Don Martin: Den lille sinte mannen

Fredag 24. juni slipper Gatas Parlament albumet Dette forandrer alt. Brødrene Elling og Aslak Borgersrud har frontet gruppa siden 1993, men hva vet du om den skjeggete sinnataggen Don Martin? Finn ut alt om den lille sinte mannen i dette dybdeintervjuet fra 2005.

«It’s like Marx said / Our history ain’t started yet,» rapper Don Martin i «As We Begin», åpningssporet på soloalbumet Situation Normal All Fucked Up (2005). For hovedpersonen representerer plata like fullt et historisk punktum; et farvel til den engelskspråklige rapperen Don Martin.

– Jeg har ikke gitt opp å jobbe med soloprosjekter, selv om jeg foretrekker å spille i band med flere folk. Men dette er siste gang jeg rapper på engelsk, sier Martin selv.

Ildsjel fra Romsås
Don Martin er ikke bare DJ, produsent og rapper i Gatas Parlament, men har helt siden tidlig på 1990-tallet vært en uslitelig ildsjel i det norske hiphopmiljøet. Han har markert seg som graffititalsmann, har i årevis drevet radioshowet Goodshit Radio og gitt ut flere plater, både som soloartist og med gruppene Conspiracy 2 Murda The Mentally Dead og Alarmclock Connection.

Soloalbumet Situation Normal All Fucked Up beskriver han som det avsluttende kapitlet i sin engelskspråklige rapkarriere. Som soloartist er dette Martins tredje plate, etter de innholdsrike ep-ene Radio Alarmclock EP og The Al Dente EP og Video Alarmclock – som var den første norske hiphop-dvd-en.

Martin har produsert plata selv, og blant gjesterapperne finner vi Pariah, Definite, Jester og Shepherd fra Alarmclock Connection, Supa Sayed og dessuten Tumi fra sørafrikanske Tumi & The Volume. Egentlig hadde ikke Martin tenkt å gi ut denne plata i det hele tatt, men etter heftig argumentasjon fra venner og kjente måtte han til slutte bukke under for presset.

– Jeg ble overtalt først fordi jeg, med unntak av selve innspillinga, egentlig hadde plata klar en god stund før jeg bestemte meg for å droppe alle de engelske låtene og bytte helt til norsk. Særlig Aslak (Borgersrud i Gatas Parlament, journ.anm.) argumenterte med at det ville være bortkasta, og «dårlig gjort» ovenfor de som digger musikken min å ikke gi ut det beste låtmaterialet jeg hadde laget på engelsk. Jeg er glad for at jeg avslutter prosjektet ordentlig i steden for å bare gi meg. Nå er det slutt – ferdig – og jeg begynner nesten på scratch med et helt annet, forklarer Martin.

Kritikerslakt
Albumet er ikke akkurat blitt mottatt med fullt knefall fra kritikerne, eller som det heter på Gatas Parlaments hjemmeside: «Plata er alt blitt behørlig slakta i norsk presse, som oppfordrer til å kjøpe 50 Cent i steden, eller synes Martin burde herme etter Looptroop.»

Birgitte H. Mandelid i Dagbladet skrev: «Don Martins tredje album skal også bli hans siste på engelsk. Og godt er det. Den engasjerte, Alarmclock Connection-tilknytta rapperen fra Romsås kunne vært en norsk Promoe (Looptroop), men med slurvete diksjon og pussig engelskuttale blir mesteparten av det hardtslående tekstinnholdet tapt på vei ut av høyttalerne.»

«Låtene glir over i hverandre som biler i en kø en regntung og mørk høstkveld,» mener Espen H. Rusdal i Dagsavisen, mens Aftenpostens Harald Fossberg mener at det «med litt strammere produksjon og diksjon kunne blitt et norsk motstykke til svenske Looptroop». «Chuck D i Public Enemy har sagt at rap er den svarte mannens CNN. Don Martins versjon er blitt en kanalvelger som zapper urolig rundt, slik at vi bare oppfatter bruddstykker av helheten,» skriver han. Don Martin lar seg ikke knekke av kritikken, men irritert, det blir han.

– Jeg begynte å høre på rap i en tida da anmelderne og alle andre mente at det knapt var musikk, og det hele dreide seg om en døgnflue som snart var over. Hva anmeldere i norsk dagspresse har syntes om enten norsk eller utenlandsk rap har aldri brydd meg. Så heller ikke hva eldre rockere eller trendy halvtårsansatte i så og så avis jeg ikke til vanlig leser kultursidene i nå måtte synes om den musikken jeg har lagd.

