X-Men: Postmoderne superhelter

Onsdag 1. juni er det premiere på X-Men: First Class. Da passer det bra å legge ut mine x-skriverier. I morgen: Wolverine. Sjekk også ut denne fine lista over X-Men på norsk.

Er du det minste interessert i X-Men, må du også sjekke ut Grant Morrisons suverene vri på mutantene. Mer her. Sjekk også ut denne, denne, denne og denne saken for flere postmoderne superhelter.

1. BT-sak fra 2003, om den britiske revitaliseringen av Marvels superhelter.

Når du slipper de mest originale britiske serieforfatterne løs på USAs mest populære helter blir det morsommere enn på lenge å lese superserier.

I 2000 fikk den amerikanske seriebransjen en hyggelig overraskelse. Overraskelsen var filmen X-Men, og selv om den ikke var alene står den i ettertid frem som et symbol for kursendringen på USAs største serieforlag, Marvel Comics. Det er lenge siden det var like morsomt å lese om superhelter, og i teten ligger X-familien.

”Marvel er blitt for konservativt, og tegneserier som X-Men har gått fra å være overdreven, energisk pop til forsiktig, skakk retro. Vi må gjøre det kult å lese X-Men igjen.” Serieforfatter Grant Morrison skrev disse ordene i sitt manifest for X-Men høsten 2000, og snaue to år senere er oppdraget utført. Marvels superhelter er igjen kule, underholdende og uforutsigbare, og Morrison har gjenskapt følelsen Chris Claremont og John Byrne ga serien i gullalderen på tampen av 70-tallet.

Seriene er samlet i flere bøker, og allerede fra starten i New X-Men: E Is For Extinction er det klart at vi står foran en underholdende leseropplevelse. Morrison skjærer vekk sideflesket som har samlet seg opp gjennom de siste 20 årene og går tilbake til essensen; en ustabil samling mutanter må stadig redde verden og samtidig stå mot presset fra en økende mutantskepsis i offentligheten.

Tidlig på 90-tallet sto Morrison midt i en bølge engelske serieforfattere som i kjølvannet av Alan Moores Swamp Thing og Watchmen reddet DC Comics fra kjedsomheten. Nå har Marvel tatt over mange av disse forfatterne, og der Morrison finspisser det opprinnelige X-Men-uttrykket snur kollega Peter Milligan alt på hodet i X-Force.

Bare navnet er igjen av den opprinnelige superheltgruppen i X-Force: New Beginnings, den første av til nå tre bøker. I kompaniskap med tegner Mike Allreds blanding av Jack Kirby og Andy Warhol er ikke nye X-Force lik noen superhelter du har sett før. Det er en kynisk gruppe superhelter som bare har interesse for egen kjendisstatus, lommebok, sex og økonomisk makt. Gruppen er modellert som en kynisk mediebedrift, og eieren manipulerer media med de beste informasjonsstrategier som ledestjerne. De hedonistiske, postmoderne og voldelige heltene dør dessuten som fluer, men seriens styrke er at Milligan er en slik smart forteller at han skaper skarp samfunns- og mediekritikk i form av en superhelt-tegneseries.

Milligans og Morrisons åndelige ledestjerne Alan Moore klarer heller ikke legge fra seg superhelten, og takk og pris for det. For når Moore slipper sitt lynende intellekt og presise forståelse for sjangeren løs i fri dressur blir resultatet nesten alltid lesbart. Supreme: The Story of the Year er en lett kamuflert gjennomgang av Supermanns kulturelle historie, som klarer kunststykket å både være populærkulturell analyse, nostalgisk hyllest og underholdende eventyr i samme pakke.

Moore bruker superhelteventyrets enkle innpakning til å gi sin versjon av hvordan superhelten hele tiden har forandret seg siden fødselen på 1930-tallet, som i den mesterlige sekvensen der 40-tallets fargerike superhelter går under i kamp mot 50-tallets atomfrykt, kalde krig og nye sosiale problemer – som uttrykt i EC Comics’ skrekk- og krimserier (Iskalde grøss). Med Supreme viser den postmoderne superheltens far at superhelten fortsatt er levedyktig som innholdsrik metafor, noe Milligan og Morrison heller ikke gjør skam på.

