Salif Keita og annet afrikansk gull

Lørdag 4. juni spiller Salifa Keita på Nattjazz i Bergen. Her er min 2002-anmeldelse av hans Mouffo, samt tre andre album som gir  forskjellige inngangsporter til afrikansk musikk – og er vel verdt investeringen.

Si «afrikansk musikk» og det som renner musikkinteresserte nordmenn først i hu er enkelte superstjerner som svært ofte nådde ut til et vestlig publikum via franske musikkprodusenter: Youssou N’Dour, Mory Kante, Angelique Kidjo og Baaba Maal for å nevne noen. Inngangsportene til afrikansk musikk er fortsatt ofte vestlige artister, plateselskap eller produsenter – men hva gjør vel det når det blir så variert og interessant som disse fire eksemplene?

Salif Keita fra Mali er et av disse store navnene som for alvor gjorde seg bemerket i Europa på 1980- og 90-tallet. Keita er av malisk kongeslekt, men ble fornektet av sin egen far fordi han valgte en musikalsk karriere.

På mange vis utgjør Keita essensen av den typiske «world music»-stjernen – han bygget seg opp et stort navn i Afrika før musikken ble finslipt lydmessig i Europa. Så rotet han seg bort i mer uinteressant fusion, jazzrock og funk, i samarbeid med Joe Zawinul og Vernon Reid fra Living Color.

Men med Moffou vender han tilbake til musikken som gjorde ham til en stjerne. Albumet er i hovedsak en stille og svært vakker affære, i hovedsak spunnet rundt Keitas lyse stemme og finstemte akustiske strengelek, krydret med tradisjonelle maliske instrumenter – selv om den også rommer flere eksempler på mer dansbar musikk. Ingen tvil, Malis store Stemme er tilbake med et av sine beste album.

Når Damon Albarn i popgruppa Blur tar turen til Mali for å spille sammen med lokale musikere er det fristende å latterligjøre engelskmannen som britpopens Ry Cooder eller indieutgaven av Peter Gabriel, men da har du ikke hørt på resultatet.

For Mali Music er blitt et spennende møte der Albarn mest holder seg i bakgrunnen, samtidig som han gir hele uttrykket en innpakning som gjør den maliske musikken mer spiselig for et publikum vant til dub, chillout – det høres nærmest ut som en afrikansk utgave av Albarns hiphop/dub-prosjekt Gorillaz.

Albarn spilte inn materiale med stjerner som Toumani Diabeté, Afel Bocoum, Lobi Traore og Neba Solo, samt ukjente gatemusikanter og kom hjem til England med over 40 timers råmateriale. Etter en råmiks sendte Albarn albumet tilbake til Bocoum, som mikset inn flere biter av Mali igjen.

Og i motsetning til prosjekter som Deep Forest, der folkemusikken bare blir luftig krydder, inntar Albarn en omvendt misjonærrolle – den vestlige musikeren som med dyp respekt spiller med svært dyktige lokale musikere og sangere og stiller seg selv i bakgrunnen. Det kunne endt som en arrogant katastrofe, men ble isteden en respektfull hyllest til malisk musikk.

Men selv om det kommer mye bra musikk ut av vestlige musikeres møte med Afrika, blir det først virkelig moro når afrikanske musikere tar opp i seg vestlige tradisjoner. På 1970-tallet het den store musikalske helten i det sørvestlige Afrika James Brown, og resultatet ble en utrolig vital scene for afrikansk funk – med Nigerias Fela Kuti i spissen.

Samleren The Best Best of Fela Kuti gir en uvurderlig innsikt i mesterens gyldne år og 13 minutter lange afrofunksymfonier på 70-tallet, men mannens stadig stigende status etter hans død i 1997 har skygget for mye annen flott musikk.

Det finnes flere flott afrofunksamlere, men juvelen i pølsa er utvilsomt Nigeria 70, som ikke bare samler to cd-plater med obskur og feiende flott nigeriansk funk. Den hever også lista for samleplater ved å inkludere en hel radiodokumentar om nigeriansk funkhistorie. Det blir nesten for mye av det gode.

Men ønsker du et innblikk i hva som skjer i Vest-Afrika i dag heter det essensielle kjøpet Africa Raps – en samling hiphop fra Senegal, Mali og Gambia. For på samme måte som James Brown var helten på 70-tallet, er det amerikanske rappere som er de store forbildene blant dagens afrikanske ungdom.

Bare Dakar i Senegal, Hiphop-Afrikas hovedstad, har visstnok 2000 forskjellige hiphopgrupper, og tilgjengeligheten og den lave kostnadsgrensen for å spille inn hiphop har ført til en eksplosiv utvikling.

Det var den mer melodiske og tilbakelente hiphopen fra California som førte til hiphops store gjennombrudd i Afrika framfor de mer kalde og industrielle tonene til New York-grupper som Public Enemy og Gang Starr. Og den senegalesiske rappingen er fantastisk; her snakkes det på fransk, engelsk, wolof og malinka, og musikken er både r&b-søt og gangstahard – med tradisjonelle beats og synthlyder utvidet med samplinger av afrikanske stjerner som Youssou N’Dour og lokale instrumenter som kora, balafon og ngoni.

Resultatet blir en unik og lokal form for hiphop, og gruppene i Mali og Gambia stormer etter. Hiphop har bare vært stort i Afrika i ti år, men har allerede fått slik status at politikerne i Senegal ikke kan ignorere rappernes budskap.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.