Timbuktismen er tilbake

Onsdag 8. juni gir Timbuktu ut sin åttende soloplate, Sagolandet. Jeg feirer med et bredt utvalg anmeldelser av Skåne-rapperen og hans venner.

Timbuktu
The botten is nådd!
Juju Records/Playground 2003
4/6

Etter en overambisiøs debut sto Timbuktu fram som en av Sveriges mest underholdende, originale og samfunnsbevisste rappere med fjorårets Wått’s Dö Madderfakking Diil?.

Årets oppfølger har en like morsom svengelsk tittel, og fortsetter balansen mellom funky engasjement og innrøyka tilbakelenthet. Fortsatt står Breakmecanix for all produksjon, som er blitt hakket mer hippieorganisk og akustisk siden sist med munnspill, gitarer og sterk smak av reggae og viserock.

”Ett brev”, formulert som et brev til statsminister Göran Persson, slår like mye gnister som miniklassikeren ”Gott folk” fra forgjengeren, men samtidig er det så mange slække spor at du håper mannen bremser hasj- og marihuanamisjoneringen en smule.

Heller ikke The botten is nådd! er Timbuktus mesterverk, men han utvikler seg på et vis som gjør at vi fortsatt venter på det i spenning.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.’

Timbuktu & Damn!
Live!
JuJu Records/Playground 2004
5/6

Feiende flott dokument fra Timbuktus triumfferd gjennom Sverige i fjor.

Hva har breakdansere i New York på 70-tallet, Gildes grillmat-reklame på tv og den skånske rapperen Timbuktu til felles? De bruker alle breakbeatklassikeren ”Apache” av The Incredible Bongo Band fra 1973 (en Jerry Lordan-låt, som også er spilt inn av The Shadows og The Ventures).

Timbuktu åpner Live! med tonene fra ”Apache”, og med hjelp av funkbandet Damn! feier han triumferende gjennom sine beste og mest samfunnsengasjerte låter – sterkt krydret av alt fra Eurythmics, salsa og reggae til afropop, blues, soul og tung, tung funk.

Timbuktu erobret Sverige og dyttet Petter ned fra den svenske hiphoptronen i løpet av denne 2003-turneen, og når reggaelegenden Peps Persson dukker opp på ”Dynamit” har vi innsett at Timbuktu har like stor sprengkraft som The Roots på scenen.

Live! er blitt Nordens beste hiphopkonsertplate, og legger listen svært høyt for alle som kommer etter.

Timbuktu
OberoendeFramkallande
JuJu Records/Playground 2007
5/6

Timbuktu er konge i sitt eget univers.

Hvem er egentlig Jason Diakité? En nordisk musikkskatt? Sveriges svar på Manu Chao? En irriterende gjøglerapper? Svaret avhenger selvsagt av ørene som lytter, og på sitt femte soloalbum byr Timbuktu ikke på mye nytt, men finpusser miksen av munnrapt samfunnsengasjement, hiphop, pop, svensk visetradisjon, world music, funk, reggae og soul slik at vi kan snakke om en egen musikksjanger. Timbuktismen er kommet for å bli.

Ved forrige korsvei ydmyket han samtlige norske rappere med 33.000 solgte album i Norge (60.000 i Sverige) – salgstall det norske hiphopmiljøet må slå seg sammen for å matche. Men Timbuktu har klart å holde på respekten i hiphopmiljøet, samtidig som han har nådd et så bredt publikum at han har fått klippekort hos Fredrik Skavlan.

OberoendeFramkallande vil trolig bli møtt med litt backlash i harde hiphopkretser, nettopp på grunn av den økende populariteten og en ustoppelig vilje til å flørte med alle mulige og umulige musikksjangre – samtidig. Elsker du Timbuktu på grunn av sjangersirkuset blir det fest i stuen, men syntes du gjøgleriene hans var litt anstrengte på forrige plate, kan denne drøye timen bli en slitsom opplevelse.