2: Morgenbladet-mikroomtale av Morrisons X-Men.

Grant Morrison og Frank Quitely
New X-Men nr. 1
Egmont Serieforlaget 2003

Mutantsuperheltene er tilbake i sin beste form siden glansdagene under Chris Claremont og John Byrne på slutten av 70-tallet. Nå oversettes den skotske eksentrikeren Grant Morrisons oppdatering av X-Men til norsk.


3: BT-anmeldelse av Ultimate X-Men.

Mark Millar, Adam Kubert, Art Thibert
Gigant: Ultimate X-Men nr. 1
Egmont Serieforlaget 2003
4/6

X-Men i oppdatert, oppjustert og oppgradert utgave.

Stan Lee, Jack Kirby og Steve Ditko revolusjonerte amerikanske tegneserier da de skapte Spider-Man, Fantastic Four, Daredevil og X-Men på 1960-tallet. 40 år senere er de samme superheltene fortsatt ekstremt populære, og ideen om Ultimate-linjen skal ha mye av æren for heltenes nye vår.

Ultimate-konseptet er like enkelt som genialt: Ta de mest populære heltene, kvitt deg med slagget fra 40 år med serier, oppdater personer og miljø til 2000-tallet og fortell historien deres på nytt fra begynnelsen. Ultimate Spider-Man var en morsom, men forsiktig oppdatering, mens ”Ultimate”-versjonen av X-Men er hakket mer dristig.

Ideen om en konflikt mellom homo sapiens og en ny generasjon mutanter med overmenneskelige evner er den samme, men tematikken har fått en skremmende aktualitet i skyggen av 11. september. Magneto er blitt en ypperlig Osama bin Laden, mens de gamle x-heltene framstår både som usikre tenåringer og nådeløse drapsmaskiner.

Det hele er underholdende og knirkefritt skrevet av Mark Millar, enda en av disse talentfulle britene som snur opp-ned på amerikansk serieindustri. Her er han fortsatt noe usikker på hvor langt han kan gå, men i dag er Millar blitt varm i trøyen og er en av de kraftigst lysende seriestjernene i USA. Med Ultimate X-Men klarer han kunststykket å lage en revisjonistisk variant av X-Men som er like underholdende for gamle fans som nybegynnere.

4: BT-anmeldelse av X-Men: Hope.

Chuck Austen, Ron Garney, Bill Jemas, Paul Jenkins, Andy Kubert
X-Men nr. 1
Egmont Serieforlaget 2004
3/6


Mark Millar og Andy Kubert

Mega-Marvel 1: Ultimate X-Men 2
Egmont Serieforlaget 2004
4/6

Pussig sidesprang for Norges beste superheltblad.

X-Men ble skapt av Stan Lee og Jack Kirby, som så mange andre av Marvels superhelter, men det var først under Chris Claremont og John Byrne på tampen av 70-tallet at mutantsuperheltene fant formen. Gruppen ble USAs mest populære superhelter, noe som kulminerte med hittil to filmer. Kvalitetsmessig fikk serien også et gedigent løft da skotten Grant Morrison ble sluppet løs i tilnærmet fri dressur.

Morrisons serier gjorde New X-Men til Norges beste superheltblad i fjor, men med premieren på 2004-årgangen har Egmont gjort et pussig valg. Isteden for å fortsette med Morrisons serier, har man gått til bladet Uncanny X-Men for miniserien ”Hope”. Grei nok underholdning, men heller grått og anonymt sammenlignet med Morrisons sprudlende fantasi og fortellerglede.

Biserien ”Origin”, x-mannen Wolverines skapelsesberetning, er langt bedre – og avsluttes her. For nye lesere anbefales det derfor å vente til nummer to i mars, da Morrison er tilbake – sammen med Chris Claremonts ferske x-historier fra bladet X-treme X-Men. Men når får vi Peter Milligans suverene X-Factor på norsk?

