Slottsfjellsfestivalens gjennombruddsår

14.-16. juli er det igjen klart for Slottsfjellfestivalen, og festivalen vokser seg stadig større og mer selvsikker. Jeg skrev denne saken for Bergens Tidende i 2006, da det virkelig begynte å løsne nede i Tønsberg. Seigmen gjorde comeback på hovedscenen, mens Susanne Sundfør spilte på festivalens minste scene.

Slottsfjellfestivalen er like deler kos, nyskapning, mimring og irritasjon.

Den nye generasjonen musikkfestivaler viste ansikt på Slottsfjellfestivalen i Tønsberg i helgen. Den er en av flere som diltet i skjørtekantene til Øyafestivalen, med fokus på fersk norsk musikk og like ferske utenlandske kulthelter, og som nå er i ferd med å finne sin identitet i skjæringspunktet nyskapning, mimring og lokal forankring. Typisk nok ble jeg møtt av bakfull bejubling av gjenforeningskonserten til de lokale heltene Planet Bee natt til fredag, og forlot Slottsfjellet med Seigmens revansj over hjembyen ringende i ørene.

Med fire scener plassert på det idylliske Slottsfjellet, var det ikke mangel på begivenheter. Erlend Øye ble matforgiftet, Morten Abel gjorde en av sine få konserter i sommer, det strenge tidsskjemaet tvang Marit Larsen av scenen før hun rakk å gjøre ”Don’t Save Me”, mens Paperboys viste at de mestret det store formatet. Til syvende og sist var alt bare en transportetappe mot det de fleste ventet på. Endelig skulle Seigmen bli profeter i egen hjemby.

Det tok heller ikke lang tid før Alex Møklebust og kompani lot rockeposørmasken falle for å fortelle hvor stort dette var for bandet. ”Vi har aldri vært særlig heldige med konsertene våre i Tønsberg, men nå ser det ut som dere skal snu trenden,” jublet vokalisten, som røpet at han hadde vært kjempenervøs før konserten. Heldigvis fikk Seigmen lønn som fortjent – med stormende jubel, hender i været, bodysurfende vestfoldsblondiner og allsang på ”Döderlein”, ”Metropolis” og ”Hjernen er alene”. Det var et ekte gåsehudøyeblikk, og en søt hevn for bandet.

Der Seigmen har brukt rundt 15 år på å overbevise hjembyen, har Slottsfjellfestivalen etablert seg som en av Norges bedre festivaler siden oppstarten i 2003. Det var bare å se på turnélisten til Sony Ericssons sponsorbuss for å finne de kommersielt heteste festivalene i Sør-Norge: Norwegian Wood, Quart, Stavernfestivalen, Slottsfjell, Baderock i Sandefjord, Månefestivalen i Fredrikstad og Øyafestivalen i Oslo. Slottsfjellet har kanskje ikke programmet til å lokke til seg så mange langveisfarende, men er bred og omfattende nok til å bli et velkomment alternativ til de evinnelige sommershowene, for både vestfoldinger, utflyttere hjemme på sommerferie og andre turister i området.

Festivalen har nemlig funnet balansen mellom ferske krednavn, nisjemusikk, nostalgi og lokalpatriotisme. Plakaten toppes av Raga Rockers og Morten Abel, hiphopfolket får sitt fra Snook, Tungtvann og engelske rappere som The Mitchell Brothers og Kano, mens den svartkledde metalmenigheten tiltrekkes av Enslaved, Keep of Kalessin og Satyricon.

Indiefolket har The Organ og The Gossip, mens underskogen i norsk musikkliv representeres av Susanne Sundfør, Rockettothesky og Magnus Hængsle. Serena-Maneesh på hovedscenen var nok en overvurdering av både band og publikum, men viser at festivalen også tør å eksperimentere.

Til neste år bør de også jobbe mer med føden, for 50 øre grammet for potetgull, ti kroner for rømme på vaffelen og 25 kroner for et glass vann var det største skåret i festivalgleden – et griskhetsproblem de deler med flere andre likesinnede festivaler.