For Don Martin har konseptet vært klart fra start: Hans engelskspråklige plater har vært nisjeprosjekter for spesielt interesserte, og ikke noe han har regna med, eller hadde et ønske om, at almuen skulle omfavne.

– Jeg synes kanskje at det hadde vært mer seriøst av musikkredaksjonene å sette anmeldere som faktisk hadde hørt noe av mitt tidligere solomateriale til å anmelde avskjeddsplata. Men at de ikke liker det plager meg ikke. Faktisk vil jeg heller få dårlige anmeldelser hvor det skinner gjennom at journalisten har skippa gjennom plata én gang, enn bra anmeldelser hvor det skinner gjennom at journalisten har skippa igjennom plata én gang. De folka som liker min måtte å holde på, kommer til å kjøpe plata uavhengig av hva musikkjournalister måtte mene, og jeg tror heller det at jeg blir slakta i dagspressen bidrar til at fansen min blir mer kritiske til musikkjournalistene enn at de blir det til meg. Folk som lar musikksmaken og platekjøpet sitt styre av hva som måtte stå i avisa, bryr jeg meg ikke om, og følgelig plager det meg ikke at de ikke kommer til å omfavne albumet mitt. Så i svar på spørsmålet ditt, ja jeg forstår de tøffe anmeldelsene jeg fikk, og de var omtrent som forventa. Og ja, når to riksdekkende aviser presterer å skrive at det er synd jeg har dårlig diksjon fordi ellers kunne jeg vært «en norsk Promoe», så har de misforstått prosjektet.

Den siste skanse
For å forstå Situation Normal All Fucked Up er det tvingende nødvendig å finne fram tidsmaskinen, for albumet er ikke et produkt av Norges hiphopscene anno 2005. Vi må over ti år tilbake i tid, til en tid da hiphopmiljøet var underkjent, undervurdert og undergrunn, til en tid da scenen handla om en liten klikk dedikerte hiphop- og graffitihoder som kunne se fram til et par internasjonale konserter i året, og ellers spilte for hverandre på scener som Bootleg, Blitz og fritidsklubber.

En tid da norske hiphopere så like mye til England, og hissige Public Enemy-inspirerte band som Gunshot og Hijack, som til det nyeste fra New York og Los Angeles for inspirasjon. Slik sett står Situation Normal All Fucked Up både fram som en anakronisme, en hyllest til gamle dager og et farvel til en æra – da plater som The Re-Enforcement av B.O.L.T. Warhead og Lyrical Marksmen av Warlocks var det ypperste (og eneste) som fantes av norsk rap.

Slik sett er dette albumet Don Martin burde ha gitt ut i 1996, og ikke 2005.

– Det er vanskelig å betrakte seg selv i et historisk perspektiv, men jeg var nok den siste skanse for norsk eurohardcore-rap. For min del føler jeg at epoken har vært over en stund nå, og at det jeg setter verdig punktum for er mitt eget prosjekt med å rappe på heseblesende selvkonstruert engelsk. Jeg synes dette er den beste plata jeg har laget, og jeg er tilhenger av å gi seg med et pang mens man er i høyden. Det er nok de som synes det er dumt av meg, men jeg har ikke brydd meg før om hva folk synes jeg skal gjøre, og jeg har ikke tenkt å begynne nå heller.

Som de fleste andre i sin hiphopgenerasjon står Don Martin i dyp gjeld til Tommy Tee og hans radioshow, og han mener Tommy på egen hånd var grunnen til at den hissige britcorescenen sto så sterkt i norsk hiphop tidlig på 1990-tallet.

Selv ser Don Martin på seg som den siste britcoresoldaten som fortsatt står oppreist, men Situation Normal All Fucked Up.

Oppvekst på Romsås, feider på Blitz
«This is poetry from and for the underground / On an underground that is north east bound,» rapper Don Martin på låta «Subway Styles».

Hiphopscenen Martin springer ut fra levde livet langs t-banelinjene i Groruddalen tidlig på 1990-tallet, men i møtet med den mer politiserte hiphopscenen på Blitz skulle mye forandre seg. Der ble Martin kjent med brødrene Borgersrud, og resultatet skulle bli den første norskspråklige hiphopplata, Gatas Parlaments Autobahn til union, i 1994.

