Trang Fødsel-koden

Trang Fødsel er tilbake, og som vanlig overgår plateanmelderne seg selv i å komme opp med giftige karakteristikker – med et hederlig unntak for Dagsavisens Geir Rakvaag. Jeg må nok innrømme at jeg også var giftig i mine to anmeldelser av bandet vi musikkjournalister elsker å hate: «Mannen høres jo ut som en psykopatisk Finn Kalvik på en overdose lykkepiller.»

Trang Fødsel
Hammock
Columbia/SonyBMG 2007
2/6

Uønsket comeback.

Trang Fødsels fremgang blant arbeidsfolk trenger en forklaring, mente Øyvind Holen. Han sa opp journalistjobben, oppsøkte rekkehusfelt, dro på vorspiel med venninnegjenger og festet på Norges distriktshøgskoler – for å høre fansens egne fortellinger. Slik burde jeg ha møtt dette comebacket, og ”Trang Fødsel-koden” kunne ha blitt en god bok, for i likhet med Fremskrittspartiet melder spørsmålet seg: Hvordan kan så mange like noe som like mange andre synes er tvers gjennom motbydelig?

Gjengen er dyktige musikere, produksjonen er bare vellyd og Hans Petter Aaserud og Jørund Fluge Samuelsen skriver utvilsomt fengende låter. Hver for seg har disse levert mye fin musikk, men når de møtes annulleres alle kvalitetene til fordel for sukkersøt jovialitet, banal hverdagspoesi og Aaseruds affekterte og motbydelig godslige sangstemme. Mannen høres jo ut som en psykopatisk Finn Kalvik på en overdose lykkepiller.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Trang Fødsel
Damp
Norsk plateproduksjon/BMG 1999
3/6

Trang Fødsels fjerde plate er ingen sauna av hete rytmer og popmelodier, men den gjør meg likevel svett i øra.

De fem karene i Trang Fødsel er dyktige musikere, ingen tvil om det. Bassist Ole Amund Gjersvik er en av Norges dyktigste jazzmusikere, tangentmann John Vinge leder det eksperimentelle technoprosjektet Absolutt Relativt, mens Jørund Fluge Samuelsen får dansegulvene til å koke med Bobby Hughes Experience. Derfor er det snodig at de sammen I Trang Fødsel ikke lager annet enn fin, men knekkende likegyldig popmusikk.

Men det er tekstene som til syvende og sist ødelegger min opplevelse av Damp. For her går forsøkene på ironi (jeg håper i alle fall det er forsøk) rett på trynet. Singelen «L.I.G.G. U.N.N.A.» er grusom, der Hans Petter Aaserud setter vokalen på «superslesk» og slenger meldinger som «Jeg sitter og venter i Granadaen min / Når hun er ferdig på skolen sin / Hun er så sexy / Kroppen er så stram og fin». Og ordet «skroting» har jeg aldri hørt noen bruke utenfor tegneseriene Pondus og Ernie [2011-kommentar: Nei, jeg hører ikke på «Herravdelingen»].

Eller hva med «Nå nei, litt dop har aldri skada noen. Dop er bare bra / Det blir så mye mere morro da» fra «Den store harrysangen». Ironien blir for tydelig, for kalkulert, og Trang Fødsel ender mest opp med å parodiere seg selv.

Musikalsk har gruppa heller ikke klart å bygge opp noe særpreg. De låner fortsatt fra DumDum Boys og deLillos, og er best når de nærmer seg den samme slentrende jazzpopfølelsen som Bo Kaspers Orkester. Siste halvdel av Damp er klart best, og i «Randi», «Hjem til jul», «Fallet må man klare selv» og «This Time It’s Personal» viser fremfor alt at gruppa har talent for elegante arrangementer. Men overlat ironien til andre neste gang!

Opprinnelig publisert i Osloposten.