Det er viktig å huske at Timbuktus gjennombrudd ikke bare kom som følge av solide plater, men vel så mye av intens turnering med det gnistrende bandet Damn. Det var spillejobbene mellom The Botten is Nådd (2003) og Alle vill till himmelen, men ingen vill dö (2005) som førte rapperen opp på stjernehimmelen med andre norgesvenner som Bob Hund, Kent og Håkan Hellström.

Men der Timbuktu tidligere har brukt konsertene til å finpusse låtkatalogen, høres OberoendeFramkallande mer ut som et resultat av flittig turnering med fullt band.

Måns ”M.O.N.S” Asplund og Breakmecanix produserer fortsatt, men musikken er mer jampreget enn tidligere. Selv renskårne hits som ”Lasternas” (med Dungen) og «Karmakontot» preges av innfall som sigøynerstrykere og et tangoaktig piano, mens ”Bra, bra” og ”Ett halvår utan” er henholdsvis skånsk soul og reggae med D’Angelo og Luciano som skytshelgener.

Så hvorfor har Sverige fått Timbuktu, mens Norge står uten? Én av årsakene heter Per-Åke Tommy Persson, alias Peps Persson. På 1970-tallet forente han rock og svenske musikktradisjoner med reggae, på album som Blodsband (1974), Hög standard (1975) og Spår (1978). Supplert med tallrike konserter viste Peps svenskene at det var mulig å fusjonere svensk og svart musikkhistorie.

Norge fikk aldri noen Peps Persson, men heldigvis kan vi låne Timbuktu – 2000-tallets Peps Persson.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bonus 1: BT-anmeldelse av Chords.

Chords
The Garden Around The Mansion
Juju Records/Playground 2003
4/6

Konservativ solodebut fra Skåne-rapper.

Jeg hadde store forventninger til denne. Jens Resch fra Lund, alias Chords, har imponert med dyp skånsk dialekt, halvsyngende stil og original flyt på spor fra Mobbade Barn Med Automatvapen og Timbuktu. Men på solodebuten har han valgt å gå til hiphoprøttene. Resultatet er blitt svært konservativt.

Chords begynte å rappe på engelsk, men ble for alvor lagt merke til da han byttet til svensk. Nå er han tilbake på engelsk, og leverer en plate for hiphopmenigheten. Det er ingen r&b-damer eller popfrierier her, men samtidig få spor av Timbuktus organiske hiphopsoul eller Mobbade Barns galskap.

Det handler om rim og rytmer med sterk smak av New York på 90-tallet – med hjelp fra produsentene Breakmekanix (Timbuktu, Spotrunnaz) og Domingo (Big Punisher, Fat Joe) og gjesterappere som Promoe, Timbuktu, Masta Ace og Punchline. Når Chords nå har hyllet sine musikalske forbilder, kan vi kanskje håpe på mer eventyrlyst i neste omgang.

Bonus 2: BT-anmeldelse av Rantoboko.

Rantoboko
Urban Africa
JuJu Records/Playground 2005
4/6

Sverige møter Afrika.

Stephen Malkmus fra Pavement hadde tenkt å døpe sin solodebut ”Swedish Reggae”, men her kommer den ekte versjonen: Ta en 29-åring fra Zimbabwe, som har surret rundt på hiphopscenen i Sør-Afrika i en årrekke. Han oppdages av hiphopprodusenten Mons Asplund (Breakmecanix) fra Skåne. Søt musikk oppstår, og Sipho ”Rantoboko” Sithole får endelig fullført sin soloplate.

Urban Africa er lett å like og vanskelig å kategorisere, for her går r&b, akustisk reggae, digital dancehall, afropop og hiphop arm i arm. Rantoboko er litt Sizzla, litt Bim Sherman, litt Youssou N’Dour og litt Jaheim, og koblingen mellom tre kontinenter er en våt drøm for NRKs Migrapolis (om prosjektet var norsk).

Bidrag fra rappere som Timbuktu, Promoe og Chords kobler Rantoboko til den samfunnsbevisste svenske hiphopfamilien, og albumet er en trygg investering om du har sans for de forannevnte. Dette er både helhetlig, variert og moderne, men låtene som kan ta albumet ut til et stort publikum mangler.