Martin holdt seg til engelsk rapping selv riktignok, og først i år føler han tiden er moden til å legge den engelskspråklige rappingen bak seg for godt.

– Jeg lærte engelsk via Sky Channel, britisk hiphop og turer til England med mora mi. Nesten alle i norsk hiphop var britiskinspirert i første halvdel av 1990-tallet, men jeg er den eneste som ikke har holdt opp eller dødd ut. Noe av musikken min kan nok høres ut som det kommer fra 1994, men for meg er det ikke viktig å være populær og ha allmennappell. Jeg er til for de spesielt interesserte, og det er meg ravende likegyldig om The Neptunes eller Dr. Dre er hottest denne uka. Folk kan synes at jeg høres ut som jeg hører hjemme i 1995, men det driter jeg i. Jeg holder på fordi det er kult og mest for aktivitetens skyld, og derfor har jeg alltid holdt på med ting til jeg er blitt lei og slutta – noe som har sabotert kontinuiteten. Men jeg har vært i hiphop hele tiden.

Strictly Hip Hop
Don Martin, alias Martin Raknerud fra Romsås, er født i 1978, og gikk i barnehagen da Beat Street og breakfeberen rammet Norge sommeren 1984. Isteden oppdaget han hiphop fem år senere, da det ikke akkurat glødet sterkest på trendbarometeret. Innfallsporten var, som så mange andre av hans generasjon, Tommy Tee og hans radioprogram Strictly Hip Hop.

– Jeg og mora mi skulle på sykkelferie sommeren 1989, og dagen før tok jeg opp musikk på måfå på radioen. Det var en rein tilfeldighet at jeg kom over Tommy Tee, som spilte Hijack, men jeg tok opp hele sendingen. Jeg sykla rundt hele sommeren med den kassetten på øret, og det tok helt av i huet mitt.

På denne tiden var hiphop synonymt med store bukser, byvankere, MC Hammer og hiphopdans blant folk flest, men i drabantbyene øst i Oslo var det flere som tok vare på alle elementene i hiphopkulturen. På Martins Romsås drev svært mange med graffiti, og han kjente knapt noen som ikke hadde sin egen tag.

– Da jeg begynte på ungdomsskolen, ble jeg kompis med noen ordentlige writere og lærte om graffitipiecer og mye annet. Dessuten hørte jeg på Tommy Tees Strictly Hip Hop hver mandag, og det programmet var utrolig viktig for hele miljøet. Her fikk man høre ny musikk, fikk kunnskap og kjennskap til hva som var bra og dårlig og fikk høre norske hiphop-demoer. Tommy var i stor grad premissleverandær for den norske hiphopscenen i begynnelsen, og det at han digga den harde europeiske hiphopen hadde veldig mye å si for at stilen festet seg slik i Norge som den gjorde.

Martin og kompisene hørte mye på New York-rap, men det var noe hardheten, aggresjonen og tempoet i den britiske hiphopen som gjorde at det festet seg.

– Det var kanskje et pubertalt sinne mot alt. Alle var sinte, vi var sinte, det var ingen som ikke var sinte. Selv Dream of Utopia var sinte (senere Flava To Da Bone, journ.anm.). Det var et veldig politisert og engasjert miljø i Oslo tidlig på 1990-tallet, sammensveiset på grunn av underdogstatusen som kjennetegnet oss. Folk som Lament Configuration, Warlocks og Vendetta representerte alle en form for politifisert underdograp. Forskjellen mellom oss og generasjonen som kom inn i hiphop på midten av 1990-tallet var at samfunnet rundt 1990 mente at hiphop var en døgnflue, og at vi hiphopere var de rareste i klassen. Det førte til at hiphop for oss ble en veldig viktig identitetsgreie. Det var «oss» mot alle de andre.

Graffiti var viktigst
– Alle gikk ikke i demonstrasjonstog og hadde med seg bannere på jam, men jeg oppfattet det slik at folka i hiphopmiljøet var radikale. På den tida fulgte en radikal pakke med på kjøpet om du skulle være hiphoper. Det var preget av antirasisme, og arven etter hiphop var ikke nødvendigvis et politisk, men et sosialt opprør. Hiphop ble skapt av fattige svarte i desperate situasjoner, og var en del av et opprør mot tilværelsen – med oppfinnelsen av en positiv kultur som handlet om å utvikle deg selv i opposisjon til 1980-tallets jappetid. Selv om det ikke var gjennomtenkt politisk, lærte du mye om om fattige svartes situasjon i USA gjennom rap. Dette gikk over da rap ble mer kommersielt og mindre farlig, og nå kan du i større grad høre på rap uten at du mener noe spesielt.

