Peter Brotzmann, Mats Gustafsson, Paal Nilssen-Love og Ken Vandermark har slått sine pjalter sammen, og samlet sin musikk på nettstedet Catalytic-Sound. Dette gir ikke bare fare for frijazzoverdose, men også et påskudd til å legge ut dette 2002-intervjuet med Chicago-saksofonisten Vandermark. Les intervju med Gustafsson her, og intervju med Nilssen-Love i morgen.
Ken Vandermark elsker å tøye jazzens grenser ved hjelp av norske musikere. Førstkommende onsdag (i 2002 altså) spiller hans internasjonale superband Territory-3 på Blå.
En knapp uke er gått siden Ken Vandermark spilte på Blå med saksofonist Mats Gustafsson og gitaristene i Bob Hund, men allerede onsdag er han tilbake med tolvmannsbandet Territory-3. Han spiller også inn plater med grupper som School Days og Freefall – der unge norske jazzere som trommis Paal Nilssen-Love, bassmann Ingebrigt Håker Flaten og pianist Håvard Wiik er medspillere. Hørte vi noen si norgesvenn?
– Jeg håper de ser på meg som en norgesvenn. De norske jazzmusikerne er ekstremt unge, men har voldsom erfaring med å spille mainstreamjazz kombinert med en sterk nysgjerrighet, personlighet og evne til å integrere nyere musikalske ideer. Jeg håper jeg fortsatt spiller med dem om 10-15 år, for å se hvordan de utvikler seg. Allerede i dag er de monstermusikere, sier en begeistret Vandermark.
Chicagojazz
Vandermark er ledende i det levende jazzmiljøet i Chicago, og mottok MacArthur-stipendet allerede i 1999 – da han var 35 år gammel. Tidligere mottagere er veteraner som Cecil Taylor og Anthony Braxton. Nå er han aktuell med to plater: En duoplate med Nilssen-Love, Dual Pleasure, og en plate med det utradisjonelle storbandet Territory Band, Atlas.
– Det er store forskjeller mellom de to platene, selv om de ikke er direkte motsetninger. Begge gruppene jobber ut fra ideen om å kommunisere gjennom forskjellige innfallsvinkler til improvisering, men der duoplata er 100 prosent improvisert og spontan, er Territory Band et forsøk på å kombinere improvisasjon, ny musikk, komposisjon og forskjellige innfallsvinkler til tid og rytme.
Med Territory Band har Vandermark samlet et imponerende lag musikere, og det er tredje utgave av bandet – som gir ut en ny plate neste år – som kommer til Blå. Med blant annet støymakeren Kevin Drumm på elektronikk som medlem, utfordrer bandet de tradisjonelle jazzoppfatningene.
– Jeg er ikke interessert i hva tradisjonelle jazzfans synes, og bryr meg ikke om hva folk forventer fra et jazzensemble. Kevins arbeid faller nok utenfor folk flests jazzrammer, og det gjør nok min musikk også.
Sjangerkollaps
Chicagomiljøet har vært pådriver i sjangerkollapsen mellom jazz, impro, rock og elektronika, og han tror tendensen bare vil fortsette.
– Musikerne jeg jobber er ikke opptatt av grenser og kategorier og ideen om rene jazz-, impro- eller funkband blir stadig mindre relevant. I det kommende tiåret vil vi få mye mer hybridmusikk; som elektronika med improelementer og reggaegroove. Og skribenter og publikum må skape et nytt språk for å beskrive denne utviklingen, utfordrer Vandermark.
I heftet til Atlas gir han utløp for sin frustrasjon over den manglende forståelsen Territory-debuten Transatlantic Bridge ble møtt med. Men han har tålmodighet til å vente, for som han skriver:
«In the long run the music will have the final say».
– Skandinaviske jazzmusikere er utrolig åpne musikere, som med utgangspunkt i voldsom teoretisk og praktisk kunnskap spiller meget kreativ og spontan musikk. Slike folk vil jeg jobbe med, men i USA tror jazzskribentene at amerikansk jazz er best. De sitter i sin lille jazzgetto og går glipp av alt det interessante som skjer i utlandet – som i Norge.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Øyvind Holen 