Mens vi venter på Morrison, kan ventetiden døyves med første nummer av Mega-Marvel – som er viet Mark Millars friske oppdatering av X-Men til det alternative Ultimate-universet. Og med et årsprogram som også rommer Millars underholdende ”Ultimates”, Brian Michael Bendis’ suksessfulle Ultimate Spider-Man og den grønne kjempen Hulk, kan Mega-Marvel vise seg å bli en konkurrent om Norges superhelttrone.


5: BT-anmeldelse av Joss Whedons X-Men

Joss Whedon og John Cassaday
X-Men nr. 1
Egmont Serieforlaget 2006
5/6

Joss Whedon, mannen bak tv-serier som Buffy, Angel og Firefly, gjør en god figur med sin debut som tegneserieforfatter. Ikke bare har han fått muligheten til å skrive om et av Marvels flaggskip, X-Men, men ble også beæret med den splitter nye tittelen Astonishing X-Men.

Whedon takket for tilliten med å file vekk litt av mørket og kompleksiteten til Grant Morrison, til fordel for en mer fargesprakende og enklere fortellerstil. Uten å miste nerven eller mørket i konseptet, for dette er en stilig appetittvekker fylt med truende komplotter og interne intriger drevet fram av en dialogsans Whedon har tatt med seg fra tv-mediet.

Et fint blad for både nybegynnere og fans som ikke klarer å vente på vårens nye X-Men-film.

6: BT-anmeldelse av Alle tiders superhelter.


Denny O’Neill, Neal Adams m.fl.

Batman: Demoniske møter
Egmont Serieforlaget 2006
5/6


Chris Claremont m.fl.

X-Men: Opp av asken
Egmont Serieforlaget 2006
3/6

Estetisk Batman, rotete X-Men.

Bokserien Alle tiders superhelter byr på flere fine øyeblikk, men er iblant redigert som av en løpsk unge i godtekiosken – med et utvalg som er tilfeldig, rotete og forvirrende for utenforstående.

Disse to bøkene fokuserer på serieskapere som utviklet superheltsjangeren med syvmilsskritt på 1970- og 80-tallet. Tegneren Neil Adams dannet skole med sin mørke og anatomisk korrekte Batman, mens forfatterne Chris Claremont og Denny O’Neill tok i bruk sosialrealisme, melodrama, såpeopera, skrekk og science fiction i stadig mer komplekse historier. De ga dessuten sine figurer en indre dialog som ofte rant over av selvmedlidenhet og angstfylt dveling, og også her er innflytelsen enorm.

X-Men-filmene låner for eksempel vilt fra 1981s ”Days of Future Past”, mens Batman Begins ikke hadde vært den samme uten Ra’s al Ghul-historiene til O’Neill og Adams – alle presentert her.

Når den ene boken feiler der den andre lykkes, har det sin enkle forklaring. Batman-boken har som mål å presentere Neal Adams’ Batman, og med historier om viktige skurker som Jokeren, Two-Face og Man-Bat, godtar vi at boken rundes av med to historier som viser hvorfor Adams for enhver pris bør holdes unna manusarbeidet.

Claremonts X-Men er vanskeligere å samle enn de enklere Batman-historiene. Han tok opp hansken etter O’Neills økte ambisjonsnivå, men gikk så grundig til verks i sine innfløkte historier og gigantiske persongalleri at du etter hvert måtte ha grunnfag i X-Men for å henge med i svingene. Denne boken gir smakebiter av flere tegnere og epoker i sagaen, men resultatet blir svært usammenhengende når forlaget ikke gidder å forklare sammenhengene.

Dette er X-Men for deg som alt har full kontroll over bifigurer som Madelyne Pryor, The Starjammers, New Mutants og Enchantress, og utgivelsen skjemmes av flere trykkfeil og et omslag med en scene som bare antydes mellom permene.

7: BT-anmeldelse av Schibsteds X-Men.


Chris Claremont, Ed Brubaker m.fl.