Graffiti var det viktigste for Martin tidlig på 1990-tallet, men han innledet sin musikalske karriere samtidig. Han startet sin første rapgruppe på ungdomsskolen, og da var det kulest å være DJ i gruppa. Fred Russel (senere hiphopprodusent og mannen bak plateselskapet Two Thou Productions) ble dj fordi han hadde en Technics 1200-platespiller, mens Martin ble utpekt som rapper fordi han var best i engelsk på skolen.

Graffitigruppa Romsås Writing Crew ble til bandet Rage Warrior Crew, senere Compound Fury, før Martin startet konseptet Conspiracy 2 Murda The Mentally Dead i 1992/1993.

Sammen med grupper som Warlocks, Lament Configuration og Urban Confab tilhørte Conspiracy 2 Murda andredivisjon i Oslos hiphopmiljø, i sjiktet under A-Team/B.O.L.T. Warhead og Vendetta. Martins gruppe var tilknytta bookingbyrået Durativ, som hadde tilholdssted på Blitz, og det var gjennom Blitz Martin kom i kontakt med en ivrig kar som nettopp hadde falt pladask for hiphop gjennom Public Enemy: Elling Borgersrud.

– Blitz ville la folk spille, og det førte til hiphopjams på hiphopernes egne premisser. Vi spilte sammen med grupper som Brigade fra Göteborg og CCC fra Danmark, og det at Bootleg også lot oss arrangere egne hiphop-konserter var viktig for både miljøet og selvtilliten. Blitz- og Bootleg-konsertene gjorde det mulig for oss å ta steget vekk fra fritidsklubbene og opp på et litt større nivå.

Mislikte Gatas
Martin var en flittig beatssnekker, både av det han kaller «spesielle» beats og streite beats. Han var ikke så interessert i sistnevnte, som han syntes var for dårlige, men han hadde lyst til at noen andre kunne bruke dem. Enter Gatas Parlament…

– Ved en tilfeldighet traff jeg Elling på jam på Blitz. Gatas Parlament hadde akkurat starta opp, og jeg hadde sett dem gjøre en låt før, så jeg tenkte de kunne få beats. Det må ha vært i 1993, for de hadde laget en demo, men hadde ikke gitt ut noen plate ennå. Det endte med at jeg produserte Autobahn til union sammen med Dr. Akbar fra Run Dog Run, finansiert av penger Aslak fikk for å spille i filmen Høyere enn himmelen og for rollen som Påsan i Midt i smørøyet. Vi lagde omslaget på mora mi sin Mac, men på den tida var det helt uhørt å gi ut norsk hiphopplate. De eneste som hadde gjort det var A-Team, B.O.L.T. Warhead og MC Cey, og så kom vi fra ingen steder. På en måte var det veldig urettferdig, fordi Lament Configuration var ledende i miljøet da, men i dag er det ingen som husker dem fordi de aldri ga ut noe.

I dag kan Martin innrømme at han ikke var så spesielt begeistra for Gatas Parlament, selv om han faktisk var medlem helt fram til 1998.

– Jeg tror jeg synes det var døvt i starten. Jeg sier noe på Gatas debutplate, men jeg rapper ikke på den. Mange av mine beste venner syntes Gatas var helt wack, og første gang vi spilte på Bootleg mente jo alle at det bare var dritt. Jeg kom fra hiphopmiljøet i drabantbyene, mens Elling og Aslak kom fra hiphopmiljøet på Blitz. De måtte rømme ut bakdøra på Bootleg fordi folk kasta ting på dem under en konsert, og det var på en konsert jeg var med på å arrangere. Jeg husker også en greie på Romsås fritidsklubb, da jeg diskuterte med Tommy Tee. Han sa at Gatas ikke var rap. Det var rock! Skikkelig dårlig rock! Han hata som faen, og både på Gatas spesielt og det som var norsk. Gatas var ukult, passa ikke inn i miljøet og Elling og Aslak gikk rundt i rare klær.

Lite synlig medlem
Med dette i bakhodet er det lettere å forstå hvorfor Don Martin var et såpass lite synlig medlem i Gatas Parlament, og heller konsentrerte sin mikrofoninnsats til engelskspråklig rap i samarbeid med folk som Jester. Det var duket for en tid med mye krangling, sinne og oppløste prosjekter. Martin kastet for eksempel ut Jester og dj-en sin fra gruppa Conspiracy 2 Murda, fordi de startet hiphop-bandet Cheezy Snack på si.

– Jeg hørte for noen år siden at de ikke turte å spørre om jeg ville være med i Cheezy Snack, fordi de antok at jeg ville syntes det var wack, siden jeg mente alt var wack. Og jeg ble rasende, vi ble uvenner og jeg kasta ut alle andre fra bandet mitt også. Så hadde jeg et halvveis forsøk på å rekruttere Wolverine som backup-rapper, noe som bare førte til at han begynte å rappe sjæl. Så i 1996 var det vel egentlig slutt for Conspiracy, jeg gikk lei det meste, og ble også sur på Aslak og Elling, og slutta i Gatas i 1998.

Men det tok ikke lang tid før Martin fant igjen hiphopgløden, og fra 1999 opplevde han nærmest ungdomstida på nytt. Han fant fram sprayboksen igjen, og begynte å jobbe med plate- og spraybokssalg i butikken Sun Rekords & Cans. Og fant fram mikrofonen igjen.

– Jeg begynte med graffiti igjen, og hele sommeren 1999 var jeg bare writer. Det er det som er sprøtt med tagging. Enten synes du det er kult eller ikke, det går ikke an å argumentere saklig for hvorfor det er kult. Kompiser kunne ikke forstå argumentene mine, ikke før de selv ble writere. Men da kunne de ikke argumentere overfor andre ikke-writere de heller. Så, i 2000, fikk jeg omsider gitt ut en plate med Conspiracy 2 Murda, begynte å skrive nye tekster og ga deretter ut mine to solo-ep-er, og ble igjen medlem i Gatas Parlament.

RAR og framtida
I tillegg var Martin med å starte organisasjonen Rap Against the Rich (RAR), som ble omgjort til interesseorganisasjonen og plateselskapet Rhythm And Rhymes av Jester. RAR rekrutterte artister som Spooks, Wolverine, Apollo og DJ Goldfinger, før den mer politiske siden av organisasjonen ble utkrystallisert i gruppa Alarmclock Connection – et hiphopkollektiv bestående av folk som Don Martin, Jester, Definite, Shepherd og Pariah, og ved siden av Gatas Parlament det kanskje mest eksplisitt politiske hiphopprosjektet i Norge.

Men det er blitt smått med plater, for én ep er fortsatt det eneste gruppa har gitt ut samla. Men Martin lover mye nytt fra både Alarmclock, Gatas og soloartisten Don Martin framover.

– Mye av grunnen til at vi startet Alarmclock Connection, mer enn et prosjekt for å være venstreradikale, er at vi følte at vi er en gjeng. Vi er forskjellige som rappere, men vi er hiphopaktivister. Vi vil holde kulturen gående og delta i bevegelsen hiphop heller enn platesalget hiphop. De hele og fulle revolusjonsplanene kan jeg selvfølgelig ikke avsløre, men det er duka for at det skal skje en hel del i hvertfall. De fleste i Alarmclock Connection påstår at de snart har et soloalbum klart, men vi får jo se. Jeg holder en god knapp på min backuprapper Shepherd. Når det gjelder Gatas Parlament, så kan jeg si at vi har mer prosjekter skjult i ermet nå enn kanskje noensinne, selv om det er en stund til noen av de vil se dagens lys. Det kan kanskje komme til å virke som om jeg er ute av Gatas, og at vi ikke får til å gjøre noe sammen nå som jeg kommer med en plate til på norsk etter den engelske, men det er ikke tilfellet – tvert imot.

Sa han plate på norsk? Det stemmer. Det som egentlig skulle være et skjult, norskspråklig bonusspor på Situation Normal All Fucked Up har est ut til en ep i samarbeid med rapperen Supa Sayed.

– Vi har laget en eppå norsk, som er så godt som ferdig. Den er et ektefødt barn av innspillingsprossesen til denne plata, og sprang egentlig ut av at vi skulle lage et secret track på norsk. Jeg gleder meg veldig til å gi ut plata på norsk, særlig siden jeg på en måte har venta i et år nå på å slutte på engelsk. Selv om jeg var med fra starten av i norskspråklig rapping så er det egentlig først de siste par årene jeg har tatt det seriøst, og ikke før i år at jeg egentlig begynte å legge noe arbeid i norske tekster. Så det er en utfordring og det skal bli gøy. Men jeg kommer også til å satse litt mer på å lage beats. Jeg har hatt ambisjon i åresvis om å lage en slags instrumentalskive, med mer scratches og greier, litt à la noe av skitsene på de skivene jeg har gitt ut til nå.

– Hva er det du savner i dagens hiphop-scene, sammenlignet med 1990-tallet?

– Jeg må si at jeg savner mye mer høytiden i norsk graffiti enn jeg savner 90-tallets rapmiljø. Det skjedde jo mye da, men for min del skjer det mye fortsatt også. Det er klart at det kan være surt å se subkulturen sin bli spist levende av popkulturen og kastet opp fekalt som kommers sprutbæsj, men verre ting har skjedd bedre folk. Jeg savner radioprogrammet Strictly Hip Hop som et samlingspunkt, og jeg savner at folk var litt mer åpne for å sjekke ut hverandres prosjekter innad i miljøet. Og det er, som Chris Rock sier, blitt mye mer vanskelig å forsvare hiphop enn det var før, men samtidig synes jeg at mye er likt eller bedre enn det var før. Ting blir ikke borte, de tar bare andre former.

Don Martin har også hatt sine private og offentlige hiphopfeider de siste årene. Han var i tottene på Oral Bee, og fikk en særlig belønning for sin mangeårige innsats i det norske hiphop-miljøet fra da 16 år gamle «Lille» Philip i Pass It Records-klikken. «Don Martin, jeg bryr meg ikke om en sånn geek / Som har rappa ti år offbeat,» rappet han på The Omen Mixtape. Litt av en belønning for lang og tro hiphopinnsats!

– Belønning og belønning? Jeg er fortsatt «in the making», og driver med hiphop fordi det er fett. Det er en kultur hvor du har mulighet til å gjøre alt jævla mulig. Jeg oppfatter hiphop som en aktivitet, men nå er det blitt en kultur der de fleste er blitt bystanders, fans og groupies. Breaking og graffiti er fortsatt en utøversport, men kommersialiseringen av rap har gjort det mye mer allment og forbrukerorientert.

Opprinnelig publisert på Ballade.no.

Bonus 1: Aftenposten-anmeldelse av The Al Dente EP.

Don Martin
The Al Dente EP
Rhythm & Rhymes 2001
4/6

Underholdende «blast from the past».

Don Martin fra Romsås er en av veteranene i Hiphop-Oslo, med sterke bånd til Conspiracy 2 Murda, Gatas Parlament og Jester. Når han nå omsider debuterer, er det med en nesten halv time lang EP med sterke nostalgiske og anakronistiske trekk.

Med kvasi-britisk/jamaicansk aksent og enkel, men effektiv produksjon vekker Don Martin minner om en tid da oslorapperne så opp til britiske rappere som Gunshot, B.O.L.T. Warhead var ikoner, og tanken på stort platesalg og radioslagere var uvirkelig. Til tider høres det da også vel gammeldags ut, men det er absolutt blitt en innholdsrik og underholdende EP.

Høydepunkter: «Pissing At The Wind», «Repaint The Picture».

Bonus 2: Bergens Tidende-anmeldelse av Radio Alarmclock EP.

Don Martin
Radio Alarmclock EP
C2M 2003
4/6

Slagkraftig politisk hiphop.

En rastløs sjel jakter på mening på et meningsløst FM-bånd da en ilter  vekkerklokke bryter inn og en damestemme forkynner ”this is your wake up-call”. Oslorapperen Don Martin har reist halve verden rundt, sett samfunn på randen av sammenbrudd som følge olje- og krigsindustrien og slår nå alarm i EP-form.

”Put your middle fingers up for the free market” rapper han, og Radio Alarmclock er en hissig antikapitalistisk programerklæring levert med selvsikker autoritet. Tekstene byr ikke på de aller dypeste politiske analysene, men er først og fremst en advarsel om tingenes tilstand og en oppfordring til engasjement.

Musikalsk hører Don Martin hjemme et sted mellom det rasende politiske engasjementet til Public Enemy og Paris og hissig og hektisk andpusten britcore à la Gunshot og Hijack. Kanskje noe gammeldags, men når hiphop både opplever økt politisering og old school-mimring høres plutselig Don Martin moderne ut.

http://www.youtube.com/watch?v=_4hEqUAJ6h8