvordan kan du da vite når du har det godt?”


Om superhelter.
De aller første superheltene sprang ut fra immigrantopplevelsen blant den amerikanske arbeiderklassen tidlig på 1900-tallet, og er en perfekt metafor for den hardtarbeidende heroismen blant dagens immigranter. Skaperne av Supermann, Spider-Man og Fantastic Four var alle barna til jødiske immigranter.

De jødiske serieskaperne holdt i det sivile liv masken som «vanlige» amerikanere, mens de i privatlivet fortsatt var sterkt preget av jødisk historie, tro og identitet. På samme vis brukte 1940-tallets superhelter sin private identitet for å holde sitt egentlige jeg skjult. «Clark Kent» er en fiksjon, Supermann er jo egentlig Kal-El fra planeten Krypton, mens playboyen Bruce Wayne bare er et skuespill for å holde Batmans hemmelighet skjult. For de første superheltene var det sivile livet bare en maske for å holde sine virkelige jeg skjult.

Fortellingen om Supermann, den første ekte superhelten, kan ses som en dramatisert gjenfortelling av immigrantopplevelsen, især europeiske jøders opplevelser tidlig på 1900-tallet. Supermann sendes fra en døende planet til en merkelig, men vital ny verden. Det viser seg at han har imponerende evner som kan komme hans nye medborgere til gode, men samtidig er han redd for at han ikke kan leve blant dem uten å tilpasse seg, slik at han kan fremstå som «en av oss».

Som immigranter flest vet Supermann at han spiller en viktig rolle i sitt nye hjemland, men han er også ensom. Han trives med sin nye identitet, men er også frustrert over å være nødt til å skjule bakgrunnen sin. Han føler seg både som noe mer og noe mindre enn menneskene rundt seg, og lengter etter å vende hjem – samtidig som han innser at han aldri kan dra tilbake igjen.

Disse grunnleggende følelsene finner vi igjen i nesten alle superheltserier: En følelse av å være annerledes, en stolthet som delvis må holdes skjult og en hard innsats for å fremstå som normal. Superhelten søker også etter andre likesinnede superhelter, samtidig som han eller hun alltid drømmer om å tilpasse seg flertallet, og frustreres fordi han vet det ikke vil fungere.

Etterhvert som superheltene utvikler seg etter krigen blir immigrantbakgrunnen mindre synlig, parallelt med at nye superhelter som X-Men og Fantastic Four på 1960-tallet ikke lenger bryr seg om å skjule seg bak hemmelige identiteter. Fra 1970-tallet og utover ble superkrefter i større grad brukt som en metafor for hvordan homoseksualitet, pubertet og rase kunne sette deg på siden av samfunnet. X-Men er i praksis en tenåringsgjeng som det etablerte ser på med skepsis, og det var heller ikke tilfeldig at den homofile filmregissøren Bryan Singer omfavnet X-Men for deres annerledeshet og outsiderstatus.

Advertisements

Én kommentar

  1. […] Øyvind Holen utdyper temaene som ble tatt opp under Seriemord. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: