Fra onsdag. 6 til og med lørdag 9. juli kan du møte rockere som Primus, Motorpsycho, Tim Scott McConnell, Christer Knutsen, Amund Maarud, Chrome Hill og Jarle Bernhoft på Kongsberg Jazzfestival. Da passer det bra med en reprise på denne 2002-etterlysningen av mer jazz på rockefestivalene. (Det er blitt bedre!)
SCORCH TRIO
Mens jazzfestivalene slipper til punk, rock, pop, hiphop og techno, er jazzmusikere fortsatt uønsket på rockefestivalene.
Quartfestivalen: Paal Nilssen-Love svetter over trommesettet på Hotel Caledonien. Han bruker visper, buer og puter, og publikum har sjelden sett en trommeslager som skaper så variert lyd med et trommesett. Etter solokonserten får Nilssen-Love selskap av den finske gitaristen Raoul Björkenheim og bassisten Ingebrigt Håker Flaten. Sammen er de Scorch Trio – jazzens svar på Jimi Hendrix’ krafttrio.
Øyafestivalen: Mens Motorpsycho spiller på hovedscenen vrir Shining og Atomic – tre fremadstormende unge norske jazzband – hodet rundt på publikum ved den mindre scenen ved Sjøsiden.
Dette er en ønsketenkning om hvordan det kunne ha vært, men isteden er det nærmeste vi kommer jazz på Norges to viktigste rockefestivaler noen Jaga Jazzist-blåsere Motorpsycho har med seg til Øyafestivalen.
Selv om norsk jazz er i bedre form og mer rocka enn på lenge – med spydspisser som Nils Petter Molvær, Bugge Wesseltoft, The Thing og navnene ovenfor – slipper de i svært liten grad inn i rockefestivalenes varme.
Med unntak av crossoverartister som Jaga Jazzist og Cloroform, er både Quart og Øya som jazzfri sone å regne. Dette skjer samtidig med at jazzfestivalene bryter ned alle grenser: Det svenske punkbandet The (International) Noise Conspiracy, Chicago-rockerne Tortoise og elektronikahelten Biosphere stiller på Oslo Jazzfestival neste uke. Molde lokket med Paul Simon, Gatas Parlament, Warlocks og Motorpsycho, mens Kongsberg hadde Tungtvann og Tellé Records på årets program. Nattjazzen i Bergen var enda mer omfattende med typiske jazznavn som Kent, Bel Canto, Natacha Atlas, Fläskkvartetten, Kaizers Orchestra og Slowpho.
Nå er nok jazzfestivalenes sjangerblanding en dyd av nødvendighet for å skaffe penger i kassa. Paul Simon-konserten i Molde trekker så mye folk og skaper slike inntekter at den nærmest på egen hånd redder festivalen fra underskudd. Og hiphopkonsertene er et enkelt ungdomsalibi for Molde.
Samtidig er det ikke rart om både Quart og Øya føler det som urettferdig at jazzfestivalene tilgodeses med betraktelig mer økonomisk støtte fra både stat og kommune. Og her er vi nok ved sakens kjerne.
For hvorfor skal rockefestivalene ta et jazzansvar når jazzfestivalene både må sprenge sjangergrensene og ha solid offentlig støtte for å kunne gjennomføres? På den annen side skjer nå dette som musikkelskere lenge har drømt om: Gamle grenser brytes ned og mangfoldet tar over. Derfor bør rockefestivalene også ta et ansvar for å bryte ned grensene ytterligere.
For de må ikke bli så snurt at det går ut over Norges ekstremt talentfulle jazzmiljø. Det skal ikke mye til, tenk bare hvordan et eller to jazzband i Middelalderparken ville frisket opp programmet og utvidet horisonten til publikum. Det holder ikke lenger med noen Jaga-blåsere som jazzalibi.
Tar rockerne tyren ved hornene og viser at de fyller en vel så viktig kulturell funksjon som jazzfestivalene sendes ballen videre til de bevilgende myndigheter. De vil så få stadig større problemer med å prioritere jazz- og samtidsfestivalene framfor like progressive og altomfattende rockefestivaler.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Øyvind Holen 