Marvel Spesial nr. 2: X-Men nr. 1
Schibsted Forlagene 2007
4/6

X-Men for viderekomne.

Mutantene i X-Men er USAs mest populære superheltteam, men det er enklere å hive seg på en berg-og-dal-bane i fart enn å komme seg inn i tegneserienes intriger og enorme persongalleri. Jeg har fulgt gjengen sporadisk i over 20 år, men hjernen må likevel gire opp noen hakk for å slippe inn igjen i dette innfløkte universet.

Schibsteds relansering av X-Men utspiller seg i kjølvannet av historiene ”Avengers Disassembled”, ”House of M” og ”Decimation” (ikke oversatt til norsk), og handlingen oppsummeres fint på redaksjonell plass. Likevel er dette X-Men for viderekomne, for det krever sin leser å henge med når Ed Brubaker og Chris Claremont, som skrev sin første X-Men-serie i 1976, tråkker inn gassen i to parallelle historier som krever dyp kjennskap til de siste 20-30 årene med x-serier.

Er du først inne, er bladet en fin og underholdende pakke på hele 100 sider.

7: Ny Tid-anmeldelse av X-Men: The Last Stand.


Brett Ratner

X-Men: The Last Stand
Fox Films 2006

Med sine konflikter mellom mennesker og mutanter har X-Men helt siden fødselen på 1960-tallet koblet knallhard action med historier og moral som berører usikre tenåringer, rasisme og terrorisme. Tegneserien var også først ute med virkelig sterke og egenrådige kvinnelige superhelter, og den tredje filmen i serien prøver å nøste opp trådene fra de foregående – idet en «kur» mot mutasjon utløser en storstilt krig mutantene imellom.

12 kommentar

  1. […] En Wimp-spillelisteScrewed & chopped: Sirupsrytmer fra TexasDa Prince spilte i Oslo konserthusX-Men: Postmoderne superhelterMy interview with Ivan BrunettiAntony Beevor om StalingradNorsk hiphop-leksikonPondus: En elskelig […]

  2. […] Hulk. X-Men. Daredevil. Ikke like kjente som DC Comics’ Batman og Supermann kanskje, men Marvels superhelter […]

  3. […] skotten Grant Morrison fikk frie hender til å oppdatere X-Men, viftet engelskmannen Peter Milligan vilt med hender, føtter, hode og underliv i sin versjon av […]

  4. […] Claremont, som skrev X-Men uavbrutt fra 1976 til […]

  5. […] Fantastic Four and the X-Men, a newer wave of heroes, have no double identities at all. Iron Man announced his true identity at […]

  6. […] de fysiske og følelsesmessige forandringene ungdom går gjennom i puberteten. Og superheltgruppen X-Men var outsidere i dobbel forstand. De var tenåringer og mutanter, og ble således den ultimate […]

  7. […] suksessen med X-Men, Spider-Man og Daredevil [2015-kommentar: Suksess og suksess.] er det Hulks tur til å innta […]

  8. […] minner ikke så rent lite om en annen superheltklassiker, nemlig Chris Claremont og John Byrnes X-Men-serie «Days of Future […]

  9. […] ettermiddag. I USA var serien en seersuksess fra første episode, i et marked der filmer som X-Men og Spider-Man er i ferd med å innlede den største superheltbølgen siden Batman-feberen for rundt […]

  10. […] filmlerretet sto skuffelsene i kø: X-Men 2 var bra, men Daredevil skuffet, Hulk var kjedelig, Bulletproof Monk gikk hus forbi og The […]

  11. […] Maktens kvinner Ser man bort fra den spesielle historien om Wonder Woman, der psykologen William Moulton Marston og kona Elizabeth Holloway blant annet hentet inspirasjon fra feministen Margaret Sanger, ble superheltenes feministiske revolusjon innledet i 1970-årene, da engelskmannen Chris Claremont tok over X-Men. […]

  12. […] the early 2000s, when they started developing Marvel and DC properties into franchises, like the X-Men and Spider-Man movies. This was when they really did start becoming more faithful to the storylines […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: