Heavy metal-minner

I anledning Judas Priests avskjedskonserter i Oslo Spektrum 14. juni og i Bergen dagen etter: Det er på høy tid å revurdere fordommene mot 1980-tallets heavy metal.

Det beste med rock, og spesielt heavy metal, er at forbrukeren er viktigere enn produktet, mener Chuck Klosterman. I sin hysterisk morsomme bok Fargo Rock City: A Heavy Metal Odyssey in Rural Nörth Daköta bruker han sin egen oppvekst som jomfruelig metalhode til å fortelle historien om den kanskje mest avskydde av alle rockesjangre: 1980-tallets heavy metal, også kalt hårmetal, glammetal, popmetal og «cock rock».

Skarpe lesere har av undertittelens tødler skjønt at Mötley Crüe var svært viktig for unge Klosterman, og Nörth Daköta gir et mentalt bilde av heavy metals viktigste publikumsgruppe – jomfruelige tenåringsgutter.

Selv om 80-tallsmetal var ekstremt seksualisert, framsto Mötley Crüe, Poison og Def Leppard mer som fantasivesener enn forbilder for fansen. «Hvis foreldrene ville forhindre at sønnene deres gjorde nabojenta gravid, var det beste de kunne gjøre å kjøpe en bunke Dio-plater og et rollespill (…) De fleste prototypiske metalfans hadde aldri sex,» mener Klosterman.

Eller som Gene Simmons i Kiss sa det: «Du vil ikke ha et stort kvinnelig publikum. Baserer du deg på at kvinner skal kjøpe platene dine, ender du opp som New Kids On The Block.»

Klosterman kjøper fortsatt platene til Mötley Crüe på grunn av pliktfølelse. Metal er guttemusikk og slik trofasthet gjør at Iron Maiden, Slayer og Mötley Crüe fortsatt har null problemer med å lokke hundretusener til sine turneer. Og som Klostermans bok viser, er det en økende interesse for å revurdere musikkens kvaliteter og ringvirkninger og fortelle historiene bak.

Pionerverket er «mockumentaren» This Is Spinal Tap (1984), som dannet skole for heavy metals balansegang mellom triumf og tragikomikk. Heavy Metal Parking Lot (1986) trakk fans på en Judas Priest-konsert i Midtvesten fram i lyset, mens The Decline of Western Civilisation Part II: The Metal Years (1988) intervjuet stjerner, fans og håpefulle rockere på lik linje.

Etter Neil Strauss’ suksessfulle Mötley Crüe-biografi The Dirt (2001) velter metalbøkene over oss, og disse fortellingene dyrker både myter og bidrar til å renvaske musikkens dårlige rykte. Først og fremst hjelper de fans ut av skapet, slik at de kan stå fram som metalhoder igjen – og innse at den hule, sexistiske og jålete rocken de elsket som tenåringer var og er viktig.

Interessert? Sjekk disse


Chuck Klosterman

Fargo Rock City
Scribner 2001
Ærlig, morsom og opplysende metalbetroelse.


Diverse artister

Tracks of Thunder
Columbia/Sony 2003
Herlig og hårete samleplate. I praksis soundtracket til Fargo Rock City. Les anmeldelse her.


Penelope Spheeris

The Decline of Western Civilisation Part II: The Metal Years
Sony Pictures 1988
Trist, morsom og tragisk dokumentarfilm.

Advertisements

5 kommentar

  1. […] (Flere heavy metal-minner her.) […]

  2. […] Du var vitne til heavy metals store vekst gjennom 80-tallet? Hvorfor var det så få journalister som tok musikken på alvor den […]

  3. […] jeg med mer eksperimentell musikk i bandet Peccatum, men etter en prat med Rob Halford, vokalist i Judas Priest, om å gjøre en plate sammen, begynte jeg å tenke i metalbaner igjen, forteller Tveitan, fortsatt […]

  4. […] Did you feel more at home as a part of heavy metal in the 80s than punk in the […]

  5. […] Dire Straits, A-ha, Madonna, The Police, Simple Minds, ZZ Top, Eurythmics, Kate Bush, Huey Lewis, Judas Priest, deLillos, Janet Jackson og hele […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: